Jeg er ingen power gamer, men jeg vet når noe fungerer. Og Baldur’s Gate 3-gruppen min fungerer veldig, veldig bra. Så bra at jeg faktisk tror det kan være den beste kombinasjonen av figurer du kan få til, bortsett fra når du spiller et helt min-maxed co-op-spill. Foreløpig har jeg ikke fått oppfylt drømmen min om å spille Wild Shape med bare druider, men for min første gjennomspilling er jeg ganske fornøyd med det jeg har laget i stedet.
Jeg har allerede beskrevet hvorfor du bør spille Baldur’s Gate 3 som barde i ditt første spill. Forbløffende høy naturlig karisma og den utrolig allsidige «Jack of All Trades»-ferdigheten gjør at du som regel kan sjekke deg ut av trøbbel. Det ville gjort barden til en av de beste klassene i Baldur’s Gate 3, selv om den ikke også hadde hatt Bardic Inspirations boost til terningkast med allierte og Song of Rest som helbreder hele laget. For å få sølvtungen min til å skinne enda klarere valgte jeg naturligvis mørk alv-rasen for å få en ekstra boost til bedrag, så jeg lyver meg rett gjennom Baldur’s Gate.
Når det er sagt, ville jeg ikke vært noe uten min geistlige, som kan skryte av spillets kanskje sterkeste cantrip. Origin-karakteren Shadowheart kommer med trylleformelen Guidance, som gir 1-4 poeng ekstra på stort sett alle viktige terningkast. Hvis jeg noen gang er i ferd med å lyve noen rett opp i ansiktet, kan barden min med et kjapt klapp på skulderen være litt mer sikker på at målet deres vil kjøpe det tullet de er i ferd med å komme med. Som geistlig er Shadowheart en annen støtteklasse, i likhet med en barde, men hun har også potent hellig magi og nok tyngde i den sverd-svingende armen til å sikre at hun kan klare seg selv i en kamp.
I tillegg til å passe godt sammen med barden min, er Shadowheart også en utmerket partner for Astarion, gruppens rogue. Veiledningen gir den samme styrkingen til hans ferdigheter i låsing og lommetyveri som den gir til min karakters ferdigheter i bedrageri og overtalelse, og sørger for at det ikke finnes en eneste dør på sverdkysten som kan stå i veien for meg lenge. Shadowheart hjelper også Astarion takket være ferdigheten Pass Without Trace, som gjør det lettere for ham å snike seg gjennom skyggene.
Tid for fest
Jeg forteller deg ikke dette for å vise frem alle de fancy synergiene jeg har bygget opp i teamet mitt – alt som en barde og en geistlig kan tilby, kan fungere med alle andre figurer, enten de er egendefinerte eller skapt av Larian. Jeg forteller deg dette fordi det kan være lett å bare kjempe seg gjennom et spill som Baldur’s Gate 3, og umiddelbart vende sverdet mot alt som kommer i veien, men det er en av de mindre interessante måtene å spille på. En høy taleferdighet åpner for helt andre måter å angripe både venner og fiender på, og lar deg se deler av spillet som kanskje går tapt eller blir mindre interessante hvis du bare hugger deg gjennom dem. Det samme gjelder for stealth – å holde seg i skyggene, dirke opp den rette låsen og skli tilbake i sikkerhet helt usett er en helt ny måte å spille spillet på, og når noen av gruppemedlemmene legger til rette for disse nye tilnærmingene for andre, er det mye mindre sannsynlig at man tyr til vold ved et uhell.
En full Baldur’s Gate 3-gruppe består selvsagt av fire personer, og min er intet unntak. Men så langt har jeg to støtteklasser og en snikmorder, så jeg mangler helt klart litt tyngde. Det er her de store kanonene kommer inn, i form av Karlach. Karlach er en nesten bokstavelig talt oppsvulmet tieflingbarbar, og er alle frontlinjers mor, som holder fiender tilbake fra sine mer spinkle følgesvenner med kraften fra den demoniske motoren hun har i stedet for hjertet sitt og en massiv zweihander. Hun er iboende motstandsdyktig mot ildskader, går rundt i en massiv, tung rustning og er vanligvis så sint i kampens hete at hun avverger de fleste treff.
(Bildekreditt: Larian)
Laget ville sannsynligvis falle fra hverandre uten Karlach, som for det meste hindrer barden min i å bli spiddet av hver eneste goblin hun møter. Selv om jeg gjør alt jeg kan for å unngå for mye slåssing, er Sword Coast et voldelig sted, og noen ganger kan man ikke snakke seg ut av trøbbel. Derfor er Karlach litt av en nødvendighet, men hun er også en av favorittkarakterene mine. Som jeg nevnte i Baldur’s Gate 3-anmeldelsen min, er hun preget av en traumatisk fortid som fysisk hindrer henne i å leve et normalt liv, men hun slutter aldri å glede seg over at hun har klart å komme seg videre. Det vitner om at Baldur’s Gate 3 er et godt spill – det er forberedt på å vri og vrenge på tradisjonelle D&D-arketyper i stedet for å slå seg til ro med mer bekvemme troper – men Karlachs uopphørlige glede i møte med motgangen gjør henne til mitt absolutte favorittmedlem.
Karlachs temperament er et høydepunkt, men hun er bare en del av et vakkert vevd narrativt teppe. Den mystiske, langsomme utviklingen av Shadowhearts forhold til gudinnen er en av mine favorittoppdrag i spillet. Opprullingen av Astarions vampyriske fortid håndterer en vanskelig og spennende historie på en utmerket måte. Hederlig omtale bør gå til Lae’zel – hvis githyanki-bakgrunn åpner opp for et av mine favorittsideoppdrag så langt – og Gale, som kan vise seg å være nøkkelen som binder hele spillet sammen. Begge har gjort utflukter inn i gruppen min, og selv om de ikke er langsiktige følgesvenner, er de begge veldig morsomme å ha med seg.
Jeg gikk aldri inn i Baldur’s Gate 3 med en idé om at jeg skulle rulle med de perfekte figurene, men jeg tror jeg har snublet over noe ganske sterkt. Riktignok presser jeg neppe Tank/DPS/Support-trioen til det ytterste, men dette går dypere. Det er ikke kampoptimalisering, men et sett med interessante måter å spille hele spillet på, avhengig av hvordan jeg faktisk ønsker å spille det i et gitt øyeblikk. Hvis jeg prøver å være lur, har jeg den muligheten. Hvis jeg vil snakke meg ut av trøbbel, kan jeg gjøre det også. Og hvis jeg vil slåss, gjør Karlach det mer enn gjerne. Legg til en rekke sammenhengende historier og karakterer som føles som om de er like engasjerte i hverandre som i seg selv, og selv om jeg kanskje ikke spiller Baldur’s Gate 3 på den absolutt optimale måten, tror jeg ikke jeg ville endret det for noe.