Jeg forlot hjembyen min Hong Kong i 2022, men gjennom Slitterhead har jeg funnet en portal tilbake. Det er som å oppleve en vandrende simulering med et snev av overnaturlig mystikk, tenker jeg for meg selv, mens jeg hopper inn i kroppen til en hårnettkledd torgselger på Yiu Tong Main Street. Jeg roterer kameraet med en gang for å stirre opp i ærefrykt på de overlappende skiltene over meg, mens jeg soler meg i det velkjente taket av neonlys og sigarettrøyk. Plutselig dukker det opp en misfornøyd gammel mann i skitten, hvit vest ved albuen min. Han tuter høylytt, tydelig uimponert over at jeg avbryter kveldsturen hans på en uhøflig måte, før han fortsetter videre med en ettertrykkelig risting på hodet. Jeg vet bare at han mumler noe uforståelig, men høyst sannsynlig obskønt under pusten. Hjem, kjære hjem.
Slitterhead er ikke første gang jeg har sett en dystopisk nyfortolkning av Hong Kong i et skrekkspill, men det er definitivt det mest velresearchede. Welcome to Kowloons stille truende våte toaletter er tankevekkende nok, og det samme er de vaklevorne klimaanleggene i Walled City-inspirerte Stray. Men Slitterhead går hele veien og litt til; fra de grønnkledde minibussene med offentlig lys som står parkert i gatene til røde taxier, lokale apotek og travle nattmarkeder, blir jeg helt betatt av hvor godt Slitterhead bruker inspirasjonen fra en virkelig by til å gi næring til sitt mest overbevisende tema.
Fellesskapets eiendom
(Bildekreditt: Bokeh Game Studio lnc.)Tenker utenfor verten
(Bildekreditt: Bokeh Game Studio)
Slitterhead-anmeldelse: «En dristig skrekkvisjon utført med finesse»
For å forstå hvorfor Slitterheads oppmerksomhet på detaljer er så dypt imponerende, skal jeg spinne deg en liten historietime for å sette Kowlong – byens navn i spillet – i sammenheng. Byen er tungt modellert etter kolonitidens Hongkong på midten av 1990-tallet – helt ned til de nøyaktige topografiske trekkene på verdenskartet – og mesteparten av spillets hendelser utspiller seg i hovedsak på Kowloon-siden av Victoria Harbour. Kowloon ligger på det kinesiske fastlandet og er større i areal enn den lille flekken som utgjør Hongkong-øya, men regionen har lenge vært ansett som et av de tettest befolkede stedene i verden. På 90-tallet var Kowloon også en av de farligste delene av selve byen.
Jeg forlot hjembyen min Hong Kong i 2022, men gjennom Slitterhead har jeg funnet en portal tilbake. Det er som å oppleve en vandrende simulering med et snev av overnaturlig mystikk, tenker jeg for meg selv, mens jeg hopper inn i kroppen til en hårnettkledd torgselger på Yiu Tong Main Street. Jeg roterer kameraet med en gang for å stirre opp i ærefrykt på de overlappende skiltene over meg, mens jeg soler meg i det velkjente taket av neonlys og sigarettrøyk. Plutselig dukker det opp en misfornøyd gammel mann i skitten, hvit vest ved albuen min. Han tuter høylytt, tydelig uimponert over at jeg avbryter kveldsturen hans på en uhøflig måte, før han fortsetter videre med en ettertrykkelig risting på hodet. Jeg vet bare at han mumler noe uforståelig, men høyst sannsynlig obskønt under pusten. Hjem, kjære hjem.
Slitterhead er ikke første gang jeg har sett en dystopisk nyfortolkning av Hong Kong i et skrekkspill, men det er definitivt det mest velresearchede. Welcome to Kowloons stille truende våte toaletter er tankevekkende nok, og det samme er de vaklevorne klimaanleggene i Walled City-inspirerte Stray. Men Slitterhead går hele veien og litt til; fra de grønnkledde minibussene med offentlig lys som står parkert i gatene til røde taxier, lokale apotek og travle nattmarkeder, blir jeg helt betatt av hvor godt Slitterhead bruker inspirasjonen fra en virkelig by til å gi næring til sitt mest overbevisende tema.
Fellesskapets eiendom
(Bildekreditt: Bokeh Game Studio lnc.)Tenker utenfor verten
(Bildekreditt: Bokeh Game Studio)
Slitterhead-anmeldelse: «En dristig skrekkvisjon utført med finesse»
For å forstå hvorfor Slitterheads oppmerksomhet på detaljer er så dypt imponerende, skal jeg spinne deg en liten historietime for å sette Kowlong – byens navn i spillet – i sammenheng. Byen er tungt modellert etter kolonitidens Hongkong på midten av 1990-tallet – helt ned til de nøyaktige topografiske trekkene på verdenskartet – og mesteparten av spillets hendelser utspiller seg i hovedsak på Kowloon-siden av Victoria Harbour. Kowloon ligger på det kinesiske fastlandet og er større i areal enn den lille flekken som utgjør Hongkong-øya, men regionen har lenge vært ansett som et av de tettest befolkede stedene i verden. På 90-tallet var Kowloon også en av de farligste delene av selve byen.
Denne lovløse atmosfæren og den tette bebyggelsen er uten tvil det som har inspirert Bokeh Game Studio til å skape Slitterhead. Den overfylte byen Kowlong rommer et mangfold av unike individer, og hver og en av dem blir en kilde til stor kraft. Som den åndelignende Hyoki-hovedpersonen i Slitterhead sier: «Kroppene deres er svake, men styrken ligger i antallet» – og selv når hver av Hyokis Rarity-følgesvenner ikke er besatt, lever de dynamiske og individuelle liv. Tri er en indonesisk husholderske som går med fargerike skjerf og manifesterer ovnsvotter som hun kjemper mot Slitterheads med. Edo er en gammel mann som sover tungt, og selv om han en gang i tiden tjente penger på ulovlig gateboksing, vender han nå nevene mot monsterinvasjonen med hjelp av Hyoki.
De bor begge på Kowlong-siden, sammen med alle unntatt to andre rariteter, som tilfeldigvis også er de to eneste vestlendingene i spillet. Jeg snakker om spesialpolitibetjenten Blake, som enten er av australsk eller britisk avstamning, og en søt liten gammel dame ved navn Betty, som tilfeldigvis ser ut og kler seg akkurat som avdøde dronning Elizabeth II. Et raskt blikk på kartet avslører at de bor i to regioner på henholdsvis den Slitterhead-ifiserte Hongkong-øya – to regioner som i den virkelige verden alltid har vært svært populære blant utlendinger.