Som en tommelfingerregel prøver jeg å være hederlig i min første gjennomspilling av et spill. Jeg hjelper dem som trenger det uten å forvente noe tilbake, nekter å inngå tvilsomme avtaler og prøver generelt å være så god som mulig. Rollespill som en person som tar moralsk grå eller, i mangel av et bedre ord, onde valg, kommer i senere runder. Selv om jeg hadde omtrent de samme intensjonene i Starfield da jeg først trådte inn i romstøvlene mine, har egenskapene mine uventet fordreid tilnærmingen min og gjort meg til en kreditthungrig eventyrer som setter behovet for penger over alt og alle andre.
Misforstå meg rett, jeg prøver fortsatt å hjelpe til der jeg kan, men jeg gjør det ikke lenger av ren godhet. Ikke når jeg har et boliglån på 125 000 og foreldre å forsørge. Med folk som er avhengige av meg, et pittoresk hus å sikre, og et håp om å oppgradere det nåværende skipet mitt eller kjøpe mer imponerende fartøyer, har jeg begynt å velge alle dialogalternativer som krever betaling for innsatsen min, som en ufrivillig leiesoldat. Hvis det finnes en mulighet til å overtale noen til å gi meg mer penger, er det enda bedre. Nå ser jeg bare vandrende, snakkende kredittsymboler når jeg ser noen som trenger hjelp. Altruismen er død. Å nei, hva har jeg blitt?
Ansvarlighet
Bilde 1 av 2(Bildekreditt: Bethesda)(Bildekreditt: Bethesda)
Det er sant at jeg bare har meg selv å takke for at jeg valgte to Starfield-egenskaper som gradvis tar kreditter ut av lommen min og påfører meg et betydelig lån jeg må betale tilbake, men nysgjerrigheten min tok overhånd. Jeg elsket tanken på å fortape meg i fantasien om utforskning av verdensrommet, bare for å umiddelbart bli brakt ned på jorden igjen ved å ha et boliglån. Jeg synes også det er uendelig morsomt at selv om du er medlem av Constellation og prøver å avdekke galaksens mysterier, plager moren din i spillet deg om kjærlighetslivet ditt eller spør om det er noe du vil at hun skal hente når hun går ut for å handle.
Foreldrene mine i Starfield ber egentlig ikke om så mye, alt tatt i betraktning, og belønningen så langt ser ut til å oppveie kostnadene. 10 % av pengene jeg tjener, blir automatisk sendt til dem, men jeg har allerede fått noen fine gaver fra slektningene mine, for eksempel romdrakten til bestemor Gran og en ganske kul pistol. Men vissheten om at jeg ønsker å sørge for at de har det bra i New Atlantis, gir meg enda mer lyst til å tjene penger. Det er tross alt ikke bare meg og mannskapet mitt jeg må ta vare på. Ville foreldrene mine vært stolte av noen av dialogene jeg har valgt? Sannsynligvis ikke, men det de ikke vet, kan ikke skade dem.
Rollespill
(Bildekreditt: Larian Studios)
Jeg spiller Baldur’s Gate 3 og Starfield samtidig, og jeg vet ikke hvem jeg er lenger, men jeg elsker det.
Drømmehjem-egenskapen betyr at jeg har en stor adobe på den pittoreske planeten Nesoi i Olympus-systemet. Jeg måtte selvsagt ta opp et lån på 125 000 for å få tak i den, men i Starfield-universet er banken ganske grei med at jeg tar meg god tid. Inntil jeg kan betale ned hele summen, kan jeg enten gå inn i huset ved å bruke litt 500 kredittrenter, eller la Galbank tvangsselge eiendommen. Men det er jo drømmehuset mitt vi snakker om, og det vil jeg ikke gi opp for hva som helst.
Inntil jeg kan innfri lånet mitt, har jeg bestemt meg for å vente med å innrede det som foreløpig er et gigantisk tomt skall av et hus som henger over meg. Det er kanskje ikke noe press om å betale avgiften med en gang, men den ligger alltid i bakhodet og forsterker bare ønsket om å få tak i så mye penger som mulig. Så med et hus å betale ned og foreldre å ta vare på, har jeg satt i gang med å prøve å utnytte alle lukrative muligheter som byr seg, samtidig som jeg forsøker å opprettholde min selvpålagte moralkodeks. Men det viser seg at man ikke alltid kan få både i pose og sekk.
