Mange spill blir beskrevet som «forut for sin tid», men det var akkurat det det finurlige action-RPG-spillet Steambot Chronicles var. En åpen verden med mange sideoppdrag og en hovedperson du utvikler gjennom dialogvalg? På konsoll i 2006?
På en eller annen måte, ja. Den dag i dag er det få spill som har klart å kombinere så mange elementer samtidig som dette dampdrevne JRPG-spillet. Disse elementene er kanskje ikke alltid de mest polerte, men de er der, og ingen av dem føles som om de er skohornede.
Mekanisk mesterskap
(Bildekreditt: 505 Games)SUBSCRIBE!
(Bildekreditt: Future, Remedy)
Denne artikkelen ble først publisert i magasinet PLAY – abonner her for å spare på prisen, få eksklusive forsider og få det levert på døren eller enheten din hver måned.
Det finnes en sultmekanikk som gjør at lytterne forlater deg midt i forestillingen hvis magen knurrer. Du kan designe ditt eget bilskilt til Trotmobile (din tilpassbare kampmaskin og kjøretøy), samt bytte mellom våpen, hjultyper og til og med frontruter. Det finnes et aksjemarked. Samfunnet vil gi deg et kallenavn – sannsynligvis lite flatterende – basert på dine siste krumspring. Du kan leie et hus og fylle det med møbler, bestemme deg for å gå ut i gatene i bare badebuksene, eller dykke ned i et valgfritt fangehull for å hente med deg edelstener til kvinner som vil ha din kjærlighet. Kanskje du vil sette hele handlingen på vent og bruke tiden på å bli biljardproff eller vinne kampturneringen. Den sjarmerende, merkelige og overraskende åpne industrielle verdenen er din.
De to hovedsporene i spillet er å slåss i og med roboter og å være en del av et omreisende band. De får begge nok tid og detaljer til at det er vanskelig å si at den ene er et underplott av den andre. Steambot Chronicles satser større og dristigere på rytmeelementene enn de fleste rytmespill, ved å dele opp hver av de originale sangene i ulike deler og gi hvert instrument sin egen spillmekanikk. På pianoet er det kanskje mer vanlig å trykke på knappene, men på trekkspillet må du svinge de analoge spakene for å imitere blåsebelgen.
Det visuelle uttrykket er forståelig nok utdatert, men cel-shading og detaljerte omgivelser puster liv i den anime-aktige verdenen. Det er overraskende intrikat til å være noe som ikke har nok poly til å plassere gjenstander overalt. Selv de irriterende MIDI-instrumentene er lette å tilgi når lydsporet, inkludert de cheesy, men fengende originallåtene, er så bra. Det er fortsatt lett å bruke mye tid på spillet etter alle disse årene, for i tillegg til at det er så mye å gjøre i ditt eget tempo, er det fint å bare være der. En av styrkene i Steambot Chronicles er håndteringen av hovedpersonen Vanilla. Du oversvømmes av dialogalternativer som du kan bruke til å forme karakteren hans, og likevel er de alle fullt ut uttalt. I tillegg er karakterenes svar varierende, slik at det ikke føles som om du bare opprettholder en illusjon av fri vilje i interaksjonen.
«Selv om det er morsomt å spøke med at dette er en samling minispill i en trenchcoat, er hovedhistorien om å bekjempe forbrytere og redde landet ikke noe å kimse av.»
Fra å hilse på hver eneste person du møter til å gi opp og slutte seg til skurkene, føles Vanilla som din egen skapning, til tross for hans faste navn, stemme og design. Selv om det er morsomt å spøke med at dette er en samling minispill i en trenchcoat, er ikke hovedhistorien, der du bekjemper kriminelle og redder landet, noe å kimse av. Selv om det å reise rundt i landet sammen med bandet og bekjempe banditter kanskje ikke virker så spennende til å begynne med, så er det selvsagt det. Det dempes av en svak vri i slutten av spillet, men hvem bryr seg?
Det er så mye annet her. Du kan droppe slutten av spillet helt og leve livet ditt som en gående, robot-bekjempende, aksjefarget milliardær som kjøper croissanter i store kvanta. Og er ikke det drømmen? I en tid der Stardew Valley er i vinden, er det kanskje på tide at JRPG-spillene finner tilbake til denne lunteverdige energien.
Steambot Chronicles er i seg selv svært ambisiøst, men det er vanskelig å ikke savne den avlyste oppfølgeren, som i sin tid ble annonsert til PS3. Intervjuer har avslørt at Kazuma Kujo – tidligere leder hos spillutvikleren Irem og nå sjef for Granzella – fortsatt skulle ønske at oppfølgeren ble realisert, i likhet med mange spillere som elsket originalen. Siden Disaster Report 4, som ble kansellert på samme tid, siden har blitt utgitt, er det kanskje fortsatt håp for Steambot Chronicles 2. Inntil da er det første spillet verdt en titt.
Denne artikkelen ble først publisert i magasinet PLAY – abonner her for å spare på prisen, få eksklusive forsider og få det levert på døren eller enheten din hver måned.