Og tenk at det hele begynner så uskyldig. Mario mottar et brev fra prinsesse Peach der hun inviterer ham til byen Rogueport på skattejakt. Navnet på dette reisemålet er kanskje et lite varsko, men ellers er det lite som tyder på at det ikke dreier seg om nok et familievennlig eventyr. Så ankommer du Rogueport, og en av de første NPC-ene minner deg på at døden kommer til oss alle. Hvis du foretrekker en mer visuell påminnelse, kan vi henvise deg til galgen på torget.
Rogueport er en snuskete avkrok, hjemsted for Bob-omb-bøller og Goombas på rømmen. Til og med Piantas, som virket så uskyldige i Super Mario Sunshine, driver organisert kriminalitet, og den Goodfellas-parodierende dialogen deres får Mario til å se ut som en følsom skildring av italienere. Og byen er en intensjonserklæring på mer enn én måte, noe som gjør det klart at Intelligent Systems ikke er interessert i å ta oss med på nok en rundtur i soppriket.
I stedet besøker Mario hjemsøkte tropiske øyer, fornemme tog og Glitzville, en prangende skjemmende by som er vertskap for en korrupt kampturnering der han må konkurrere som «The Great Gonzalez». Det er imidlertid først i Twilight Town at det går opp for oss at vi virkelig ikke er i Kansas lenger. De guløyde, makabert utseende innbyggerne er noen av de mest forbannede NPC-ene vi noensinne har sett i et Mario-spill. Det viser seg å være det minste problemet, for den egentlige forbannelsen som hviler over byen, forvandler innbyggerne til griser. Når en mor rammes av forbannelsen, spør sønnen hennes Mario: «Er griser godt å spise?»
Rogue, som
(Bildekreditt: Nintendo)Abonner
(Bildekreditt: Future)
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Edge Magazine. Abonner på Edge for å få flere fantastiske dybdeintervjuer, reportasjer, anmeldelser og mye mer levert rett hjem til deg.
Det fantes antydninger til denne herlig ekle humoren i spillets N64-forgjenger, som refererte til Taxi Driver og av og til beskyldte Mario for å ha drept en pingvin. Men det er likevel sjokkerende å spille noe med Nintendos maskot i hovedrollen som har en vits som refererer til unntakstilstand. ThousandYear Door utnytter sitt søte ytre til å gi seg hen til sideoppdrag der du tydeligvis flytter smuglergods. Der du kjemper mot en drage som tilbyr deg å snuse på føttene. Der Mario konstant blir kysset på av kvinnelige figurer, inkludert Flurrie, en divaskuespillerinne hvis karakterdesign bare er enda en grunn til at vi neppe får se en nyutgivelse til Switch med det første. Nintendos interne sensorer tilbrakte tydeligvis 2004 med å ta noen veldig lange ferier.
Mer imponerende er det hvor mye av dette materialet som lander. Bortsett fra litt kjedelig bro-speak fra midten av nittitallet, er det en kandidat til Nintendos morsomste oversettelsesjobb noensinne. (Beklager, Animal Crossing: New Horizons, du burde ha skrevet flere vitser til når vi fanget vår tusende havabbor). Så mørkt som det kan bli, er dette til syvende og sist en så kjærlig pastisj av Mario-formelen som du kan finne. Bowser er ikke hovedantagonisten, men bruker hele spillet på å forsøke å være det. Luigi begir seg ut på sitt eget latterlige oppdrag som speiler ditt, og de lange fortellingene hans får Mario til å sovne i løpet av noen få setninger. Prinsesse Peach blir naturligvis kidnappet, men holdes innesperret sammen med en superdatamaskin som faller for henne. Det er en lang sekvens der prinsessen og maskinen diskuterer betydningen av kjærlighet, noe som blir enda morsommere av at spillet er helt oppriktig.
