Starfield er enormt. Hvis du har så mye som dyppet tåa i Bethesdas interstellare action-RPG siden lanseringen, vet du det allerede. Starfield er utviklerens første nye spillserie på 25 år og tar med seg alt de har lært fra søsterfranchisene The Elder Scrolls og Fallout, og beveger seg ut i verdensrommet.
Resultatet er en mengde utforskbare, fjerntliggende galakser, fremmede planeter, sci-fi-byer og utallige andre interessante (eller, eh, ikke så interessante) steder spredt over hele det store kosmos, som alle er forskjellige fra hverandre. Og akkurat som i Skyrim og Fallout 4 er frihet og valgmuligheter blant Starfields mest forløsende kvaliteter – hvis du kan se det, enten i synsfeltet ditt eller via kartskjermen, kan du nesten helt sikkert besøke det.
Jeg opplevde denne følelsen av utforskende undring for første gang da jeg spilte Novagen Softwares Mercenary 3 på pappas Atari ST-hjemmedatamaskin i 1992, og jeg har lengtet etter denne følelsen av nysgjerrighetsdrevet ærefrykt siden da. Noen spill har vært i nærheten i løpet av de 31 årene som har gått siden den gang, men ingen har pirret den nomadiske kløen som Starfield de siste ukene.
Blant stjernene
(Bildekreditt: Bethesda Game Studios)HEAD-TO-HEAD
(Bildekreditt: Larian)
Starfield vs Baldur’s Gate 3: Hvilket av årets største rollespill bør du spille først?
Det er verdt å si med en gang at jeg ikke er fullt så begeistret for Bethesdas nyeste som i Starfield-anmeldelsen vår. Personlig ser jeg Starfield mer som en perle med mangler; et enormt ambisiøst prosjekt som kan være storslått i det ene øyeblikket og banalt i det neste. Det er absolutt et flott Bethesda-spill, men kanskje ikke det aller beste i sitt slag – som Bethesda selv har laget mange av de siste 15 årene. Starfield er ikke «Skyrim i verdensrommet», som Todd Howard en gang sa for et par år siden, men det trives absolutt i sine roligste øyeblikk fordi få studioer gjør implisitt frykt som Bethesda. Der det imidlertid er helt uovertruffent, er i størrelse, skala og format.
Du tror kanskje at påstanden min om at jeg sist ble inspirert av videospillutforskning for 30 år siden er en overdrivelse, men det er det ikke. Jeg var bare seks år gammel i 1992, og derfor er jeg klar over at nostalgi kan ha påvirket hukommelsen min. Men Mercenary 3 (Mercenary III: The Dion Crisis, for å bruke søndagsnavnet) var langt forut for sin tid.
Mercenary 3 spenner over ikke bare én, men flere planeter, og lar deg vandre rundt i et vidstrakt univers fylt med drosjetjenester, bussruter og folk du kan snakke med. Ved ankomsten til Eris blir hovedpersonen holdt i en varetektscelle på grunn av en «forveksling». Du får en halvhjertet unnskyldning, blir løslatt og får beskjed om å besøke en fyr ved navn PC BIL. Du får vite at president Margaret har nådd slutten av sin politiske periode. Du får vite at det skal være valg. Denne PC BIL er ikke til å stole på. Han stiller til valg, og han har en pervers agenda. Og bare du kan stoppe ham.
(Bildekreditt: Novagen)
Med det som utgangspunkt skal du reise rundt på flere planeter til fots, i bil, buss (ta tiden på klokka etter en rutetabell) og romskip i forsøket på å stoppe BIL. Du kommer til å avsløre BILs ulovlige virksomhet med skatteunndragelse, ulovlige gruvekontrakter, manipulering av pressen og til slutt en konspirasjon om å begå mord. Du stiller som motkandidat i den politiske valgkampen og blir utsatt for en svertekampanje av dimensjoner. Avisene vil trykke bakvaskende historier om deg. BILs private flåte av spionskip begynner å dukke opp på himmelen. Alt dette skjer i et spill fra 1992 som ser ut som dette, og der den sentrale antagonisten ser slik ut:
(Bildekreditt: Novagen)
For å beseire BIL, med polygonalt ansikt og det hele, må du bestikke presse, forlag og kringkastere. Du leier inn en privatdetektiv for å grave opp skitt om dette formidable krypet. Du rigger kasinoene hans og slår ham konkurs. Du bestikker byggefirmaer, bygger fengsler og fengsler ham mot hans vilje, samler sprengstoff og gjennomfører et attentat – og reiser gjennom hele universet for å gjøre det.
