(Bildekreditt: InnerSloth)
Klokka er 21:30 på en tirsdag kveld, og jeg har nettopp mottatt en tekst fra min yngre søster, Alana. Den lyder (med forbehold om at den må synges til melodien til Frozen ‘Vil du bygge en snømann’): «Vil du spille blant oss? Vil du gjøre noen oppgaver?»
Vi har blitt bitt av Among Us-feilen, og selv om dette kan være et opplagt spill å ha på radaren vår, er det en ganske stor milepæl for meg og min yngre søster. Ser du, Alana spiller ikke videospill. Noen gang. Da vi var barn, utgjorde hun forseggjorte, rituelle danser til spesielt vanskelige Kingdom Hearts-nivåer som var ment å hjelpe meg med å slå dem, men hun våget aldri å berøre en kontroller – det var aldri hennes greie. Det er før vi innså at det er mer enn en spiller blant oss.
Vil du spille Among Us?
(Bildekreditt: InnerSloth)
Min interesse for Among Us steg i været etter at AOC spilte den på Twitch tilbake i oktober for å oppmuntre til å stemme. Jeg sendte videoen av strømmen hennes til søsteren min som en av de «ikke så kule» slags tekster som vi utveksler dusinvis av daglig, og lovet meg selv at jeg snart kom til å spille Innersloths smash hit.
Men søsteren min slo meg til det. Ser du, Among Us er en sjelden sammenslåing av interessene hennes som resulterte i den perfekte stormen av spillintriger: det er en tung TikTok-tilstedeværelse, enkel tilgang til alle som jobber på en datamaskin og en overflod av memer som gyter fra den. At kontrollene er raske og enkle å få tak i, øker bare attraktiviteten for uformelle spillere. Før jeg visste ordet av det, begynte jeg å bli skolert på et populært videospill av den samme kvinnen hvis tidligere spillopplevelse var begrenset til å slå på det falske trommesettet som fulgte med Rock Band 3 til moren vår kom ned for å rope på henne.
Dagen Alana sendte meg en tekstmelding om å spille Among Us, hadde hun allerede spilt alene i en uke eller så. Jeg var helt grønn, så jeg bestemte meg for å spille to spill solo før hun ble med meg i et svakt forsøk på å bli god raskt. Jeg gjorde en rumpe av meg selv i begge. I det første spillet var jeg imposter og ble umiddelbart fanget som «venting», som er en evne bare imposters har som lar dem navigere i romskipet ved å krype gjennom ventilasjonsaksler. I det andre spillet ble jeg urettmessig anklaget for å være en bedrager etter at jeg ble funnet i nærheten av en død kropp. Uten å vite at flere personer er tildelt de samme oppgavene på skipet, prøvde jeg å skifte fokuset til en annen spiller som hevdet at de «fylte opp bensinkanister» ved å skrive inn alle hettene «GASSEN VAR MIN JOBB, ORANGE ER SUS.» Som de svarte: «Vi får alle de samme oppgavene, drittsekk.» Og så ble jeg kastet ut i verdensrommet.
Padawan er blitt mesteren
(Bildekreditt: InnerSloth)
Etter å ha flaut meg grundig var moralen min lav, men søsteren min sendte meg en spillkode, så jeg hoppet inn i en lobby med flere spillere i den. En av dem var en svartkledd romperson ved navn ‘Spookydook’ som hadde flaggermusører på hodet. Selv i en enkel designet lobby i spillet med avatarer som ligner på Fall Guys bønner, kjente jeg søsteren min da jeg så henne. «Hei Alana,» skrev jeg inn i chatten mens jeg gikk frem og tilbake foran Spookydook. «Pingle!» hun skrev tilbake.
Vi holdt en teksttråd åpen mens vi spilte, sendte meldinger om hvilke spillere som irriterte oss og pekte på de beste spillkodene (vi lo litt for hardt av ‘lilshart’). Vi brukte den absolutt aldri til å fortelle den andre personen hvem de ble drept av, da det ville være juks, og juksere aldri blomstrer. Det var en gang vi begge var bedragere at vi sendte sms om og om det, men med tanke på at hun straks ventet ut i noens øye, og jeg drepte noen i et romfull mennesker, hjalp det absolutt ikke vår sak.
Alana svarte tålmodig på alle spørsmålene mine mens vi spilte, som inkluderte «Hvordan låser jeg dører?», «Hvem rapporterte om kroppen, var det meg?» Og «Hvordan kan du vite om noen forfalsket oppgaver?» Hvert svar ble skrevet i den slags spillelingo som innebærer en dyp forståelse av det aktuelle spillet.
Jeg kan ikke understreke nok hvor bisarrt det var å få tekster som det fra søsteren min, en person som pleide å be meg om å spille Left 4 Dead bare slik at hun kunne le av heksen som skremte meg, men nektet å hjelpe meg med å komme gjennom en nivå fordi det var «for mye press.» Jeg tror ikke hun noen gang har hatt en Xbox-kontroller. Likevel, i blant oss, så jeg Alana chatte med andre spillere i en lingo som svevde over hodet på meg, og jeg begynte å etterligne oppførselen hennes bare for å virke mer i løkken. Jeg følte virkelig at Obi-Wan Kenobi så Anakin Skywalker legge øde til et romfull fiender uten å svette.
Den første økten gikk i flere timer, langt ut på natten, til vi begge skjønte tiden og lovet å koble sammen igjen snart. Søsteren min bor omtrent en time unna meg og er i COVID-19 høyrisikokategori, så Among Us har erstattet våre personlige hangouts. Det gir oss til og med en sjanse til å se hverandre langt oftere enn vi gjorde selv før COVID.
Vi prøver å ha minst en Among Us-økt i uken, og sender hverandre den samme vridne riffen på Frozens ikoniske sang for å prøve å sparke av en sesh. Bare i går kveld hadde vi en som begynte med at søsteren FaceTiming meg sa: «Jeg føler at jeg har en identitetskrise. Jeg vet aldri hva jeg skal sette på fyren min.» Da vi kom inn i en lobby, sto Spookydook, fortsatt i svarte, fremdeles sportslige flaggermusører. Jeg antar at det er hennes identitetskrise sortert, da.