Denne oppriktigheten er spillets hemmelige våpen. I tillegg til de gode vitsene finnes det et fantastisk utvalg av oppriktige følgesvenner. Vi har Koops, en sjenert Koopa Troopa som er ute etter å hevne faren sin (tilgi det generiske opplegget; det er en flott vri), og Bobbery, en Bob-omb sjømann og enkemann som trenger din hjelp til å komme seg etter kjærlighetssorg og gjenopplive sin kjærlighet til havet. Og Vivian, et spøkelse som lærer å trosse søsknene sine og slå seg sammen med en ekte alliert (se «Lost in trans-lation»). Det betyr ikke at spillet ikke også har plass til dummere figurer – som for eksempel Ms Mowz, en musetyv hvis scener med Mario får forholdet mellom Catwoman og Batman til å se kyskt ut. «Hvem er denne kjekke osteklumpen?», ja, nettopp.
(Bildekreditt: Nintendo)
«Men selv om Thousand-Year Doors fortelling stadig overrasker, er kampene langt mer tradisjonelle.»
Men selv om Thousand-Year Doors fortelling stadig overrasker, er kampene langt mer tradisjonelle. Nykommere som har overhørt fansenes krav om at serien skal ta tilbake dette kampsystemet, vil kanskje bli overrasket over hvor konservativt det er. Kampene er turbaserte og vil føles velkjente for alle som har spilt et RPG, og virkelig velkjente for spillere av det første spillet. Det finnes noen fine detaljer, som for eksempel måten veltimede knappetrykk kan gjøre angrepene dine sterkere og forsvare deg mot fiendens treff, og de samlebare merkene som gir deg tilgang til kampegenskaper, krefter eller kompromisser som forsterker ett angrep og deaktiverer et annet. Men dette er ideer hentet fra Paper Mario 64 – og i førstnevnte tilfelle en idé som er bedre utført i de håndholdte Mario & Luigi-rollespillene.
Heldigvis er den eneste store kampinnovasjonen her en tidsinnstilling. Hver gang du møter en fiende, klippes det til et forheng som går opp og avslører at du nå kjemper på en scene foran et publikum. Jo stiligere du kjemper, desto mer jubler publikum og fyller en meter for å gi drivstoff til spesialbevegelsene dine. Fansen kaster power-ups, mens utbryterne kaster steiner. Du kan til og med henvende deg direkte til publikum ved å blåse kyss og spille skamløst. Mario vinker til publikum som et barn i en skoleteaterforestilling som nettopp har sett foreldrene sine, vinner kanskje ingen Olivier-pris, men det er bedårende. Presentasjonsmessig er scenen en genial idé, som både omfavner og avslører de absurde formalitetene i det turbaserte rollespillet, der alle høflig venter på å angripe hverandre, som rent teater. Det passer perfekt til spillets anarkistiske Muppet Show-stemning, der man biter hånden som gir mat, samtidig som man lager et flott show. Du finner ikke et rollespill som så vellykket skjuler eldgamle kamper ved å drukne dem i karisma og sjarm på denne siden av Persona 5.
Det er likevel et langt eventyr, og etter hvert som fiendene begynner å gjenta seg og de en gang så nyskapende kampminispillene blir rutine, føles kampene mer og mer som distraksjoner fra de gode bitene. Altfor ofte mister en morsom Zelda-lignende gåteflyten fordi du blir avbrutt av en fiende. I det nest siste kapittelet blir Mario sendt til månen, men det han finner der oppe, er steinmonstre som vi hadde blitt lei av å kjempe mot flere timer tidligere. I en togreise der du må løse mysterier sammen med en Poirot-wannabe, brukes kampene langt mer sparsomt, og man husker at spillets styrke er historiefortellingen og karakterene.
Tilsynelatende i erkjennelsen av disse feilene har alle Paper Mario-spillene siden forsøkt en ny tilnærming til spillmekanikken. Wii’s Super Paper Mario er et puslespill-plattformspill, noe som er en selvfølge med tanke på stjernen, men dette ellers fantasifulle spillet utvikler seg for ofte til å bli en baklengs besatt oppgave. Sticker Star på 3DS er avhengig av klistremerker til engangsbruk, noe som er irriterende og oppfordrer til tilbakeholdenhet. Wii U’s Colour Splash har kjedelige kortkamper som føles som om de er konstruert for å gjøre GamePad nødvendig.