Sparegris
(Bildekreditt: Bethesda)
Her kommer noen spoilere for oppdraget First Contact
Etter hvert som jeg tok meg gjennom noen av de første historieoppdragene i Starfield, tjente jeg stadig mer penger, men ikke raskt nok etter min smak. Mens jeg utforsket både i rommet og på planeten, speidet jeg etter utposter, besøkte byer i De forente kolonier for å få tilfeldige møter og holdt utkikk etter skip i nød. Kort sagt alt som kunne bidra til å tjene penger uten å gå over grensen til sjørøveri eller drap. Etter å ha fullført en håndfull oppdrag jeg tilfeldigvis hadde snublet over, og som hadde gitt meg en beskjeden sum, kom jeg over et gammelt koloniskip ved navn ECS Constant.
Før jeg visste ordet av det, var jeg involvert i oppdraget «First Contact», der jeg skulle hjelpe kolonien med å finne et nytt hjem på den nærliggende planeten Porrima 2. Jeg hadde stilt krav om kompensasjon på forhånd, men akkurat dette oppdraget skulle vise seg å bli en sann test mellom mitt behov for kreditter og mitt ønske om å gjøre det rette for folkene på skipet.
Planeten de ønsket å kolonisere, var allerede okkupert av feriestedet Paradiso, og jeg ble sendt dit for å prøve å forhandle frem en avtale. Med diplomatbakgrunnen min tenkte jeg at jeg med mine overtalelsesevner ville løse dette raskt, og at jeg ville gå derfra rikere. I stedet blir jeg presentert for tre valg som alle er mindre ønskelige. Enten slutter kolonistene seg til feriestedet som kontraktansatte tjenere, eller så dreper jeg dem rett og slett, eller så betaler jeg for å få ettermontert en gravitasjonsmotor for egen regning. Sistnevnte avgjørelse så ut til å være det beste alternativet for alle involverte parter … alle unntatt meg, selvsagt. Å punge ut penger på vegne av vilt fremmede mennesker ville absolutt ikke hjelpe meg med å nedbetale lånet mitt, men jeg måtte jo gjøre «det rette», ikke sant?
(Bildekreditt: Bethesda)
Med en følelse av nederlag gikk jeg med på å kjøpe denne grav-stasjonen og klarte til og med å snakke ned prisen, men den kostet meg likevel 25 000 kreditter. Da jeg var ferdig med oppgaven, ville jeg selvsagt ikke gå derfra uten en eller annen form for belønning. Kapteinen var frekk nok til å kritisere meg for å be om penger i stedet for å hjelpe uten å forvente noe, men kom igjen. Etter at jeg hadde gjort så mye for kolonien? Alt du gir meg, er noen antikke hockeykøller, basketballer og… en sparegris? Sparegrisen er søt, men jeg kunne ikke overse ironien i det.
Hadde jeg stoppet opp et øyeblikk for å inspisere gjenstandene ordentlig, ville jeg ha sett at disse antikvitetene faktisk er verdt en solid sum. Men det var nettopp i dette øyeblikket jeg innså hvor mye trekkene mine hadde endret perspektivet mitt. Vanligvis ville jeg gjerne ha hjulpet disse menneskene uten å kreve noe tilbake. Nå var jeg blitt så kredittsulten at jeg ikke klarte å se forbi min egen indignasjon over å få en haug med gamle sportsballer for et vel utført oppdrag. Jeg kunne ha solgt sparegrisen, men den smilende rosa antikviteten står nå i mitt tomme hjem, som ennå ikke er betalt, og minner meg om at kreditt ikke er alt… selv om det føles slik når du har huslån og foreldre som er avhengige av deg.
Leter du etter ditt neste eventyr? Ta en titt på vårt utvalg av de 10 beste spillene som Starfield du kan spille i 2023.