Gabriel Belmont er en klassisk konfliktfylt helt som slites mellom lys og mørke. Han er sendt ut for å finne ut hvorfor Gud har forlatt verden, og den fromme paladinen i Brotherhood Of Light blir satt på en renhetsprøve av – bokstavelig talt – bibelske proporsjoner. Castlevania: Lords of Shadow går lenger enn sine 2D-forfedre, som hadde en litt for kjip tilnærming til gotiske bilder. I stedet har spillet et kristent tilsnitt, noe som er vanskelig å overse når Gabriel reiser som Jesus ut i ødemarken. Der møter helten vår ikke så mye fristelser som hærer av monstre.
Men heldigvis – for å blande metaforene våre litt – er korset han må bære et svært effektivt våpen. Kanskje var det uunngåelig at en japansk serie som alltid har behandlet europeisk mytologi som et overfladisk koldtbord, havnet i hendene på en utvikler som er mer kulturelt investert i settingen – nemlig MercurySteam i Madrid.
Sett tennene i bakken
(Bildekreditt: Kojima Productions)Abonnere
(Bildekreditt: Future)
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i magasinet Edge. Hvis du vil ha flere dybdeintervjuer, anmeldelser, reportasjer og annet levert hjem til deg eller på en digital enhet, kan du abonnere på magasinet Edge.
Når man tar i betraktning at Lords Of Shadow ikke startet som et Castlevania-spill, blir det imidlertid tydelig at denne rebooten er fanget i en egen konflikt mellom den lettere fantasien fra seriens fortid og sin egen mørkere, tyngre visjon.
Til tross for den endrede tonen går forbindelsene til Castlevania-historien langt dypere enn bare Belmont-navnet, og inn i spillets struktur. Gabriels reise, som er fordelt på 46 etapper, er ikke bare en parallell til Jesu 40 dager og 40 netter, men også til formatet i Super Castlevania IV – og i den nylige Castlevania-animasjonsserien. Det er lett å se for seg hver av disse enkeltstående heltefortellingene som selvstendige episoder på 20 minutter, med sine egne løfterike titler: Gabriel Versus The Ice Titan, Gabriel In The Lair Of The Giant Spiders.
Disse større narrative ambisjonene kommer til syne i Lords Of Shadows stjernespekkede rollebesetning – kanskje et tegn på at produsent Hideo Kojima er involvert. Patrick Stewart leser innledningene til kapitlene og leser replikkene sine med illevarslende tenor. Gabriel selv – stor, klumpete og med fantastisk hår – får tyngde fra Robert Carlyle, selv om skuespilleren ikke får så mye å gjøre i rollen som den sterke, tause typen. (Forutsatt, i det minste, at han ikke også spilte inn anstrengelseslydene forbundet med kamp og klatring i vegger).
Ytterligere kraft kommer da fra en verden og mytologi som klarer å henge sammen selv om den er delt opp i kanapéstore biter. Den første delen av eventyret, der Gabriel oppsøker Guardian Of The Lake – en gammel hedensk gud som han håper kan hjelpe ham siden hans egen guddom har gått offline – setter standarden. Du trenger ikke bare å gå gjennom undersåtter på vei til en sjef; du jobber deg gjennom spesifikke, gudsforlatte steder for å nå en eremittisk legende som ble drevet til kanten av eksistensen av monoteismens fremvekst.
(Bildekreditt: Kojima Productions)
I den første etappen, som er en tutorial, ankommer Gabriel en landsbyport mens lokalbefolkningen forbereder seg på et Lycan-angrep. I regn og gjørme avviser du hårløse varulver og en bjørnelignende warg. Deretter begir du deg inn i den Lycan-infiserte skogen, der en magisk hest tilbyr sin rygg og forvandler scenen til en kampracer der du må slå ned warg-ridende Lycans som angriper fra begge sider. Det fører til den døde myra, med nisser og grønt vann fullt av levende døde lik som trekker inntrengere inn. Det er bare noen få fiendetyper som befolker hele denne sekvensen, men hver av dem føles likevel forankret i stedet, som om de virkelig bor der. Når istitanen dukker opp fra den frosne Oblivion-sjøen og sender deg inn i Shadow Of The Colossus-modus, kan du ikke ignorere følelsen av at handlingen er tilpasset historien, snarere enn omvendt.
I mellomtiden triller handlingen av gårde med medrivende dyktighet. God Of War er den åpenbare innflytelsen på kampene, når Gabriel knuser fiender med de spisse endene på kampkrusifikset sitt (ikke helt hva Jesus ville gjort, mistenker du) og svinger seg i massekontrollerende buer med vektkjeden som løsner fra innsiden. Dolker med seriekobling gir etterfyllbare kastevåpen. Du blokkerer, unnslipper og parerer, for så å utføre enkle QTE-sluttbevegelser når en forslått skapning begynner å blinke. Etter hvert blir de motstridende kreftene bokstavelig talt omgjort til et magisk system, der lys lar deg lade opp helsen din mens du angriper, mens mørke øker skadeeffekten din og vanlige angrep fyller på manaen din.
Oppgraderingene Gabriel låser opp i løpet av reisen, opprettholder også den narrative strukturen. Nye kampteknikker, som f.eks. voldsomme kjedepiskeslag og snurringer, legemliggjør raseriet hans etter hvert som sinnet hans svartner, mens relikviene han samler inn underveis (i beste Castlevania-tradisjon) er en del av verdens historie. Når du får en hanske som lar Gabriel knuse statuer og slå trykkpaneler i gulvet, eller støvler som gir ham evnen til å sprinte, er det fordi du har fått tak i en unik hellig skatt: dyrebar, skjult og bevoktet, om ikke stjålet fra en av skyggenes herrer selv. Til og med det andre prosjektilvåpenet, den hellige vannflasken, er en mirakuløs skapelse som du må gjenvinne, ikke noe som tilfeldig faller ut av knuste kandelabre.
