Hvem er egentlig Hideo Kojima? Skaperen og regissøren av Metal Gear Solid-serien og den postapokalyptiske sci-fi-filmen Death Stranding fra 2019 er hyllet som en av spillbransjens fremste auteurregissører. Men selv om Kojima er aktiv på sosiale medier, der han ofte viser filmflagget, er mannens liv for det meste ukjent.
En ny dokumentarfilm, Hideo Kojima: Connecting Worlds, regissert av Glen Milner, forteller ikke helt livshistorien til sin hovedperson. Den bruker ikke tid på å dykke ned i stridighetene mellom Kojima og Konami, den japanske spillgiganten som tjente seg rik på å produsere spill som Metal Gear Solid-serien – og den nevner heller ikke Silent Hills, Kojimas kansellerte skrekkspill, som ble innledet med P.T., den korte «spillbare teaseren» fra 2014. I stedet bruker dokumentaren sin timelange spilletid på å utforske Kojimas kunstnerskap og personlighet, og avslører en eksentrisk, selverklært mikromanager hvis tilbakevendende narrative temaer og vemodige ønske om å knytte verden sammen har røtter i en barndom full av nysgjerrighet.
I tillegg til intervjuer med Kojima inneholder dokumentaren også intervjuer med hans medarbeidere i studioet Kojima Productions, andre bransjekoryfeer og Hollywood-venner som Norman Reedus, George Miller, Grimes og Mads Mikkelsen, som gir sine egne innblikk i Kojimas ugjennomsiktige geni. Her er åtte ting vi har lært om Hideo Kojima og tilblivelsen av Death Stranding etter verdenspremieren på Tribeca Film Festival.
Death Stranding var et risikabelt prosjekt
(Bildekreditt: Kojima Productions)
Regissør Glen Milner åpner dokumentarfilmen med en vag oversikt over Kojimas exit fra Konami (som aldri nevnes ved navn) og reetableringen av Kojima Productions under Sony. Filmen starter i 2016 – vi ser Kojima pakke opp en ny datamaskin til kontoret – og starten på utviklingen av Death Stranding.
Selv om Kojima er en stor skikkelse i spillbransjen, har han fortsatt mye å bevise på egen hånd. Hos Konami var Kojimas jobb, med hans egne ord, å «beskytte fortjenesten» og selskapets merkevare. Da han utviklet spill for Konami, var selskapet stort nok til å støtte teamene gjennom kommersielle fiaskoer. Men nå er Kojima uavhengig, og Death Stranding er et originalt konsept i et medieøkosystem dominert av velprøvde intellektuelle egenskaper. Kojima sier i filmen: «Hvis jeg roter det til, får jeg ingen lønn.»
Dessuten er Death Stranding ikke et rendyrket actionspill. I stedet følger Death Stranding noen av Kojimas personlige filosofier og politikk, og gir spilleren kontroll over en kurér som skal levere pakker til kolonier og reetablere et satellittnettverk, samtidig som han eller hun reiser gjennom et postapokalyptisk USA som er overveldet av monstre. Kojimas eget team var skeptiske til det opprinnelige spillkonseptet, som la vekt på enspillerbasert traversering, overlevelse og en melankolsk stemning som nå virker forutseende med tanke på covid-19-pandemien. Ifølge Kojima var det «stort sett negativ respons» fra alle.
Dødsfallet til Kojimas far førte til at han begynte med spill.
(Bildekreditt: Konami)
Connecting Worlds er langt fra en inngående biografi om Kojima. Kojima nevner foreldrene sine og barndommen i Osaka, men vi får ikke se noen visuelle bevis på Kojimas oppvekst. Ingen familiebilder, ingen hjemmevideoer. Vi får ikke engang vite hva Kojimas foreldre heter.
Vi får imidlertid vite litt om dem. I filmen nevner Kojima at farens død i bunn og grunn gjorde det mulig for ham å leve av dataspill. Som Kojima forklarer, hadde videospill et dårlig rykte i Japan på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Kojimas mor aksepterte imidlertid sønnens ambisjoner. Kojima forteller at storfamilien mente at han kastet bort mulighetene sine, og at han var helt sikker på at faren heller ikke ville ha godtatt det. Det høres dystert ut, men hva hadde Hideo Kojima vært i dag hvis han hadde lyttet til faren?
