Jeg er andpusten og nesten tom for kuler og søker dekning på taket av Lawson Station. Den siste gjenlevende fiendtlige trioen har jaktet på meg fra et område i nærheten, og de vet nå at jeg er en solospiller. Mens jeg febrilsk lader de siste patronene i haglen, kan jeg høre skrittene deres nærme seg på gjørme, deretter en metallrampe og så på betong. Jeg vet at to av dem bruker rifler med lang rekkevidde, for jeg hørte dem skyte fra andre siden av kartet. Jeg hørte den andre skyte på meg med en revolver, så det er mer enn sannsynlig at de har en hagle som kan knuse meg på nært hold. Hvis jeg kan la dem komme på mellomdistanse og time bakholdet mitt riktig, kan jeg kanskje overrumple dem.
Slik er livet i Cryteks nå fem år gamle førstepersonsskytespill Hunt: Showdown. Jeg begynte å spille dette spillet i april 2020, og jeg har nylig passert 2000 spilte timer. Selv om det er en ganske kvalmende mengde tid å bruke på å spille et hvilket som helst videospill, er jeg i det stille stolt av denne utmerkelsen. Før jeg plukket opp Hunt, hadde jeg ikke spilt ett eneste spill i 1000 timer, og nå går det knapt en dag uten at jeg tenker på dette fengslende skytespillet.
Det forundrer meg imidlertid at så mange mennesker fortsatt ikke aner hva Hunt: Showdown er, selv etter fem år. Spillet har skaffet seg et svært overlevelsesdyktig publikum i dagens live-service-sjanger – det har overlevd massive franchiser som Marvel’s Avengers og utallige spill som ble spådd å overleve langt lenger enn Cryteks lidenskapelige prosjekt. Likevel er det fortsatt mange flerspillerspillfans som ikke aner hva det er.
(Bildekreditt: Crytek)
La meg forklare: Hunt: Showdown er et PvEvP-spill som utspiller seg i de monsterinfiserte sumpene i Louisiana på 1890-tallet. Opptil 12 spillere i lag på opptil tre går inn i et oppdrag med mål om å jakte på eldgamle sjefer, samtidig som de forsvarer seg mot fiendtlige spillere. Våpnene er historisk korrekte, om enn med en steampunk-twist, karakterene i spillet dør permanent, den kunstige intelligensen som hjemsøker kartene, er nådeløs, og fremfor alt er lyden i høysetet.
Bare ut fra denne forklaringen skjønner du sikkert hvorfor Hunt ikke har tiltrukket seg noen stor tilhengerskare. Det er et hardcore objektivt skytespill som nok ikke passer for alle. Likevel har det holdt meg fanget i snart fire år nå. Nå som det nye året har begynt, er det disse tingene som får meg til å komme tilbake etter mer.
Lyd
(Bildekreditt: Crytek)FPS-FANS BØR OGSÅ LESE
(Bildekreditt: Embark Studios)
En tidligere FPS-proff sier at The Finals er «for mye for Call of Duty-hjernen».
Crytek har bygget dette ekstraksjonsskytespillet rundt binaural lyd, og mer enn noe annet spill du har spilt, krever det at du følger lovene for lyddesign. Hver eneste handling du utfører, er hørbar for de andre spillerne, inkludert grunnleggende ting som å lade om, helbrede og ta ut en kastbar gjenstand.
Hvis du spiller lenge nok, vil du være i stand til å finne ut hvilke våpen en fiende bruker fra andre siden av kartet, fordi de alle høres så forskjellige ut. Etter kort tid lærer du til og med å triangulere den nøyaktige posisjonen deres på tre compounds avstand.
Jeg har aldri spilt et spill som har evnen til å få hjertet mitt til å banke som Hunt. Selv etter 2000 timer kan jeg ofte avslutte et møte med fiender med hjertet hamrende i brystet og svette hender, og det er takket være Cryteks lydteam. Det er noe utrolig viktig med hvordan lyden er implementert i dette spillet. En spiller klarte til og med å drepe noen mens han spilte med bind for øynene nylig. Selv om lyddesignet kan være overveldende stressende i begynnelsen, begynner du å forstå spillets språk når du lærer deg å plukke opp lydsignalene.
