Dette burde være enkelt. Trico er kompisen din, ikke sant? Den gigantiske kattefuglen beskytter deg mot morderstatuer, løfter deg opp til ellers utilgjengelige steder og holder deg med selskap på ensomme, farlige reiser. Alle elsker vel Trico? Vel, nei.
Noen som spilte The Last Guardian, kom til å hate det kimære dyret mer enn noen annen skurk. På en måte er det forståelig.
Det er alltid de stille
(Bildekreditt: GenDesign)SUBSCRIBE!
(Bildekreditt: Future, Remedy)
Dette innslaget ble først publisert i magasinet PLAY – abonner her for å spare på omslagsprisen, få eksklusive forsider og få det levert på døren eller enheten din hver måned.
Trico er, la oss si, sta, og reagerer ikke alltid forutsigbart på spillets unge hovedperson. I teorien adlyder han (gutten omtaler Trico som «ham») grunnleggende kommandoer, slik at du kan lede ham rundt eller be ham hoppe over hull eller dykke under vann. I praksis kan han sette seg ned og klø seg på øret. Noen ganger stirrer han tomt når du kaster matfat mot munnen hans, og de preller av i ansiktet hans og ruller et sted han ikke orker å hente dem.
Det kan til og med hende at Trico ved et uhell sparker deg ned fra plattformen du står på, eller sovner oppå deg slik at du blir liggende på gulvet. Men slike venner har vi alle. Trico har kort sagt sitt eget hode, og selv om AI-rutinene til tider er litt rykkete, er det nettopp det som er poenget. The Last Guardian handler om det voksende forholdet mellom gutten og dyret, og jo mer tid du tilbringer med den fjærkledde tufsen, jo mer forstår han deg.
I mange spill blir vi belønnet for å oppføre oss som selvhøytidelige turister i utlandet, skrike ut instruksjoner og forvente umiddelbare resultater. Trico trenger tålmodighet og forståelse, som en såret hund du må gjøre deg fortjent til, selv om den er veldig stor og kan falle overende og knuse deg. Til syvende og sist er båndet til denne unikt naturtro skapningen ekte – han ville dø for deg, din utakknemlige hund.
Selv om han kan være litt klønete, er du heldig som har ham.
Denne artikkelen ble først publisert i magasinet PLAY – abonner her for å spare på prisen, få eksklusive forsider og få det levert på døren eller mobilen hver måned.