Selv da jeg var seks år gammel, husker jeg tydelig at jeg ble overveldet av størrelsen og omfanget av Mercenary 3, og at jeg fulgte spent med mens pappa kjempet for å få bukt med en så hjerteløs jævel av en videospillskurk. I det øyeblikket kan jeg huske at jeg halvveis forsto kraften og potensialet i dataspill – et minne jeg utvilsomt har pyntet på i hodet mitt siden.
Minnet har likevel holdt seg, og selv om spill som Skyrim, GTA Online, Minecraft og noen av de beste open world-spillene jeg har spilt siden har vist et lignende ambisjonsnivå, er det Starfield som virkelig har tatt meg tilbake i tid. Spill som Fallout, No Man’s Sky og Cyberpunk 2077 har kommet nærmest med sine sci-fi- og retro-futuristiske rammer, men ingenting har imponert like mye som Starfield – og det er nettopp spillets muligheter til å vise og fortelle som gjør at det ligger helt i toppen.
Til det uendelige
(Bildekreditt: Bethesda)
«Vil Starfield fortsatt dominere RPG-samtalen i årene som kommer, på samme måte som den indirekte forløperen Skyrim har gjort?»
Det er en veldig personlig ting, men jeg elsker å finne det høyest tilgjengelige punktet på et åpent kart før jeg velger et bestemt sted i det fjerne, og prøver så godt jeg kan å komme meg dit i live, mens jeg fryder meg over dyrelivet, naturen og/eller fiendene jeg møter på veien. Fra et praktisk perspektiv gir vandring til og fra disse utsiktspunktene en bedre forståelse av selve kartet – men det er alltid noe herlig ved å vite at akkurat den lille jordflekken, den falleferdige bondegården, den tilsynelatende forlatte øya som jeg kan få øye på fra utsiktspunktet mitt, kan nås og utforskes, bare fordi. Det er ikke sikkert at det er noe av verdi der når jeg kommer dit (ofte er det ikke det), men jeg gleder meg over at det er mulig å gjøre det i denne typen spill.
I Skyrim oppdaget jeg for eksempel Oghma Infinium-boken ved å snuble over Septimus Signus’ utpost etter å ha spionert på den fra taket på College of Winterhold. I Fallout New Vegas planla jeg omhyggelig et bakholdsangrep på Caesars legion fra fjellene øst for leiren deres. I The Witcher 3 klatret jeg opp på Kear Trolde-broen i Skellige bare for å hoppe ned i vannet, for hvorfor ikke?
Og i Starfield – selv om mange av disse ekspedisjonene er fordelt på kartstudier, interstellar tomgangskjøring og oppmåling av planeter – har jeg, akkurat som de mest uredde spillerne blant oss, oppdaget en helt ny verden som er moden for plyndring. Vil Starfield fortsatt dominere RPG-samtalen i årene som kommer, på samme måte som den indirekte forløperen Skyrim har gjort? Vi er sikkert for nærme til å kunne si noe om det akkurat nå, men det skal noe til å gå større og dristigere ut i verdensrommet som Bethesdas nyeste. Hvem vet, kanskje jeg synger Starfields lovord i år 2054 – på samme måte som jeg føler for Mercenary 3 i dag.
Har du lyst på 25 av de beste rollespillene som er tilgjengelige akkurat nå? Selvsagt vil du det! Følg denne lenken for å sjekke dem ut