Min første virkelige frustrasjon med Skull and Bones kom på det som skulle ha vært en rask seilas. Jeg fikk i oppgave å ta ut tre handelsskip fra Compagnie i et bestemt område av kartet, men mens jeg seilte dit, patruljerte en annen spiller med et større, raskere og langt kraftigere skip i det samme farvannet. Det var tydelig at de var på samme oppdrag som meg, og de slo ut de små handelsskipene med ett eneste kanonskudd, slik at jeg bare kunne seile rundt i ruinene, mens jeg fortsatt hadde tre skip å slå ut.
Skull and Bones liker egentlig ikke å dele, noe som er merkelig til å være et pirat-MMO. Med mindre du aktivt slår deg sammen med en annen spiller, konkurrerer dere egentlig bare mot hverandre om byttet. Heldigvis kan du, i tillegg til å samle kompisene dine, også be om hjelp fra andre spillere eller inngå partnerskap i farten. Det er spesielt nyttig i plyndringstogter, der du inntar en base fra vannet og ikke bare angriper strukturen langs strandlinjen, men også angriper skip som kommer etter deg i stadig vanskeligere bølger.
(Bildekreditt: Ubisoft)
Det som er merkelig, er at du ikke kan tilkalle hjelp til noe annet enn plyndring. Du kan holde markøren over et plyndringssted og tilkalle hjelp der og da, og tilkallingen går til alle som befinner seg på samme kart som deg. Du kan ikke gjøre det for andre oppdrag som er markert på kartet ditt, noe som føles som et feiltrinn for aktiviteter på høyere nivå eller aktiviteter som aktivt legger opp til samarbeid. Du kan slå deg sammen med andre via den sosiale menyen, men min erfaring er at matchmakingen har vært treg og ofte ufruktbar – selv under den åpne betaversjonen. Det er imidlertid verdt å merke seg at Skull and Bones for øyeblikket er i early access-vinduet for de som har forhåndsbestilt, så jeg kommer tilbake til mine bekymringer om matchmaking i den endelige, poengsatte Skull and Bones-anmeldelsen.
Yo ho, yo ho
(Bildekreditt: Ubisoft)
Det som imidlertid alltid er tilfredsstillende, er bare det å være om bord på skipet ditt. Det er alltid en fornøyelse å seile, selv om du ikke har mulighet til å bemanne seilene selv, må du justere styringen, håndtere vinden og navigere gjennom vanskeligheter som stormer eller enorme bølger som knuser skipet. Det samme gjelder selve sjøkampen. Men det burde egentlig ikke komme som noen overraskelse. Det bygger på fundamentet som ble lagt i Assassin’s Creed 4: Black Flag – et spill som gjorde skipskamp så bra at Ubisoft bestemte seg for å lage Skull and Bones i første omgang. Kampene er flytende og responsive, og du kan velge hvilke våpen du vil bruke bare ved å justere vinkelen på skipet ditt. Det finnes praktiske retningslinjer for å kartlegge dette også, slik at du vet nøyaktig hva du gjør i kampens hete. Våpen kan senere også ha spesifikke effekter som flom- eller brannskader, selv om du enten må få disse våpnene som en del av et oppdrag eller finne de nødvendige tegningene for å lage dem selv.
Selv om du spiller alene, er det ikke noe stort prosjekt å slåss mot flere fiender samtidig, men fiender vil alltid bli flagget hvis de er på et mye høyere nivå enn deg eller er en spesielt tøff utfordring. Episke kapteiner, for eksempel, vil ofte være markert på kartet som en tidsbegrenset utfordring, og siden de vanligvis utgjør en slik utfordring og tilbyr mange saftige belønninger for å synke, betyr det vanligvis at du slår deg sammen med andre pirater for å ta dem. Det er her MMO-elementene faktisk fungerer, sammen med de dødelige truslene som dukker opp som utfordringer du kan bli med på på et øyeblikk.
(Bildekreditt: Ubisoft)
Alt du gjør i Skull and Bones, blir også et insentiv til å fortsette å oppgradere og tilpasse skipet ditt, enten det dreier seg om å finne tegninger til nye våpen eller skip, eller å finne den beste kombinasjonen av møbler for å sikre at skipet ditt er klart for kamp. Jeg har for eksempel en som gir treg helseregenerering og forbedrer langdistanseskaden, men det finnes også andre som øker angrepsskaden etter at mannskapet har bordet skipet for å få maksimalt utbytte.
Vannets vei
(Bildekreditt: Ubisoft)
Det er en interessant måte å tilpasse skipet ditt på, men det understreker også hvor merkelig det er at du ikke kan gå rundt på dekk. Å strekke på beina er begrenset til bestemte områder i verden, og det er ingen åpenbar grunn til hvorfor noen kan utforskes og andre ikke. Mindre steder inneholder bare en håndfull NPC-er og steder der du kan finne nedgravde skatter når du har funnet de relevante kartene, men det er egentlig alt. Det er ingen kamp utenfor båten, og det er heller ingen måter å samhandle med andre spillere på, bortsett fra å gi uttrykk for følelser eller starte chatter. Det finnes store knutepunkter som Saint Anne, som er mye mer utfyllende, men så langt har jeg bare funnet to av disse.
Disse fungerer som en slags første hjemmebase, med NPC-er og tavler der du kan gi oppdrag, kjøpe oppgraderinger og ressurser, tilpasse karakteren din og senere få tilgang til det skjulte svarte markedet. Det er nok lurt å vente til du kommer hit for å gjøre karakteren din mer personlig. Når du først blir bedt om å lage piraten din, ser du ned i en sølepytt og ser en refleksjon av ditt eget ansikt. Til å begynne med virker det som en grei måte å gjøre ting på, men når du innser at du kan velge kroppstyper og tatoveringsstiler som du faktisk ikke kan se, blir det bare enda en av Skull and Bones’ merkelige små finurligheter. Men når du først har kommet inn i spillet, er det så mange muligheter for å lage tøffe pirater at du ikke bryr deg så mye om den første pytt i pannebrasken.
(Bildekreditt: Ubisoft)
Apropos det svarte markedet, dette er for meg den mest spennende delen av Skull and Bones så langt. Det gir deg ikke bare muligheten til å lage dine egne smuglervarer som Skull Rum og opium som du kan begynne å smugle over havet, men åpner også for ulike, mer komplekse kontraktstyper, inkludert de som innebærer at du blir jaktet på av skurkeskip som ønsker å stjele varene dine.
Men det er veldig betegnende for Skull and Bones. Spillet gjør klokt i å gjemme mye av det mer interessante innholdet og oppdragene senere i spillet. Det tar litt tid å komme i gang, og det som skjer på land – i hvert fall av det jeg har sett så langt – utvikler seg aldri utover det du ser i de første timene. Historien blir mer og mer interessant, og det samme gjør de tilhørende oppdragene, men jeg er redd for at noen kan bli avskrekket av den langsomme starten. Så langt liker jeg Skull and Bones som et fantasispill med sjørøverskip, men det mangler mye av sjørøvergleden utenfor skipet som gjør spill som Sea of Thieves så forlokkende.
Skull and Bones anmeldes på PS5 med en kode fra utgiveren. Dette er en pågående anmeldelse basert på ca. 20 timer med spillet, og vi kommer tilbake når vi har hatt mulighet til å bruke litt mer tid på Ubisofts piratsimulator.