Å fokusere på de viktigste kampanjene til det amerikanske flyvåpenet under 2. verdenskrig var noe produsent Gary Goetzman og hans partnere, Tom Hanks og Steven Spielberg, «alltid hadde snakket om» i kjølvannet av suksesseriene Band of Brothers (2001) og The Pacific (2010) – begge serier med flere skuespillere som gjorde skuespillerne til stjerner og satte høye standarder for episk TV. Selv om vi kronologisk sett beveger oss lenger og lenger bort fra hendelsene under 2. verdenskrig for hvert år som går, fortsetter fascinasjonen for epoken. Og den overordnede historien som ligger til grunn for et krigsdrama, er evigvarende.
«Det er et veldig enkelt konsept», sier Goetzman til Total Film etter en lang produksjon som begynte med innspillingen i Storbritannia i 2021. «Vi har en diktator som vil herske over verden, og en hel haug med mennesker som vil beskytte demokratiet og sørge for at han ikke lykkes. Det er den typen historie vi elsker uansett – og den er sann. Så jeg tror det alltid fascinerer folk når de vet hvem de heier på, og målene er definert.»
ABONNER!
(Bildekreditt: Warner Bros/Legendary/Total Film)
Denne artikkelen er hentet fra den nyeste utgaven av magasinet Total Film, som du kan kjøpe her.
Serien er basert på Donald L. Millers bestselger Masters of the Air: How the Bomber Boys Broke Down the Nazi War Machine, og følger innsatsen til det åttende flyvåpenet som var stasjonert i Thorpe Abbotts i Norfolk for å ødelegge viktige europeiske nazimål. Mens det britiske flyvåpenet metningsbombet om natten, var den amerikanske strategien å fly i dagslys for å kunne angripe spesifikke mål – og oppdragene var derfor dødelige. Med B-17-bombefly, kjent som «flygende festninger», fløy 100. skvadron rett inn i flak, kjempet mot tyske luftangrep, og hvis et krigsfly styrtet, var tapene i personell katastrofale, med 10 mann per fly. Tapte man tre fly på et oppdrag, var det 30 gutter som ikke kom tilbake til kasernen.
Masters of the Air, som er dramatisert av John Orloff, følger et teppe av historier fra felttoget og tar for seg kameratskapet, tapperheten, frykten, PTSD, utroskap, tilfangetakelse og flukt som mennene i 100th opplevde. Hovedrolleinnehaverne er de to bestevennene Cleven og Egan, som er yin og yang i karakter, men som er hengivne overfor hverandre. Gale «Buck» Cleven (Austin Butler) er kontemplativ, reservert og en kraftfull leder som gjør hva som helst for å få guttene sine hjem; John «Bucky» Egan (Callum Turner) er en buldrende enstøing, en mann som synger og knuller med samme lidenskap som han flyr og slåss. Så er det Harry «Cros» Crosby (Anthony Boyle), en navigatør som lider av luftsyke og krigspåvirket distansering fra ekteskapet sitt; Curtis Biddick (Barry Keoghan), en pugilistflyger; Robert «Rosie» Rosenthal (Nate Mann), en pilot som sliter med PTSD; Robert Daniels (Ncuti Gatwa), et Tuskegee-ess; og Ken Lemmons (Raff Law), en ingeniør på bakken som lapper sammen B-17-flyene og teller flyene tilbake til basen. Serien tar også for seg generaler, nybegynnere med babyansikt, kvinner og sanitetssoldater som gjennomgår en intens periode mellom 1943 og 1945.
Jeg tror det alltid fascinerer folk når de vet hvem de heier på…
Gary Goetzman
Med Butler som kommer rett fra en prisbelønt Elvis-rolle, Turner og Keoghan i fyr og flamme og Gatwa som for tiden spiller TVs mest berømte lege, humrer Goetzman over hat-tricket med nok en gang å ha castet et selskap av stjerner som kan vise vei: «Det er over 300 talende roller her. [Casting director] Lucy Bevan og teamet hennes har gjort en strålende jobb. Hvem hadde trodd at vi skulle få Doctor Who? Jeg ringte Tom [Hanks, som hadde jobbet med Butler på Elvis] og sa: ‘Hva synes du om denne skuespilleren, Austin Butler?’ Han sa [etterligner Hanks perfekt]: ‘Dude, jeg synes han er fantastisk.’ Vi hadde flaks – det er bare en flott gjeng. Jeg kunne ikke vært mer stolt av dem.»