Kojima er en mikromanager
(Bildekreditt: @HIDEO_KOJIMA_EN)
Det er kanskje ikke så overraskende med tanke på at spillproduksjon er et toppstyrt samarbeidsprosjekt, men Hideo Kojima innrømmer gjerne at han er litt av en mikromanager. Han involverer seg villig i mange aspekter av produksjonen. I filmen ser vi Kojima gå inn i lange diskusjoner om tilsynelatende bagateller, som veibanenes utforming og fargevalgene i HUD-en på skjermen.
Kojima spøker med at han utfører feilsjekker i drømmene sine. Noen talking heads i filmen, som CHVRCHES-sanger Lauren Mayberry, stiller spørsmål ved om Kojima sover i det hele tatt.
Kojimas filmatiske påvirkninger
(Bildekreditt: Columbia Pictures)
Det er ingen hemmelighet at Hideo Kojima elsker film. «70 % av kroppen min består av filmer», står det i biografien på hans engelskspråklige Twitter. I dokumentaren sier Kojima at film er «som sollys» for ham.
Det er naturlig at en film om Kojima dykker ned i hans kjærlighet til filmkunsten. Spillregissøren nevner noen av sine favorittforfattere, som David Lynch, David Cronenberg og Stanley Kubrick, noe som kan kaste lys over noen av Kojimas tidligere verk, for eksempel de dominerende antikrigstemaene i både Kubricks Dr. Strangelove og Kojimas Metal Gear Solid.
Dokumentaren avslører at Kojima har vist minst én film for utviklerne av Death Stranding: den biografiske filmen Loving Vincent fra 2017. Filmen, som er regissert av Dorota Kobiela og Hugh Welchman, forteller om Vincent Van Goghs liv og de tragiske omstendighetene rundt hans død, med en ny tilnærming til animasjon som forsøker å gjenskape stilen i Van Goghs berømte malerier.
Kojima nevner ikke eksplisitt noen grunn til at han viste Loving Vincent til utviklerne av Death Stranding. Det kan være den dystre tonen i filmen som Kojima ønsket seg til spillet. Kanskje var det filmens vilje til å eksperimentere som Kojima ønsket at de andre skaperne også skulle gjøre. Kanskje var det rett og slett filmens fengslende kunstneriske uttrykk som han ville at alle skulle la seg inspirere av. Kanskje var det alt dette.
Stjernene i Death Stranding hadde vanskelig for å forstå det.
(Bildekreditt: Sony)
Kojimas forkjærlighet for film gjelder også for videospillene hans, og en håndfull film- og Hollywood-stjerner er knyttet til Death Stranding.
Oscar-vinneren Guillermo del Toro, som låner ut sin skikkelse til en karakter i spillet, er en av Kojimas ivrigste støttespillere og ser ut til å være den som har skaffet Kojima skuespillere som Norman Reedus, Lea Seydoux og Mads Mikkelsen. I dokumentaren forteller Reedus på en morsom måte hvordan han ble introdusert for Kojima via del Toro, som ringte ham på forhånd og ba ham si «ja» til alt Kojima ba ham om.
Alle skuespillerne innrømmer at de hadde vanskelig for å forstå Death Stranding. Troy Baker, som spiller antagonisten Higgs Monaghan, sier at han måtte «dryppfôres» med historien for å forstå den. I kombinasjon med en krevende produksjon som inkluderte omfattende voice-over og motion-capture-opptredener, er det ingen overraskelse at Death Stranding gikk over hodet på noen. Men alle de involverte skuespillerne sier at de ganske enkelt tillot seg å «stole på» Kojima, slik de gjør med enhver filmregissør, og at de opplevde denne tilliten som givende.
Hideo Kojima opprettholder antikrigspolitikken i spillene sine.
