I Alan Wake 2 skjærer lyset fra lommelykten min gjennom mørket og lyser opp det smilende ansiktet til en stor statue av en kaffekanne. Den bokstavelig talt koffeinholdige figuren har på seg en overdimensjonert tversoversløyfe og sitter på en avsats, innrammet av trær som skjuler den grå himmelen over seg. En håndfull fargerike ballonger dekorerer scenen, og en av dem er prydet med et grovt tegnet ansikt som matcher kaffekannens overdrevne glis. Det klovneaktige ved kaffekannen er nok til å gi meg en dårlig smak i munnen, men måten den ruver over meg på, forsterker bare den stadig økende følelsen av frykt. Ingenting har angrepet meg ennå, men uroen jeg føler, er til å ta og føle på. Jeg kan ikke tro det. Jeg har endelig kommet til Coffee World, et sted jeg faktisk gledet meg til å komme til takket være noen velplasserte teaser tidligere i spillet. Men nå som jeg faktisk er her, har jeg bare lyst til å dra.
Dette er kanskje en fornøyelsespark, men jeg er langt fra underholdt. Faktisk er jeg rett og slett livredd. De forlatte attraksjonene, de urovekkende, joviale karakterene og nattemørket er en perfekt blanding av skrekk og gru. Etter å ha utforsket området et øyeblikk har jeg fått mer enn nok, men jeg må ta meg til Percolator-forlystelsen på jakt etter en skrutrekker. Jeg tar meg selv i å tenke at hvis jeg ikke hadde vært så opptatt av å se hvordan historien om Alan Wakes tilbakekomst og Sagas reise utvikler seg, ville jeg ha gitt opp for lenge siden. Men selv om jeg skvetter til ved den minste lyd og hele tiden føler meg på helspenn, er jeg glad for at jeg tross alt har holdt ut i denne uhyggelige parken.
Min kopp med skrekk og gru
(Bildekreditt: Remedy)
Som en survival horror-opplevelse tar Alan Wake 2 meg absolutt ut av komfortsonen. Jeg er tross alt en selverklært reddhare, og jeg pleier ikke å begi meg ut i sjangeren så ofte. Til tross for min aversjon mot alt som er skummelt, har jeg alltid sett på det første Alan Wake som et av de sjeldne unntakene i spillhistorien min. Selv om det var mer en actionthriller med overnaturlige innslag, var det fortsatt skumle vibber som jeg personlig måtte stålsette meg mot hele veien. Da jeg først fikk høre at oppfølgeren ville bli mer skremmende, ble jeg naturligvis fylt av frykt. Kunne jeg virkelig takle dette? Ville jeg like det? Etter flere års venting var nysgjerrigheten langt større enn frykten. Jeg måtte bare finne ut hva som hadde skjedd med krimforfatteren jeg hadde trosset Bright Falls sammen med for over ti år siden. Og som stor fan av Quantum Break og Control visste jeg at jeg ville være villig til å teste vannet for å oppleve noe nytt fra Remedy.
Anmeldelse av Alan Wake 2
(Bildekreditt: Remedy)
Anmeldelse av Alan Wake 2: «En fantasifull og virkelig ambisiøs oppfølger»
Synes jeg det er skummelt? Ja. Koser jeg meg med det til tross for det? Ja, det gjør det. Ingen er mer overrasket over dette enn meg. Fra det øyeblikket jeg først gikk inn i spillet som en naken fyr i en mørk skog, har jeg hele tiden følt at jeg stålsetter meg for neste skremsel. Jeg tror ikke jeg har følt meg så anspent i et spill siden jeg forsøkte å starte Resident Evil 4 på Wii (en tabbe jeg fortsatt angrer på). Jeg er sikker på at dette ikke er noe for veteraner i sjangeren der ute, men dette er så nær skrekk som jeg noen gang vil komme. Hver gang jeg våger meg bort fra lysets trygghet som Saga eller Alan, føler jeg at jeg må overvinne min egen frykt for å kjempe mot skyggene.
Helt siden jeg prøvde det første spillet, har jeg alltid syntes at Taken-fiendene er utrolig skremmende, og i Alan Wake 2 ligger de mye høyere på den skremmende skalaen. Du kan som regel høre de skyggefulle skikkelsene før du ser dem, og når du befinner deg i et skogsområde som alltid er innhyllet i mørke, får det ofte panikkfølelsen til å stige opp i brystet mitt. Jeg prøver desperat å finne dem før de får meg til å hoppe ut av huden, men noen ganger er jeg bare ikke rask nok. Med tanke på at dette er en verden som huser slike grusomheter, kan du kanskje spørre deg selv hvorfor jeg i det hele tatt gledet meg til å dra til Coffee World. Ut fra erfaringene mine så langt å dømme, ville det absolutt ikke være immunt mot tilstedeværelsen av Taken-skrekkene som hjemsøker hvert eneste skritt jeg tar. Men det sier noe om hva jeg elsker mest ved Alan Wake 2.
