En viking power metal-opera er i full gang. Jeg bøyer meg ned for å hente en pistol og lommelykt, og begir meg dypere inn i det som blir mitt favorittkapittel i Alan Wake 2 til nå. Blekede kulisser ligger i rommet, som en etterligning av detektiv noir-verdenen i The Dark Place utenfor. Ordet «fiender» er merket på gulvet med hvit gaffateip, rett under en pil som peker bak noen busker. En rockestjerne viser vei med gitarhodet. Jeg følger lydig etter.
Alan Wake: musikalen. Det er fire ord som ikke burde høre sammen, men det gjør de nå. Jeg har aldri opplevd et videospillkapittel som «Initiation 4: We Sing», der jeg slynger meg mellom høye skjermer i det som ser ut til å være et forlatt teater, med fragmenter av en musikalsk live-action-tolkning av karakteren min projisert på hver av dem. Det er en bragd av spillregi som setter Remedy Entertainment i en misunnelsesverdig posisjon i forkant av de store Game of the Year-samtalene, og som viser hvor langt utvikleren er villig til å gå i innovasjonens – og særhetens – navn.
En rolle for livet
(Bildekreditt: Epic Games)»En fantasifull og virkelig ambisiøs oppfølger»
(Bildekreditt: Epic Games)
Ta en titt på vår anmeldelse av Alan Wake 2 for å se hva alt oppstyret handler om.
Å sprenge bort skyggene til tonene av Alans livshistorie er et uovertruffent høydepunkt i året for min del. Jeg elsker Broadway-show like mye som alle andre tidligere dramagutter, men jeg synes vanligvis at musikalske episoder av alt annet er helt forferdelige opplevelser. Men det kan du godt glemme, for hele dette kapittelet av Alan Wake 2 er et overveldende multimedieverk av videospillkunst som byr på både stil og substans.
Vi innleder det fjerde av Alans spillbare kapitler, og både jeg og karakteren begynner endelig å komme i gang. «Ingen flere overraskelser», mumler Alan, før han interagerer med TV-en og får en ganske stor en. Live-action-komponentene som ble introdusert i tidligere episoder, tar her en dramatisk vending på mer enn én måte, når Alan blir tilskuer til sitt eget liv.
Komplett med dansepauser, backup-artister, scenelys og storslått rockeopera-musikk, er det hvordan du navigerer i «We Sing» som er den virkelige mesteren. Det er ikke en cutscene, som i henholdsvis Dragon Age: Inquisition og Saint’s Row: Gat Out of Hell, men en fullstendig interaktiv spillsekvens bygget opp rundt en live-action-musikal.
(Bildekreditt: Epic Games)
Å bevege seg rundt i rommet og utforske i ro og mak føles som en unik ut-av-kroppen-opplevelse i et videospill. Mens jeg beveger meg gjennom vignettene, skjærer Alan ut solide, svarte silhuetter mot projeksjonene på skjermen, noe som skaper et vidtfavnende, men likevel flytende stykke promenadeteater. Teksten til sangen Herald of Darkness leder meg gjennom vignettene, forteller om hendelsene i det første Alan Wake-spillet og gir et glimt av karakterens fremtid.
«Show me the champion of light, I’ll show you the Herald of Darkness», begynner refrenget mens jeg plukker opp Alans nyervervede signalpistol og skyter den rett inn i en horde av skyggefulle fiender. En knusende gitarsolo hever stemningen i takt med at flere fiender piler mot meg. Utvikleren har vært kjent for å benytte seg av blandede medier tidligere, og heavy metal passer selvsagt som hånd i hanske med skytespill. Men denne opplevelsen er helt nytt territorium på alle måter, selv i forhold til Remedys allerede dristige, tverrmediale standarder.
Torchbearer
(Bildekreditt: Epic Games)
Remedy har gjort sin egen vri på den fryktede «tilfeldig musikalsk episode»-tropen … og jeg er forbløffet over hvor godt det fungerer.
Å plassere et spillbart musikalsk segment midt i et survival horror-spill er et ambisiøst prosjekt. Det kunne ha gått veldig, veldig, veldig, katastrofalt galt for Remedy og Alan Wake 2, men heldigvis har utvikleren god erfaring med å teste grensene for det merkelige i spillene sine.
2019s Alan Wake-søstertittel Control hadde sin del av galskap. Det er trusselen fra et ondt kjøleskap som dreper deg når du slutter å se på det, en jaktsekvens med en besatt gummiand som leder deg gjennom et laboratorium, og den generelle tidsmessige underligheten i Alan Wake-universet. Å spille et Remedy-spill kan av og til føles som å spille en improvisasjonsscene med en veldig merkelig og kreativ person. Det eneste du egentlig kan gjøre i møte med raritetene, er å trekke på skuldrene og si «ja, og?».
Alan Wake 2 tar disse raritetene og forsterker dem til 100. Et kaotisk musikkteaternummer høres brått ut i forbindelse med et skrekkspill, men kombinert med studioets velkjente interesse for live-action er det bare én måte Remedy setter sitt gjenkjennelige preg på ting på. Det tøyer grensene for hva som har blitt gjort før, både i skrekkspill og i studioets tidligere arbeid.
(Bildekreditt: Epic Games)
Dette gjøres blant annet ved å hente tilbake de aldrende rockestjernene Odin og Tor Anderson, samt bandet deres, Old Gods of Asgard, hvis musikk har vært gjennomgående i Alan Wake-universet. Bare en sang eller referanse til hadde vært kult nok for gjengangerne. De små rollene deres har imidlertid blitt forvandlet til et blomstrende midtpunkt, og resultatet er et interaktivt stykke digitalt teater.
Remedy har gjort sin egen vri på den fryktede «tilfeldig musikalsk episode»-tropen ved å spleise den inn i et videospill, og jeg er forbløffet over hvor godt det fungerer. Vi vet at alt er mulig i Dark Place når forfatteren setter premissene, og Remedy følger sitt eget råd. «We Sing» er både en ganerenser og en showstopper, et øyeblikk av herlig forvirring som på en eller annen måte føles enklere enn resten av spillet. Det er fullstendig latterlig, ja. Og?
Hvis du fortsatt er i uhyggelig humør, kan du sjekke ut de beste skrekkspillene du kan kjøpe nå.