Likheten mellom Dordogne og min egen tilknytning til Frankrike er nesten uhyggelig. Jeg nøler med å gjøre meg selv til hovedperson for raskt, men etter å ha streifet gjennom den første timen av dette vakre akvarelleventyret ble jeg slått av hvor autentisk den er, i hvilken grad den lever og ånder for holdningene og livsstilen i dette hjørnet av den franske landsbygda.
Dordogne følger Mimi, en ung kvinne som nesten ikke husker barndommen sin. Etter bestemorens død reiser Mimi til hjemmet hennes i den franske regionen Dordogne for å finne svar på hva som har splittet familiens liv. Etter hvert som Mimi utforsker huset og landskapet rundt, begynner tilbakeblikkene å fylle ut tomrommene og vever en mild historie om relasjonene som former oss.
(Bildekreditt: Studio JSNQ)
Men det var verken mysteriet eller de vakre, malte kulissene som trakk meg til Dordogne. Bestemoren min er fransk og tilbringer somrene omtrent 30 minutter unna Dordogne, i naboregionen Gironde. I likhet med Mimis bestemor etter ektemannens død, bor hun i et stort, hvitt hus på toppen av en høyde med utsikt over en svakt svingete elvedal. Et særegent stiftet redskapsskjul og en huske som henger i trærne utenfor huset, utgjør en overraskende nøyaktig kopi av huset jeg kjenner.
I likhet med Mimi kom jeg til dette huset om sommeren, noen ganger motvillig til å forlate vennene mine til fordel for den rolige, franske landsbygda. Men i likhet med Mimi fordampet alle tanker om hjemme i løpet av en dag eller så, og ble erstattet av de tilsynelatende uendelige mulighetene for utforskning, roen i et langsommere tempo og en livsstil som er mer knyttet til verden rundt deg.
Je ne sais quoi
Det kan virke komplisert å fange denne laissez-faire-holdningen i et videospill, men Dordogne klarer det, og kombinasjonen av den maleriske, solfylte verdenen og det dypt taktile gameplayet skaper en realistisk «tidskapsel»-følelse. Alt Mimi gjør, er en individuell bevegelse – å vri om en nøkkel, pakke ut en koffert, sette inn bilder i en utklippsbok – alt sammen skaper en barnslig følelse av å være litt for liten for et sted du ikke er helt kjent med. Denne landlige verdenen er forberedt på å holde Mimis parisiske, storbypregede væremåte på en armlengdes avstand til hun er villig til å fordype seg i den, og når hun gjør det, føles det som om den folder seg ut rundt henne.
Da jeg investerte i Dordogne sammen med Mimi, fant jeg en verden som jeg følte at jeg allerede kjente. Fra den rutete duken på kjøkkenbordet til det travle markedet i den lokale byen, fant jeg et sted i dette spillet som jeg har vært på før. Selv om spillets fortelling handler om personlig sorg og viktigheten av barndommens undring, er det et så tydelig fokus på et bestemt sted og en bestemt tid at Dordogne aldri mistet grepet på meg. Forståelsen og presentasjonen av omgivelsene er tydeligere – mer fokusert, mer autentisk – enn i noen annen storslått, åpen verden jeg noensinne har fordypet meg i.
(Bildekreditt: Studio JNSQ)
Sammen med et annet indiespill fra 2023, Tchia, har Dordogne oppmuntret meg til å ta tak i franskkunnskapene mine igjen. Ordet «bijou» skilte seg ut som en passende beskrivelse for dette spillet. Jeg kjenner det fra eiendomsmegling, der det nå ofte brukes som en høflig måte å beskrive en leilighet som sannsynligvis er mindre enn du skulle ønske. Dordogne er riktignok en ganske kort opplevelse – du kan uten problemer spille gjennom hele spillet på én gang – men dette spillet lever faktisk opp til den opprinnelige betydningen av bijou. Det er et begrep fra smykker og håndverk, et ord som betyr noe lite, delikat og presist. En perle, perfekt utformet og vakker å se på. I juvelen Dordogne speiler mine egne minner seg, noe som gjør dette til en helt spesiell opplevelse for meg.