God tid på Java
(Bildekreditt: Remedy)
For meg ligger gleden i detaljene. Remedys survival horror er full av ting å finne, fra skjulte beskjeder til samleobjekter og påskeegg. Det er så mye å sette seg inn i og gruble over, med et stort mysterium som hele tiden driver deg fremover. Det er så mye å se hvis du er villig til å lete, og som fan av originalspillet har det vært en uventet glede å vende tilbake til denne merkelige verdenen – selv om det ikke alltid er like bra for hjertet. Mitt første besøk i Bright Falls på mange år føltes kjent og nytt på samme tid, som å vende tilbake til et sted man har vært før, men som tiden har forvrengt minnet om.
Jeg kjemper hele tiden med et overveldende ønske om å komme meg vekk fra et gitt sted på grunn av frykt, men samtidig ønsker jeg å utforske hver eneste centimeter for ikke å gå glipp av noe. Til tross for skrekkfesten jeg var sikker på at jeg hadde i vente, hadde jeg lyst til å dra til Coffee World takket være noen velplasserte teaser om temaparken før jeg kom dit. Det første som tiltrakk seg blikket mitt i byen, var for eksempel synet av to personer i Oh Deer Diner-termosdresser som sto foran et bord med kaffebønner. På et skilt som hang fra bordkanten sto det «Kom til Coffee World, hvor moroa er i full gang».
(Bildekreditt: Remedy)
Ikke lenge før utflukten til selve parken kom jeg også over en TV med en komisk reklamefilm fra Koskela-brødrene Illmo og Jaakko. Som en annen form for samleobjekter i verden er de corny reklamene vel verdt å finne for underholdningsverdien alene. Denne gangen var det Coffee World som sto for den kommersielle inkvisisjonen, og ærlig talt, ingenting kunne ha solgt den bedre til meg. «Kåret til Washingtons beste fornøyelsespark med kaffetema», erklærer Ilmo. Jeg ble nysgjerrig. Hvorfor skulle jeg ikke ha lyst til å dra til et sted med en flott gavebutikk, en elg som heter Mocha og tematiserte karuseller som Slow Roaster-pariserhjulet og Espresso Express? Riktignok hadde stedet kanskje også en hjemsøkt brønn, men bare det å høre om attraksjonene var mer enn nok til å få meg til å håpe at jeg fikk komme dit.
Og se, det ønsket gikk i oppfyllelse. Hadde det bare ikke vært for at Taken angrep meg fra forlystelsene, eller at et talende skilt fikk hjertet til å hoppe ut av brystet på meg under utforskningen. Men igjen, selv om jeg var livredd hele tiden jeg var i parken, ville jeg se alt den hadde å by på. Fra å se på alle de små nipstingene i gavebutikken til å gå ned i Fair Trade Zone – jeg måtte få med meg alle dekorasjonene, detaljene og områdene. Å være i Coffee World er både den beste og den verste opplevelsen. Aldri før har jeg hatt så lyst til å være på et sted og samtidig så desperat lyst til å forlate det. Og for å være ærlig tror jeg at det er en perfekt beskrivelse av tiden min med Alan Wake 2 så langt.
Jeg klarer å overvinne skremselfaktoren fordi jeg er så fascinert av historien og omgivelsene i Alan Wake 2, like mye som jeg var i det første spillet, om ikke mer. Jeg er sikker på at i dagens lys, uten Taken, er Coffee World en koffeinholdig verden av herligheter. Men som det er nå, er det en av de mest foruroligende fornøyelsesparkene jeg noensinne har besøkt. Man kan trygt si at den tok meg med på litt av en tur, og ikke ulikt følelsen jeg får når jeg faktisk drikker kaffe i virkeligheten, var jeg et nervøst kaos på slutten av det hele. Selv om kaffekannens smilende ansikt sannsynligvis vil hjemsøke drømmene mine i lang tid fremover, er jeg stolt av meg selv fordi jeg holdt ut og opplevde alle severdighetene, lydene og skremmene i parken.
Skal du selv prøve deg på Remedys overlevelsesskrekk? Vær så godt forberedt som mulig med våre Alan Wake 2-tips.