Når Total Film treffer Turner i begynnelsen av desember 2023 i forbindelse med promoteringen av The Boys in the Boat, forteller han om en lignende vei til rollen etter å ha prøvespilt for både Cleven og Egan under innspillingen av Fantastic Beasts 3. «Colleen Atwood, som var kostymedesigner på Fantastic Beasts, kom inn og sa: ‘Gary liker båndet ditt. De liker virkelig båndet ditt.’ Jeg ble veldig opprømt. Etter jul fikk jeg beskjed om at ‘OK, du er ikke Cleven, du er Egan.’ Og jeg sa: ‘Jeg bryr meg ikke om hvem jeg er, men vær så snill å la meg være en del av dette.» Nate Mann var også fast bestemt på å være med i serien, etter å ha vokst opp i en familie som elsket de to første seriene. «Da jeg til slutt fikk rollen i serien, hadde faren min, som var overlykkelig, bygget en modell av en B-17 som en gratulasjon til meg», ler han. «Den var dekket av lim og maling. Den var ikke helt tørr, men det var en vakker gest.»
Spielberg, Hanks og Goetzman bygget enorme kulisser i Storbritannia og bestemte seg for at før noen satte seg i cockpiten (mer om det senere), måtte de forskjellige gutta lære seg å opptre som en enhet. Spielberg hentet inn sin mangeårige samarbeidspartner, militærtekniske rådgiver og tidligere marinesoldattrener Dale Dye. Han samlet skuespillerne i 2021 før innspillingen begynte, og «gutta» – som Goetzman kjærlig kaller dem – ble satt på prøve med fysisk bootcamp og flygetrening: «Vi ville prøve å gi dem litt kameratskap og få dem inn i en mer militær tankegang.»
Grovarbeid
(Bildekreditt: Apple TV Plus)
«Det var [Dyes] idé å plassere alle de som spilte majors, som var meg, Callum, Nate, Austin og et par av de andre gutta, på et finere hotell enn gutta som spilte kadetter eller noe sånt – for å starte den psykologiske broen [til karakterene og rangen]», ler Anthony Boyle når TF snakker med ham via Zoom, og aksenten hans er tilbake i hjembyen Belfast etter et år med Crosbys amerikanske bråkebøtter. «Han kaller deg ved karakternavnet ditt. Jeg stakk hendene i lommene, og han sa: ‘Crosby, få pikkskinnene dine ut av buksene!’ Og du sier: ‘Sir! Ja, sir!’ Hvis du gir deg hen til det, får du mye ut av det.»
Mann husker den konstante marsjeringen som Dye fikk laget til å gjennomføre. «Jeg husker at jeg i begynnelsen tenkte: ‘Hvorfor marsjerer vi? Jeg tror ikke vi marsjerer i forestillingen. Hva handler dette om?’ Etter tre dager eller så begynte vi å få en følelse av samklang. Vi begynte ikke bare å bevege oss som én, men også å tenke som én.» Turner og Butler gikk inn i rollene sine som ledere («Jeg ville uten tvil fulgt dem i kamp, jeg ville marsjert bak dem», sier Mann entusiastisk), og etter hvert som de ti mann store lagene lærte å bruke flyene sine med flytimer fra eksperter på militærhistorie, vokste det frem ekte vennskap som gjenspeilet dem på papiret. «Det er litt ekkelt å si: ‘Vi ble alle en familie'», grøsser Boyle. Boyle grøsser: «Men å komme på jobb med 250 karer, og alle bare surrer – det føltes som en lekeplass. Alle følte at det var et privilegium å være der. Du vet, noen ganger kan du være på settet, og folk tenker: ‘Jeg er her for pengene. Jeg er her for å ta denne jobben.’ Men på grunn av prestisjen til Band of Brothers, fordi manuset var så bra, fordi det var Steven Spielberg og Tom Hanks, var alle så begeistret og ønsket å gjøre sitt beste.»
