Zombier. Spøkelser. Et enkelt vertshus som eneste oase midt i et forbannet land. Det høres kanskje ut som premisset for et av de beste skrekkspillene, men det er Baldur’s Gate 3. CRPG-spillets dystre andre akt er ikke for alle – vår egen Ali Jones mente tross alt at det var en «miserabel forandring» – men jeg synes at det stemningsfulle 180-slaget er noe av det beste med spillet.
For det første øker det umiddelbart innsatsen. Det er en gjennomgripende følelse av klaustrofobisk frykt når du navigerer gjennom de skyggeforbannede områdene, for hvis du rører feil ting, kan det resultere i en overraskende kamp. I tillegg er akt 2 krydret med mange nikk til ulike skrekksjangre, noe som for meg gjorde det til en veritabel buffé. Jeg trengte noe som kunne tilføre et snev av det makabre til et ellers magisk eventyr, og det klarte Act 2 til fulle.
Skremmende omsorg
(Bildekreditt: Larian Studios)Profilering av styling
(Bildekreditt: Larian Studios)
Her er grunnen til at Baldur’s Gate 3 trenger transmog umiddelbart.
Det er lett å skynde seg gjennom akt 1 og 2 på vei til den travle byen Baldur’s Gate, og selv om akt 3 definitivt er min favoritt, har den andre aktens trykkende mørke mye mer å by på. Med alt fra Silent Hill-aktige sykepleiere til skyggeforbannede levende døde, utnytter utvikleren Larian Studios de grusomme sceneskiftene på en utmerket måte til å komme unna med tropeaktige skrekkfilmøyeblikk, hvorav mange kunne ha føltes billige andre steder.
Første gang jeg opplevde det makabre kaoset som Act 2 har å by på, ante jeg ikke hva jeg kunne forvente, annet enn et mystisk, forbannet land. Men da jeg så ut gjennom den purpurgrønne, virvlende tåken etter å ha forlatt Underdark og sugde til meg områdets lydbilde, visste jeg at jeg ville trives her. Det var først da jeg ved en feiltagelse interagerte med en død ravn at Baldur’s Gate 3 aktivt skremte meg med et overraskelsesangrep. En horde på rundt 15 udøde ravner kastet seg over den beskjedne gruppen min, påførte oss nekrotiske sår og ødela helsen vår før jeg rakk å kaste Spirit Guardians med Shadowheart.
Dette er ikke det eneste skremmende angrepet i akt 2 – hvem kan vel glemme det irriterende bakholdsangrepet fra Meazel på vei til Moonrise Towers, eller de fordømte plantene som angriper deg på vei til Oliver? Det siste viser seg imidlertid å være mye mer enn bare et bakholdsangrep: hele handlingen rundt Thaniel og Oliver er en ren spøkelseshistorie.
Når du kommer til Olivers forlatte hytte i Shadow-Cursed Lands, kan du inspisere hyllene og finne forskjellige leker. Ved siden av to lik og noen barneleker ligger det en uglebamse, men når du går inn i portalen og følger Oliver dypere inn i det forbannede landet, skjønner du at disse gjenstandene har et formål.
Det viser seg at gjenstandene Oliver leker med, har skyggefulle motstykker, for «verdens beste pappa» og «verdens beste mamma» angriper nådeløst gruppen min. Det finnes til og med en skyggeaktig uglebjørn som jeg må beseire i jakten på å få Oliver til å ta til fornuft og gjenforenes med Thaniel. Oliver selv er mer som en spøkelsesaktig dobbeltgjenger, eller det eksternaliserte mørket, til naturånden Thaniel, og den dikotomien føles til tider veldig Jekyll og Hyde for meg.
Det aller siste lyset
(Bildekreditt: Larian Studios)
Mitt favoritt B-film-skrekkøyeblikk i BG3 Act 2 er noe du ikke finner med mindre du virkelig, virkelig roter det til.
Da jeg gikk enda nærmere Moonrise Towers, fant jeg de tre Thorm-barna. Favoritten min var Malus Thorm, den forskrudde Shar-dyrkende legen i House of Healing. Vi hindret ham i å torturere en blindet forsøksperson ved å overtale ham til å la søstrene slippe unna før han vendte skalpellen mot sine egne øyehuler, men selve sykepleierne fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Det var noe ved dem som umiddelbart minnet meg om boblehodesykepleierne i det beste Silent Hill-spillet noensinne. Jeg kunne ikke annet enn å ønske at Larian hadde laget flere av disse uhyggelige søstrene og deres malplasserte forsøk på «helbredelse», fra karakterdesignet til den myke, triste tonen i stemmene deres.
Mitt favoritt B-film-skrekkøyeblikk i BG3 Act 2 er noe du ikke finner med mindre du virkelig, virkelig roter det til. Eller med mindre du spiller en Dark Urge-karakter, slik jeg gjorde. Etter å ha slaktet Isobel på Last Light Inn, brøt jeg ved et uhell med vilje den beskyttende sjarmen hun har over stedet, og slapp løs skyggeforbannelsen på innbyggerne. Dette gjorde umiddelbart alle i nærheten fiendtlige, men mer enn det, det gjorde dem til zombier.
«Oh shit»-øyeblikket understrekes av vissheten om at du nå må drepe alle skapningene du kjempet så tappert for å beskytte i Emerald Grove i første akt, samt det faktum at Jaheira sannsynligvis aldri kommer til å bli med i gruppen din, med mindre terningen faller i din favør. Med oddsen mot meg når jeg går løs på denne horden av levende døde, føler jeg meg som i Dawn of the Dead her ute – og ærlig talt, jeg elsker det.
Det skjer så å si ingenting morsomt i akt 2, så jeg skjønner hvorfor mange har ansett den som den dårligste av de tre. The Shadow-Cursed Lands er noe helt annet. De har verken den grønne magien fra 1. akt eller den travle storbyen som vi utforsker i 3. akt. I stedet er 2. akt den som skiller seg ut, et land med svært lite komisk oppmuntring eller iboende glede. Det markerer et velkomment skifte på veien mot porten, og spillet tar oss i nakken for å fortelle oss at det begynner å bli alvor. Enten vi liker det eller ikke, er det det toneskiftet vi trenger for å bryte oss ut av første akts lunefullhet – og skrekkfilmpynten gjør det med bravur.
Se noen av de beste zombiespillene gjennom tidene.