Du innser ikke alltid hvor mye du trenger andres ord for å gi form til dine egne følelser før de gjør det. I Baldur’s Gate 3 hadde jeg først gått glipp av Karlachs historie på grunn av en feil jeg gjorde tidlig i Smaragdlunden. Derfor kunne jeg nesten ikke vente med å møte en karakter som hadde blitt en slik fanfavoritt, og noen gikk til og med så langt som å kalle henne den beste følgesvennen i spillet. Det jeg imidlertid aldri kunne forutse, var hvor mye historien hennes og enkelte dialoglinjer ville påvirke meg da jeg endelig fikk henne med i gruppen min.
«Men en så dyp ensomhet går inn i margen», sier Karlach når jeg spør hvordan det er å ikke ha hatt kontakt med noen på så lenge. «Nå som jeg er her – blant venner – kjenner jeg at den brenner ut av meg. Litt etter litt, skritt for skritt.» Jeg tok meg selv i å synke inn i ordene i den første linjen, og hvert eneste ord skar rett inn i hjertet mitt. Det sier vel seg selv at jeg er veldig forskjellig fra Karlach i Baldur’s Gate 3. Selv om jeg skulle ønske at jeg var det, er jeg for det første ikke en tøff Tiefling med en elskelig personlighet. Jeg har heller ikke en infernalsk motor i stedet for et hjerte som får varmen til å stige opp fra huden min og brenne alle som våger å røre meg. Omstendighetene våre er kanskje forskjellige, men jeg kjente meg igjen i følelsen hun beskriver.
Den dype ensomheten som oppstår når man ikke er i stand til å få kontakt med eller komme nær noen. Det er en følelse jeg har båret på lenge, som en tyngde som nekter å flytte på seg. Den er der hele tiden, og jo lenger den varer, jo vanskeligere og mer umulig føles det å være nær noen igjen. Men Karlach mister aldri håpet, og hennes pågangsmot og besluttsomhet om en dag å kunne berøre dem som står henne nær, forankret meg uventet.
Et hjerte fullt av varme
(Bildekreditt: Larian Studios)
Jeg tror denne følelsen bare har blitt forsterket de siste årene som følge av den globale pandemien. Da nedstengningen startet her i Storbritannia, bodde jeg alene på et sted som var ganske nytt for meg. Jeg slet med å finne meg til rette og føle meg hjemme etter å ha flyttet fra familien, og isolasjonen som fulgte, gjorde at jeg trakk meg enda mer inn i meg selv. Jeg er kanskje ikke bokstavelig talt i fyr og flamme som Karlach, og har en synlig, praktisk grunn til at jeg føler meg fjern fra alle andre, men jeg ser likevel så mye av meg selv i hennes kamp. Som den brennende Tiefling forklarer, har hun ikke kunnet ta på noen siden hun fikk sin infernalske motor i helvetene, og hun ville gitt hva som helst for en klem, eller til og med et klapp.
Musikalsk anlagt
(Bildekreditt: Larian Studios)
I mitt andre barde-løp har jeg gjort Baldur’s Gate 3 til en fullverdig musikal.
Det fantes en tid da klemmer føltes som en ganske vanlig ting i livet mitt; en klem fra et familiemedlem, en klem fra en venn. Men nå som jeg av og til går i månedsvis uten en klem, innser man hvor mye man kan ta disse interaksjonene for gitt. Da det var som verst, under pandemien, gikk det nesten to år før jeg fikk klemme noen, og jeg er sikker på at mange der ute kan kjenne seg igjen i den opplevelsen. Selv om alle har ulike behov og ønsker, har det fått meg til å innse hvor viktig menneskelig kontakt er for mitt eget velvære.
Karlach uttrykker at hun forståelig nok er redd for å ta på noen av frykt for å såre dem. Etter å ha sittet fast i Avernus setter hun stor pris på endelig å være omgitt av mennesker hun bryr seg om i leiren, noe som gjør at samværet med deg og gruppen føles mye mer meningsfylt. Et sted på veien ble jeg redd på en annen måte. Redselen for å la meg selv være sårbar og åpen igjen, for å komme nær noen. Etter å ha tilbrakt så mye tid alene, kunne jeg i det hele tatt huske hvordan jeg skulle gjøre det lenger? Det er noe jeg fortsatt sliter med den dag i dag, men det er noe så oppmuntrende med Karlachs personlighet. Selv etter at hun har hatt det så tøft, gir hun aldri opp og vil alltid se lyst på det hun kan. Hvordan kan man ikke bli inspirert av det?
En varm klem
(Bildekreditt: Larian Studios)
«Noen ganger kommer man over historier, karakterer eller spesielle øyeblikk i spill som man ikke visste at man trengte, og for meg var det Karlach i Baldur’s Gate 3.»
Så da jeg begynte å lære om Karlachs bakgrunn og hennes dype ønske om å berøre og føle igjen, var jeg fast bestemt på å hjelpe henne med nettopp det. Min egen personlige tilknytning til historien hennes fikk meg til å ville hjelpe henne, og jeg ble overrasket over hvor engasjert jeg ble etter bare noen få samtaler med henne. Selv om dette delvis skyldes hvor mye historien hennes resonnerte med meg på et personlig plan, skyldes det også Samantha BÉarts prestasjon og Larians manus som gir Karlach liv. Hver eneste replikk talte til meg og ble sagt med en slik følelse – du kan høre smerten hennes i hvert eneste ord.
Karlach ba aldri om at dette skulle skje, og alt i hjertet mitt skrek at hun fortjente å være nær mennesker igjen. Kanskje, bare kanskje, tenkte jeg, hvis jeg trodde det om henne, kunne jeg begynne å tro det om meg selv. Etter å ha sikret deg litt infernalsk jern og møtt smeden Dammon, kan du hjelpe Karlach med å oppgradere motoren hennes for å redusere varmen hun avgir. Så, i andre akt, begynner det å gå skikkelig fremover.
Den dyktige smeden finner en midlertidig løsning som gjør det mulig for henne å røre seg igjen, og når den er installert, kan du teste dens effektivitet i det som kanskje er et av de mest rørende øyeblikkene. Da jeg så svaret «dra henne inn i en klem», kunne jeg ikke klikke på det raskt nok. Omfavnelsen er utrolig hjertevarmende, og med et mykt smil sier Karlach bare: «Takk». Jeg klarte ikke å slutte å gråte da jeg så scenen. Jeg måtte legge fra meg kontrolleren i minst ti minutter for å dvele ved gleden over denne ene interaksjonen. Det føltes så meningsfylt å ha hjulpet henne med å berøre igjen og være en del av det. Og selv om det traff meg på en uventet måte, føltes det så givende å ha hjulpet henne med å komme dit.
Noen ganger støter man på historier, karakterer eller spesielle øyeblikk i spill som man ikke visste at man trengte, og for meg var det Karlach i Baldur’s Gate 3. Jeg kunne aldri ha forutsett hvor mye historien og kameratskapet hennes kom til å bety for meg på et personlig plan da jeg gikk glipp av henne første gang. Men til tross for hvordan historien hennes utviklet seg, fikk hun meg på en eller annen måte til å føle meg håpefull og mindre alene. Hun vil for alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt på grunn av det.
Sirkusbesøket i Baldur’s Gate 3 minnet meg om favorittoppdraget mitt i Dragon Age Inquisition.