«B-17-besetningen – det er mennene du betror livet ditt til, og derfor er det disse mennene du kommer til å komme nærmest», sier Mann. «Det viste seg å stemme veldig godt i serien, fordi du tilbringer all din tid i cockpiten – i mitt tilfelle sammen med skuespilleren Josh Bolt, som jeg ble veldig nær med, og vi er fortsatt veldig nære den dag i dag.» For Turner og Butler var den broderlige kjærligheten som gjennomsyrer serien, ikke noe skuespillerne måtte jobbe for å skape. «Vi bare hang sammen hele tiden, så mye som mulig», forteller Turner om sitt fortsatt sterke vennskap med Dune: Part Two-stjernen. «Og vi var utrolig snille mot hverandre fra første stund. Vi ertet hverandre og passet på hverandre samtidig. Det var fantastisk å jobbe med ham. Han er en fantastisk skuespiller, og jeg lærte så mye av å jobbe med ham og som mann. Noen dager gikk jeg bare for å underholde Austin. Hvis jeg ikke fikk ham til å le, gjorde jeg ikke jobben min. Han var et trygt sted, og jeg håper han føler det samme med meg, for vi elsket hverandre.»
Denne treningen og det gode forholdet før innspillingen påvirket dramaet når det kom til handling. «Det er interessant, for disse guttene kom [inn i serien], og når de ‘døde’, forsvant de», sier Turner. «Det var som om det var virkelig – vi savnet deres tilstedeværelse. De ble erstattet av noen andre som skulle komme inn i episode sju eller noe sånt. Det kan selvsagt aldri måle seg med å miste noen på ordentlig, men det var essensen av det. Det var en fantastisk prosess.»
Skjermtest
(Bildekreditt: Apple)
Da gutta begynte å filme, fant Turner på konkurranseleker for å sette mannskapene opp mot hverandre. «Du måtte komme deg fra å ligge på bakken, opp i lasterommet [på flyet] og deretter inn i pilotens sete så raskt som mulig», ler han. «Det er ikke så lett. Du må gjøre en omvendt armheving og svinge beina opp … du kan se det i showet.»
«Til syvende og sist var det bare en morsom måte å øve på å komme inn og ut av denne cockpiten, som vi i showet måtte få det til å se ut som om vi hadde gjort det 100 ganger», nikker Mann. Ingen vanlige cockpiter heller. Siden ekte B-17-fly ikke lenger var egnet til å fly og filme i, bestemte Hanks, Spielberg og Goetzman seg for å bruke CG-teknologi til å skape visuelle effekter som skulle lure både skuespillere og publikum til å tro at de befant seg midt i dundrende luftvern, omringet av skuddene fra tyske piloter, mens de forsøkte å redde ti mann fra døden i et haltende B-17-fly med motorer som kranglet, drivstofflekkasjer og minusgrader i 25 000 fots høyde.
«Vi bygde et par fly fra bunnen av, et par ekstra cockpiter, flyskroget og haleskytterposisjonene», forklarer Goetzman. «Mye av det kunne vi filme på scenen. Egentlig er det først og fremst en CGI-situasjon – så det handler bare om cockpitene, og om å få guttene til å føle at de virkelig er i dem. Så det er å ha skjermer rundt dem, og ha [CG]-fly som flyr forbi dem i sanntid. Den prosessen – det føltes som om de var i flyene. Og alt i flyene var ekte, og alt de ble instruert til å gjøre; de hadde ekte piloter som hadde fløyet B-17-fly, som ga dem sin ekspertise om hvordan de skulle bevege selv en knott.»