Konsistensen opprettholdes imidlertid ikke alltid. Etter første akt, når Gabriel møter Pan, vokteren av innsjøen, og plattformspillingen og kampene intensiveres, blir nivåene mer og mer rutinepregede. Når du våger deg ut for å detronisere lykanernes herre, betyr det at du må skjære opp flere varulver, noe du allerede har gjort en del av på det tidspunktet. Andre ganger er det mindre detaljer som stikker seg ut som en sår, ulvebitt tommel. Hvorfor er det for eksempel en warg løs i slottet neste gang du drar til vampyrenes hjem? Puslespill der du må slå og rotere statuer som holder speil for å reflektere lysstråler, kan også føles konstruerte, og det samme gjelder det halvgamle konseptet med å gå tilbake til tidligere nivåer for å samle gjenstander som tidligere var utenfor rekkevidde.
Men hver gang det truer med å bli ren lysunderholdning, gjenvinner Lords Of Shadow sin mørke styrke. Vampyrriket er et stort høydepunkt, der du først må ta kråkeheksen Malphas, som med sin trolldom beskytter de levende dødes domene, som i sin tur voktes av et enormt troll. Vel inne i det storslåtte slottet møter du skjelettkrigere i kloakken – kanskje gamle helter som er blitt beseiret og spylt bort – mens du i en stor sal må dra i enorme gardiner for å få fram sollyset, noe som skader de svermende blodsugerne. Snart utfordrer herrens datter deg til et brettspill i naturlig størrelse, og du snubler gjennom Dr. Frankensteins laboratorium, som er fullt av gnistrende Teslaspoler og automater. Til slutt klatrer du opp i klokketårnet, et ekte stykke Castlevania i 3D, heldigvis uten flygende gorgonhoder. Ideene tar heller ikke slutt der, og et spesielt minneverdig senere puslespill setter en krympet Gabriel inn i en spilledåse.
Møt musikken
(Bildekreditt: Kojima Productions)
«Selv om en god kristen ville tilgitt slike synder, vil de kanskje føle seg mindre barmhjertige når det gjelder plottmekanismen som baserer Gabriels motivasjon på et par døde kvinner.»
Selv om balansen mellom mørke og lys i Lords Of Shadow ofte er harmonisk på slike strekninger, skjemmes den til syvende og sist av litt klønete skriving. På den ene siden kommer det av en overbærende oppdragelse når spillet guider deg gjennom hvert steg, som om det er bestemt at spilleren aldri skal måtte finne ut så mye selv. Dermed dukker det opp et nytt monster ledsaget av en påtrengende melding som råder deg til å hoppe over AOE-angrepet, eller du kaster et blikk på en utilgjengelig skattekiste bare for å bli informert om at du ikke har den nødvendige evnen til å komme dit ennå. Det verste av alt er at spillets titankamper styres av tekst i alle ledd. I en selvsammenhengende verden er det merkelig å se slike ikke-diegetiske inngrep.
Selv om en god kristen ville tilgitt slike synder, ville han eller hun kanskje følt seg mindre velvillig innstilt til plottmekanismen som baserer Gabriels motivasjon på et par døde kvinner. Med en forståelse av at han kanskje kan bringe sin henrettede kone tilbake til livet, inntar han et tunnelsyn som gir avkall på alle moralske hensyn. Dette «mørket» fører til at en annen kvinnelig karakter dør, en jente ved navn Claudia som hjelper Gabriel i noen episoder før han tilsynelatende ubevisst dreper henne i søvne. At disse kvinnene kun er til for å strukturere hovedpersonen er slurvete skrevet, og undergraver også alvoret i Gabriels syndefall. Denne mangelen på finesse gjenspeiles ofte i manuset, der herrene kommer med replikker som «Vi er like, du og jeg» og «Hvem er det virkelige monsteret her, Gabriel?». Du kommer til å lengte tilbake til den tiden da et menneske var en elendig liten haug med hemmeligheter.
I likhet med Jesus før ham ender Gabriel opp i skjærsilden i møte med selveste Satan. I motsetning til Jesus hevder han at han seiret ved å banke helvete ut av motstanderen. Etter at djevelen er forvist, dukker spøkelsene til de drepte kvinnene opp foran Gabriel for å tilgi ham syndene hans, men han blir forbannet med evig liv, noe som bare gir tid til en nåtidsepilog som avslører at Gabriel gradvis har forvandlet seg til selveste Dracula. Ja, hvorfor ikke? Mer merkelig enn denne vendingen er imidlertid at Lords Of Shadow dropper kampen mellom lys og mørke til fordel for en handling som vektlegger skjebne fremfor fri vilje, en merkelig reversering av den religiøse tematikken. Gabriels indre konflikt, som er så sterkt vektlagt hele veien, blir en trivialitet.
På den annen side er arven etter Lords Of Shadow kanskje preget av en grusom skjebne. Utgivelsen av Lords Of Shadow – klemt inn mellom Demon’s Souls og Dark Souls, spill som hentet inspirasjon fra den samme serien, men som gjenoppfant den grundigere, tilbød en motgift mot klissete veiledning og ugjenkallelig endret forventningene våre til mørk fantasy i spill – var helt sikkert uheldig. I FromSoftwares ubarmhjertige kjølvann, og med en svak oppfølger i 2014, har Lords Of Shadow blitt en fotnote i perioden. I likhet med Gabriel vil det kanskje aldri stige til værs, og kampen for å balansere lys og mørke vil til slutt etterlate det i skyggen.
Denne artikkelen ble først publisert i Edge Magazine nummer 391, som du kan kjøpe her.