Denne søte lille morderen er et mysterium pakket inn i en gåte pakket inn i en uforglemmelig karakterdesign. En serie roboter fjernstyrt av en menneskelig morder? En snakkende bjørn med en rekke mekaniske dobbeltgjengere? En bevisst AI med et uendelig antall selvdestruerende bjørneavatarer?
Tre spill senere vet vi fortsatt ikke. Det tredje spillet bidrar bare til å utdype mysteriet. Hvem eller hva Monokuma enn er, så er det en morder. Ikke minst av elever på videregående skole! Likevel er det lett å glemme (eller i det minste nedprioritere) dette når man spiller Danganronpa. Stemmen deres har en leken, men ondsinnet sprett, og latteren – puhuhuhu! – er aldri langt unna.
Bjørnens nødvendighet
(Bildekreditt: Spike Chunsoft)VIL DU GÅ TILBAKE?
(Bildekreditt: Spike Chunsoft)
Skaperen av Danganronpa-serien sier at de kan komme tilbake til serien i fremtiden.
Viktigere enn drapene på Monokumas identitet er kanskje de forferdelige ordspillene de slenger rundt seg. De hadde passet rett inn her. Bortsett fra drapene og kidnappingen.
Den forskrudde humoren er det som gjør den terroriserende bamsen like tiltalende som skremmende. Til tross for at Monokuma tvinger en gjeng fremmede inn i en livsfarlig situasjon, nekter han å ta den på alvor. Det hele blir til et spill, en serie mordmysterier som ikke tar slutt før én person står igjen … eller alle er døde.
Mordene – i hvert fall de som begås av den kosete mesterhjernen – er flamboyante, kompliserte og gjennomsyret av mørk humor. Bjørnen tilpasser hvert enkelt drap til offeret. Monokumas handlinger er umulige å forsvare, men bjørnen/roboten/AI’en/personen/whatever selv?
En av de mest minneverdige skurkene i skjønnlitteraturen, og veldig lett å hylle.
Denne artikkelen ble først publisert i magasinet PLAY – abonner her for å spare på omslagsprisen, få eksklusive forsider og få det levert på døren eller enheten din hver måned.