«Gary og Apple la virkelig til rette for at vi skulle lykkes», sier Turner. «One of the most incredible things about that was that we had this technology called The Volume. It’s probably like 20 or 25 screens around a rig. So you’re immersed in the sky or the ground or wherever you are in the plane, and you’re sitting in your section of the plane. It had, at its most complete stage, two-thirds of a B-17. So you could manoeuvre it around, and the cameras would follow you. There were so many cameras. In the cockpit alone, there were probably 18 cameras that had all the different angles. And it was on a rig, a gimbal, and the rig felt like a theme park ride. So it would react as the plane would be reacting. It was such a beautiful place to play in. The planes flying over or coming towards you – it feels like it. And once we were in, we would stay in there. These guys would go on nine-hour missions, we’d be in there six hours. So you know, the sweat was real. It just adds to the feeling of being trapped in there.»
Med så mange skjermer rundt gimbal-riggen var det ifølge Boyle virkelig varmt. «Jeg har prøvd å få det ut av hodet, for nå får jeg faen meg flashbacks fra krigen», humrer han. «Det var så varmt med skjermene på denne riggen seks meter oppe i luften at de ga oss disse Formel 1-draktene for å kjøle oss ned. Det var midt på sommeren, og du hadde alt utstyret på deg, saueskinnsjakken. Formel 1-jakkene er egentlig bare ledninger eller slanger, og så har du en stor liter iskaldt vann. Når du ble overopphetet, tok du den på deg, og så blåste det rundt deg. Det var ikke nødvendig å spille skuespill, for du prøvde bare å overleve. Det var fantastisk.»
Selv om gutta spøker om PTSD, utforsker Masters of the Air de høyst reelle psykiske helseutfordringene som krig fører med seg. «Posttraumatisk stresslidelse, slik vi forstår det i dag, er veldig forskjellig fra hvordan det ble forstått på den tiden», sier Mann, som blant annet forteller at Rosie må takle sorgen, savnet, skyldfølelsen og traumet som følger med daglig død. «Vår måte å knytte an til dette på, og virkelig få det inn i serien, handlet om hvordan disse mennene var i stand til å støtte hverandre. Det er det serien handler om: vi kjemper alle for hverandre.»
(Bildekreditt: Apple TV+)
Vi kjemper i luften og på puben – og internt. Etter hvert som serien skrider frem, utvikler og endrer personlighetene til alle karakterene seg, komprimert og forsterket av ekstraordinære omstendigheter. «Det sies at når du er i krig, eksploderer personligheten din ti ganger», sier Turner. «Egans naturlige utgangspunkt er å være morsom, og å nyte og leve livet fullt ut. Så når han står overfor døden, blir det forsterket. Cleven er stillere, og han blir mer stille, mer reservert, går inn i seg selv. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det var for disse mennene å gjøre dette. Alt ved det er bare det mest traumatiske du har hørt.»
For Goetzman er forestillingen en ny sjanse til å utforske de mange historiene om mot – til å skildre Tuskegee-flygernes viktige innsats, vise motet til tenåringsgutter som klatrer inn i kanontårn, utforske innsatsen til den franske motstandsbevegelsen, spionnettverket og støtten (emosjonell, seksuell, logistisk) fra kvinner i alle samfunnslag på bakken.
Og for Turner er dette en mulighet for publikum i det 21. århundre til å minnes hva en hel generasjon har ofret. «Jeg synes det er så viktig å huske og hedre det disse mennene gikk gjennom for å skape det samfunnet vi lever i. De fleste av dem som opplevde og overlevde andre verdenskrig, er ikke lenger blant oss. Det er ikke lenger i vårt levende minne. Jeg synes det er så viktig at vi forteller den historien. Det er nok ikke så lett å gjenta, men vi ønsker ikke å gjenta våre feil som mennesker.»
Og det er også kjempegøy å være sammen med disse gutta i ni timer? «Ja, sannheten er at jeg bare har lyst til å gå ut en kveld med Buck og Bucky og ha det gøy sammen med dem.» Spenn dere fast, gutter. Nå er det på tide å ta dem opp og slå dem ned…
Masters of the Air strømmes på Apple TV+ fra 26. januar (premiere med to episoder etterfulgt av ukentlige episoder).
Denne artikkelen ble først publisert i Total Film nummer 346, som du kan kjøpe her og i kioskene nå.
Hvis du vil vite mer, kan du ta en titt på vår guide til de beste Apple TV Plus-seriene som er tilgjengelige akkurat nå.