Hvis du oppdager hvilket våpen som nettopp har blitt avfyrt, kan det hjelpe deg med å justere taktikken i en kamp. Hvis du kjenner igjen lyden av et gevær som må lades på nytt etter hvert skudd, vet du at du har tid til å komme nærmere når de bommer. Hvis du kan skille lyden av helveteshunder fra lyden av en Hive, kan du finne ut hvilken rute du skal ta til målet, og hvis du bruker kartkunnskapen din til å lytte til fottrinnene rundt deg, kan du forutse hvor en spiller vil kikke neste gang.
Balanse
(Bildekreditt: Crytek)
Som i alle flerspillerspill er Hunt-utviklerne i en evig balansegang, spesielt siden de hele tiden legger til nytt innhold i spillet. Jeg har sett utallige oppdateringer komme og gå, der veteranspillere har gått ut på Reddit og skreket at nye våpen eller tilpasset ammunisjon vil ødelegge spillet eller gjøre det ubalansert.
Likevel, oppdatering etter oppdatering, spillhendelse etter spillhendelse, trosser Hunts arsenal alle odds, og spillet fortsetter å være det mest balanserte flerspillerspillet jeg noensinne har spilt. Du kan ta med deg de billigste og minst kraftige våpnene inn i bayouen, og hvis du treffer et headshot eller bare spiller bedre enn motstanderen, kan du drepe den som har med seg det dyreste utstyret. Siden våpnene kan plyndres, kan du tjene godt på seirene dine.
Det er så mye dybde i Hunts utstyr, og en av grunnene til at jeg stadig kommer tilbake, er at jeg stadig eksperimenterer med nye utstyrskombinasjoner. Det er kanskje en meme i miljøet å ta med seg en kavalerisabel og to Sparks-pistoler, men å spille pirat er en hysterisk levedyktig spillestil. Det er også mulig å ta et baksete og bruke en snikskytter med lang ammunisjon, eller å gå inn for fullt med en hagle som setter fyr på fiendene når du treffer dem.
Fellesskap
(Bildekreditt: Crytek)
Før jeg begynner med dette punktet, skal jeg innrømme at Hunt, som alle andre nettsamfunn, har en god del juksemakere, giftige personer og svette herrer som bare bryr seg om KD-forholdet sitt. Men foruten kanskje Deep Rock Galactic, har Hunt: Showdown et av de mest sunne samfunnene i spillet jeg har kommet over. Innholdsskaperne er rene mirakelmakere som bare gjør at jeg setter enda større pris på spillet, lagarbeid belønnes gjennom insentiver i spillet, og utviklerne lytter faktisk til hva spillerbasen ønsker.
Men kanskje viktigst av alt er at spillermøtene i spillet kan være uendelig underholdende. Hunt har nærhet til stemmechat, så det er bare å gjenskape favorittøyeblikkene dine fra westernfilmer. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått inn som solospiller, drept to medlemmer av en trio og deretter hatt en forhandling midt i kampen med den siste overlevende som vil vite om vi kan «snakke ut».
Dette spillet byr på vennskapelige møter og morsomme øyeblikk med våpenhvileforhandlinger, og det er ikke akkurat vanlig i flerspillerspill i dag.
Lave nedturer og høye oppturer
(Bildekreditt: Crytek)
Som du kanskje har skjønt, er Hunt ikke akkurat et tilgivende spill. Det finnes et ordtak i spillerbasen: «Hunt gir, og Hunt tar – men for det meste tar Hunt.»
Det er vanlig å tape kamper fordi det er så mange måter å dø på i dette spillet. Crytek har til og med laget en video som viser 50 uventede måter å bli drept på – noen av dem er støyfellene som ligger rundt omkring på kartene. Selv om det kan gjøre vondt å tape, spesielt hvis du mister en jeger på høyt nivå med gode egenskaper og utstyr, føles det sensasjonelt å vinne.
Når du vinner en 40 minutter lang kamp som har vært fylt med spillere og monstre som har drept, rømt med dusørmerker og plyndret våpen – det er en perfekt storm som gjør det fristende å komme tilbake for mer.
Her er de 25 beste FPS-spillene du kan spille akkurat nå.