(Bildekreditt: Konami)
Kojima avslører i dokumentarfilmen at foreldrene hans overlevde andre verdenskrig, og at de gjennomgikk så mye lidelse uten egentlig å forstå det fulle omfanget. Filmen setter Kojimas pasifisme i sammenheng med hans nedarvede traumer, noe som kan forklare hvorfor spill som Metal Gear Solid, selv om de er kule, ikke hyller krigsheltestreker på samme måte som andre videospill.
Kojima sier at han synes krigsspill er «ubehagelige», og at da han begynte å lage spill rundt 1986, ville han «ikke fremstille kamp som heltemot». Alle som har spilt Metal Gear-serien, vil kunne fortelle deg at direkte kamp neppe er måten å spille dem på, og at snikespill ikke bare er det eneste mulige alternativet, men at det også krever presisjon for å gjøre det riktig, ellers risikerer man å utsette spilleren for fare.
Hvordan Japan Expo i 1970 ledet til Death Stranding
(Bildekreditt: Kojima Productions/505 Games)
Kojima beskriver barndommen sin som innadvendt, men full av nysgjerrighet. Han flyktet ofte fra den virkelige verden gjennom science fiction-litteratur og populærkultur. Den overaktive fantasien hadde noen ulemper, og Kojima avslører at han gruet seg til å gå hjem alene etter skoletid fordi foreldrene hadde lange arbeidsdager. Selv som voksen tåler Kojima ikke å være alene i mørket.
Denne avsløringen i dokumentaren kan kanskje forklare P.T. I et intervju med Eurogamer i 2012 sa Kojima at han var interessert i å lage et skrekkspill nettopp fordi han er «litt av en reddhare», så han vet kanskje hvordan man skremmer publikum på en måte som sjangerveteraner ikke gjør. Flere år senere satte Kojima spillverdenen i brann med P.T., en spillbar demo av en foreslått Silent Hill-oppfølger som Kojima og Guillermo del Toro skulle regissere sammen, men som uten videre ble kansellert.
Men Kojimas nysgjerrighet fra barndommen stimulerte fascinasjonen for verden utenfor nabolaget i Osaka. I 1970 var hjembyen hans vertskap for den japanske verdensutstillingen, eller Expo ’70, og Kojima forteller at det var første gang han møtte og så mennesker fra hele verden. Mange av messens attraksjoner inneholdt demonstrasjoner av banebrytende teknologi – arkivopptak i dokumentaren viser folk som prøver ut «videotelefoner» – noe som innprentet Kojima en tro på at teknologi er veien til verdensfred. Det er vanskelig å ikke se hvordan Kojima tilnærmer seg spill på samme måte, med Death Stranding som handler om å knytte mennesker sammen i en isolert verden.
Slik ser Kojima på Death Stranding i lys av pandemien.
(Bildekreditt: Sony)
Death Stranding ble først utgitt til PS4-konsoller 8. november 2019. I desember skapte de første tilfellene av det nye koronaviruset overskrifter, og i mars 2020 ble verden satt i omfattende karantene.
Death Stranding utspiller seg ikke i en apokalypse forårsaket av et luftbåret virus. Men spillets dystre atmosfære, sammen med temaer som kollektiv isolasjon, samfunnets forfall og det hverdagslige, men likevel essensielle behovet for arbeidskraft, gir en virkelighet som mange opplevde under den globale pandemien. NPR kommenterte Death Strandings uhyggelige forutvitenhet som «en utvidet meditasjon over død, ensomhet og kontakt», og «en stille refleksjon over hvordan vi bygger broer til hverandre selv når vi er i fare».
I dokumentaren kommenterer Hideo Kojima og andre personer spillets tilfeldigvis betimelige historiefortelling. Noen spøker med at Kojima er en «halvprofet», mens del Toro kommer med en mer spissformulert observasjon om at Death Stranding var «et Covid-spill før Covid [skjedde]». Kojima på sin side avviser at han kan se inn i fremtiden. Alt han ønsket, og fortsatt ønsker, er at spill skal knytte mennesker over hele verden sammen.
Her er den absolutte, definitive, helt ubestridelige rekkefølgen av de beste Metal Gear-spillene