Innovasjon er vanligvis en av Nintendos styrker, så det er frustrerende å se at de sliter i så mange spill på rad. Hvis noen av disse etterfølgerne hadde funnet ut et kampsystem som var like vellykket som for eksempel Ubisofts Mario + Rabbids-spill, ville nok ropene om en tilbakevending til seriens RPG-røtter vært mye stillere. Men selv om vi råder deg til å være forsiktig med hva du ønsker deg – den triste skjebnen til den nå nedlagte Mario & Luigi-serien viser hva som skjer når en RPG-formel ikke utvikler seg – er det lett å forstå etterspørselen etter en oppfølger med samme rollebesetning og fantasi. Dessverre har Nintendo lovfestet denne muligheten.
Start som du har tenkt å fortsette
(Bildekreditt: Nintendo)
«Kanskje er det for mye forlangt å ønske at stjernen i en filmfranchise verdt en milliard dollar skal gå tilbake til å dukke opp i spill med vitser om unntakstilstand og om å spise moren sin.»
I Sticker Star ba Shigeru Miyamoto teamet om å bruke eksisterende figurer fra Mario-universet så mye som mulig. Ingen flere lilla ånder og koseglade mus, altså. Det er synd, for det var nettopp følelsen av at hva som helst kunne befinne seg i den andre enden av warp-rørene som gjorde Thousand-Year Door til en så anarkistisk fornøyelse. Dette spillet demonstrerer at komedie handler om å undergrave forventningene, noe som er mye vanskeligere å få til når oppfølgerne tvinges til å være mildt sarkastiske utgaver av de vanlige gjengangerne.
Miyamoto ba også teamet om å fokusere mindre på fortellingen og sa: «Det går bra uten en historie» – denne innsikten er hentet fra et Iwata Asks-intervju som prøver å selge deg Sticker Star. Det er spesielt irriterende når man tenker på hvor mye Thousand-Year Door (et spill som bokstavelig talt starter med en eventyrbok) elsker å spinne en god historie. Den korrupte kampring-konspirasjonen. Den feige skattejegeren som er villig til å ofre seg for mannskapet sitt. Den tragiske romansen mellom datamaskinen og prinsessen. Disse historiene sitter igjen lenge etter at poengene er glemt. Skaperen av Mario vet åpenbart en ting eller to om spilldesign, men dette føles mer som en kreativ oppfordring fra produsenten av Illuminations’ skuffende risikofrie Super Mario Bros Movie.
Kanskje er det for mye forlangt at stjernen i en filmfranchise verdt en milliard dollar skal gå tilbake til å opptre i spill med vitser om unntakstilstand og å spise moren sin. Komedie er en risikabel kunstart, og Thousand-Year Doors balansegang mellom hjerte og mørke kunne lett ha gått galt. Kanskje vi skal være takknemlige for at Nintendo aldri tok sjansen på å gi den et skikkelig ekstranummer.
The Origami King, seriens siste del, fikk nemlig 8 på disse sidene for å ha gått nesten helt motsatt vei, med en lettere, søtere komisk tone som gjorde det mulig å unnslippe forgjengerens skygge. I dette spillet kaster Mario gladelig konfetti for å helbrede en ødelagt verden, i stedet for å spøke med å innføre diktatur. Det er fint å endelig ha fått et nytt Paper Mario som er verdt litt konfettikasting, selv om en del av oss alltid vil savne det mørkere Nintendo som serien en gang viste – et Nintendo som var villig til å drive med bokstavelig galgenhumor.
Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i Edge nummer 389. Hvis du vil ha flere fantastiske reportasjer, kan du abonnere på Edge her eller kjøpe et enkeltnummer i dag.