De siste årene har et nytt beist krøpet ut av krypten og inn på kinolerretet: den gamle oppfølgeren. Til forskjell fra reboots eller remakes – som tilbakestiller en IP og starter helt på nytt – bygger legacy-oppfølgere (eller requels) direkte på den opprinnelige delen i en serie, og ignorerer ofte andre oppfølgere mens de kapitaliserer på klassiske karakterer.
Det er et fenomen som ofte (men ikke utelukkende) assosieres med skrekkfilm – som David Gordon Greens Halloween-trilogi – og det ser ut til å bli stadig mer populært: Bare i år har vi hatt Evil Dead Rise, Scream 6, Saw X og The Exorcist: Believer, som alle på ulike måter har forsøkt å gjenopplive sine respektive franchiser. Men fungerer det?
ABONNER!
(Bildekreditt: Total Film/20th Century Studios)
Denne artikkelen ble først publisert i Total Film-magasinet – abonner her for å spare omslagsprisen, få eksklusive forsider og få det levert på døren eller mobilen hver måned.
Kinotallene ser ut til å indikere et «ja». Skrekk er en notorisk bankable sjanger, og det ligger spennende muligheter i å blåse nytt liv i gamle knokler, særlig når enkelte serier kan ha godt av å beskjære tidligere bidrag. Resultatet kan bli et «velg selv»-eventyr-multivers, som gir fansen muligheten til å utforske flere fortellertråder uten å skrive noe ut av kanon.
Det store spørsmålet er imidlertid om oppfølgere fra tidligere filmer i seg selv er bedre enn mer tradisjonelle nyinnspillinger. Noen av tidenes beste skrekkfilmer (John Carpenters The Thing, David Cronenbergs The Fly) er nyinnspillinger, noe som viser at det kan gi spennende resultater å tilbakestille tidslinjen helt – men beholde den sentrale ideen.
Men den egentlige grunnen til at oppfølgerne opplever en slik fremgang akkurat nå, er kanskje mer menneskelig: nostalgi. Med serier som Stranger Things, som trekker veksler på tidligere tiders popkultur, er det å se seg tilbake en god forretning, og det er forretningsmessig fornuftig å lokke publikum med remikser av klassiske kanoner – uten å være forpliktet til mindre oppfølgere.
Men det er tegn på at publikum er i ferd med å bli trøtte, og The Exorcist: Believer gjorde det dårlig i åpningshelgen. Med ytterligere to planlagte oppfølgere i Blumhouse’ planlagte besettelsestrilogi er kanskje lærdommen at det er best for studioene å huske Pixars gamle mantra om at «historien er konge», og at man ikke kommer langt med feelgood-tilbakekallinger, uansett om man har å gjøre med etablerte merkevarer eller nye egenskaper.
Denne artikkelen ble først publisert i Total Films Bikeriders-utgave, og du kan fortsatt kjøpe et eksemplar her.
Du kan lese mer i vår guide til alle de nye skrekkfilmene som er på vei.