Hvis man skal tro den populære diskursen, hadde Sonic The Hedgehog – selveste 16-bits-ikonet fra 90-tallet – en tøff overgang fra 2D til 3D. Det er delvis sant. Det måtte gjøres innrømmelser for å ta den raske helten fra 2D-planet med bakker og løkker til å løpe rundt i 3D-verdener. Hovedproblemet med det hadde faktisk ikke med fart å gjøre i det hele tatt, men momentum – som var en like viktig faktor, om ikke viktigere, i Sega Genesis-klassikerne. Overlat det til den utmerkede retro-retro-utviklingen av Sonic Mania, Evening Star, for deres første originale prosjekt, å løse designproblemet selv uten den blå uskarpheten rundt.
Når alt kommer til alt, ta en titt på Penny’s Big Breakaway, og det er umiddelbart klart at dette er et kjærlighetsbrev til 90-tallet med sine høye kontraster, kolliderende farger, vaporwave-lignende rør og Y2K-kjerneestetikk. Men det er helt moderne i måten det spilles på, takket være noen utrolig smarte løpe- og hoppefunksjoner der du styrer Penny, en gjøglerlignende figur, mens hun prøver å redde kongeriket sitt og samtidig unngå å bli tatt til fange av pingvinpolitiet (det var en… hendelse… som involverte kongens underbukser).
Vel, det vil si, det er smart … når du finner ut hvordan du skal spille det. Penny snubler over en magisk, sansende jojo, og Penny bruker den til å bevege seg fremover gjennom etappene. En ting er sikkert: Selv om det finnes mange 3D-plattformspill som forsøker å føles som gamle sjangerklassikere, er Penny’s Big Breakaway ikke blant dem. I jakten på sin momentumbaserte mekanikk føles det som lite annet. Det betyr at det kan frustrere til det ytterste mens du lærer deg å spille. Dette er virkelig en helt ny type plattformspill som, selv om det tar hatten av for mye annet i sjangeren, virkelig er sin egen greie.
Tar evigheter
(Bildekreditt: Evening Star)DARK TIMES
(Bildekreditt: Sega)
De siste Sonic-spillene har også vært ganske gode. Shadow Generations har tross alt noen av de beste nivåene i Sonics 3D-historie!
Det er ikke bare de sporadiske angrepene fra pingviner som svermer rundt for å arrestere Penny, men nesten alle overflater. Fra bratte og slake svinger til trampoliner – det er hele tiden noe som pirrer deg til å holde flyten i gang. Penny kan kjede sammen bevegelser, hun kan kjøre jo-jo som en stor ball for å få opp farten, og hun kan utføre ikke mindre enn tre typer dobbelthopp i luften.
Hvis man skal tro den populære diskursen, hadde Sonic The Hedgehog – selveste 16-bits-ikonet fra 90-tallet – en tøff overgang fra 2D til 3D. Det er delvis sant. Det måtte gjøres innrømmelser for å ta den raske helten fra 2D-planet med bakker og løkker til å løpe rundt i 3D-verdener. Hovedproblemet med det hadde faktisk ikke med fart å gjøre i det hele tatt, men momentum – som var en like viktig faktor, om ikke viktigere, i Sega Genesis-klassikerne. Overlat det til den utmerkede retro-retro-utviklingen av Sonic Mania, Evening Star, for deres første originale prosjekt, å løse designproblemet selv uten den blå uskarpheten rundt.
Når alt kommer til alt, ta en titt på Penny’s Big Breakaway, og det er umiddelbart klart at dette er et kjærlighetsbrev til 90-tallet med sine høye kontraster, kolliderende farger, vaporwave-lignende rør og Y2K-kjerneestetikk. Men det er helt moderne i måten det spilles på, takket være noen utrolig smarte løpe- og hoppefunksjoner der du styrer Penny, en gjøglerlignende figur, mens hun prøver å redde kongeriket sitt og samtidig unngå å bli tatt til fange av pingvinpolitiet (det var en… hendelse… som involverte kongens underbukser).
Vel, det vil si, det er smart … når du finner ut hvordan du skal spille det. Penny snubler over en magisk, sansende jojo, og Penny bruker den til å bevege seg fremover gjennom etappene. En ting er sikkert: Selv om det finnes mange 3D-plattformspill som forsøker å føles som gamle sjangerklassikere, er Penny’s Big Breakaway ikke blant dem. I jakten på sin momentumbaserte mekanikk føles det som lite annet. Det betyr at det kan frustrere til det ytterste mens du lærer deg å spille. Dette er virkelig en helt ny type plattformspill som, selv om det tar hatten av for mye annet i sjangeren, virkelig er sin egen greie.
Tar evigheter
(Bildekreditt: Evening Star)DARK TIMES
(Bildekreditt: Sega)
De siste Sonic-spillene har også vært ganske gode. Shadow Generations har tross alt noen av de beste nivåene i Sonics 3D-historie!
Det er ikke bare de sporadiske angrepene fra pingviner som svermer rundt for å arrestere Penny, men nesten alle overflater. Fra bratte og slake svinger til trampoliner – det er hele tiden noe som pirrer deg til å holde flyten i gang. Penny kan kjede sammen bevegelser, hun kan kjøre jo-jo som en stor ball for å få opp farten, og hun kan utføre ikke mindre enn tre typer dobbelthopp i luften.
Det er når du kombinerer dem alle sammen, og blander inn ekstra power-ups, at det virkelig blir morsomt – du kan hoppe opp halvrør for å få luft, vri og snu deg mens du hopper over en hel del av scenen, eller til og med hoppe over vann.
Ekstra gimmicker for hvert område, fra vannspruter som skyter deg fremover til stolper du kan svinge deg fra, gir deg nye måter å bygge fart på. Hver nye region er full av personlighet takket være de unike fargepalettene, de tå-tappende lydsporene (fra veteraner i retro-stil som Tee Lops, Sean Bialo og Christian Whitehead) og de lavmælte innbyggerne som tilfører en morsom, spøkefull farge til den skjeve og spillaktige verdenen, noe som får det absurde kongeriket til å føles som om det bor der.
(Bildekreditt: Evening Star)
Noen av disse innbyggerne trenger hjelp fra Penny, men på smart vis er de også alle basert på fart og fremdrift, og ofte dreier det seg om små samleobjekter på stien foran deg som du utfordres til å få tak i mens du suser forbi. Alt sammen forteller deg at du skal: gå, gå, gå.