I Civil War, den siste filmen fra Ex Machina- og Annihilation-regissøren Alex Garland, ser vi konfliktens grusomheter gjennom kameralinser i stedet for siktemidler. Veien inn i handlingen går gjennom den erfarne fotojournalisten Lee (Kirsten Dunst), Reuters-kollegaen Joel (Wagner Moura fra Narcos) og New York Times-veteranen Sammy (Stephen McKinley Henderson fra Dune). Der er også wannabe-krigsfotografen Jessie (Cailee Spaeny fra Priscilla), som blir med til Washington DC for å fotografere presidentens (Nick Offerman) siste dager før opprørsstyrkene inntar Det hvite hus.
Ifølge Dunst er filmens fokus på pressen snarere enn på sivile eller de væpnede styrkene «egentlig basert på hvordan Alex vokste opp. Faren hans var karikaturtegner i en avis, og han vokste opp med journalister rundt seg, så jeg tror den veien inn var den mest naturlige for Alex», sier hun til GamesRadar+. «Jeg tror det handler mer om medmenneskelighet. I stedet for å ha en pistol har du kameraet ditt. Det er en helt annen måte å komme inn på, og jeg synes det er en skjønnhet i den typen arbeid også.»
Og kameraene tar oss bokstavelig talt med inn i filmen – når Lee eller Jessie tar et bilde, ser vi bildet et kort øyeblikk, et stramt komponert stillbilde som for et øyeblikk fyller lerretet midt i kaoset. Stillstanden burde fungere som et pusterom fra den brutale handlingen, men det gjør den ikke. Mangelen på bevegelse gjør bare redslene enda mer brutale.
Stillhet og støy
(Bildekreditt: A24)
Denne uhyggeligheten er gjennomgående i hele filmen: Actionscenene i Civil War er foruroligende i sin enkelhet. En ting som skiller seg ut, er stillheten etter skudd eller eksplosjoner, til fordel for «ring-i-øret»-lydeffekten som ofte brukes i krigsfilmer. «Vi brukte virkelighetens språk, så det kom enten fra selvopplevde erfaringer eller fra nyhets- eller dokumentarfilmer», forklarer Garland.
«Et enkelt eksempel kan være at film har grammatikk å gjøre med måten folk blir skutt på. Det er store skyer av blod, og de flyr tilbake, [men] ofte når noen blir skutt, faller de bare om, og det er ikke noe særlig dramatisk ved det. De som ser filmen, har kanskje aldri sett noen bli skutt i virkeligheten eller på nyhetssendinger. Men selv om de aldri har sett det, legger de merke til en morsom aksent mot virkeligheten. Så når de ser voldsøyeblikk, vil det ha noe som føles sant.»
I Civil War, den siste filmen fra Ex Machina- og Annihilation-regissøren Alex Garland, ser vi konfliktens grusomheter gjennom kameralinser i stedet for siktemidler. Veien inn i handlingen går gjennom den erfarne fotojournalisten Lee (Kirsten Dunst), Reuters-kollegaen Joel (Wagner Moura fra Narcos) og New York Times-veteranen Sammy (Stephen McKinley Henderson fra Dune). Der er også wannabe-krigsfotografen Jessie (Cailee Spaeny fra Priscilla), som blir med til Washington DC for å fotografere presidentens (Nick Offerman) siste dager før opprørsstyrkene inntar Det hvite hus.
Ifølge Dunst er filmens fokus på pressen snarere enn på sivile eller de væpnede styrkene «egentlig basert på hvordan Alex vokste opp. Faren hans var karikaturtegner i en avis, og han vokste opp med journalister rundt seg, så jeg tror den veien inn var den mest naturlige for Alex», sier hun til GamesRadar+. «Jeg tror det handler mer om medmenneskelighet. I stedet for å ha en pistol har du kameraet ditt. Det er en helt annen måte å komme inn på, og jeg synes det er en skjønnhet i den typen arbeid også.»
Og kameraene tar oss bokstavelig talt med inn i filmen – når Lee eller Jessie tar et bilde, ser vi bildet et kort øyeblikk, et stramt komponert stillbilde som for et øyeblikk fyller lerretet midt i kaoset. Stillstanden burde fungere som et pusterom fra den brutale handlingen, men det gjør den ikke. Mangelen på bevegelse gjør bare redslene enda mer brutale.
Stillhet og støy
(Bildekreditt: A24)
Denne uhyggeligheten er gjennomgående i hele filmen: Actionscenene i Civil War er foruroligende i sin enkelhet. En ting som skiller seg ut, er stillheten etter skudd eller eksplosjoner, til fordel for «ring-i-øret»-lydeffekten som ofte brukes i krigsfilmer. «Vi brukte virkelighetens språk, så det kom enten fra selvopplevde erfaringer eller fra nyhets- eller dokumentarfilmer», forklarer Garland.
«Et enkelt eksempel kan være at film har grammatikk å gjøre med måten folk blir skutt på. Det er store skyer av blod, og de flyr tilbake, [men] ofte når noen blir skutt, faller de bare om, og det er ikke noe særlig dramatisk ved det. De som ser filmen, har kanskje aldri sett noen bli skutt i virkeligheten eller på nyhetssendinger. Men selv om de aldri har sett det, legger de merke til en morsom aksent mot virkeligheten. Så når de ser voldsøyeblikk, vil det ha noe som føles sant.»
Den første av disse scenene oppstår tidlig i filmen, når Lee og Jessie møtes for første gang. En stor folkemengde i gatene er i ferd med å utvikle seg til sivil uro da en bombe eksploderer, og Lee kommer Jessie til unnsetning da hun ser den yngre kvinnen med kameraet sitt, men uten pressevest eller beskyttelsesutstyr. Lyddesignet, som svinger fra overveldende kakofoni til nervepirrende stillhet, og de kinetiske, kvelende bildene av folkemengden gjør dette til den første av Civil War’s mange skremmende actionsekvenser.
Søkelys på det store lerretet
Vi setter søkelyset på under-radaren-biografpremierer som du bør kjenne til, med en ny artikkel hver fredag.
«Det filmen gjør når den gjør ting som ikke er sanne, er at den får folk til å føle seg mer komfortable», fortsetter Garland. «Dette er et skikkelig skummelt romvesen som river folk i stykker, men det er ikke noe jeg trenger å bekymre meg for. Mens du som enkeltperson kan bli fanget i en voldsepisode på gata der folk slår hverandre sønder og sammen. Og du kan plutselig befinne deg midt i det, det kan skje. Så du blir påvirket på en helt annen måte.»
Meld deg på GamesRadar+-nyhetsbrevet
Ukentlige sammendrag, historier fra spillmiljøene du elsker og mye mer
Kontakt meg med nyheter og tilbud fra andre Future-merkerMotta e-post fra oss på vegne av våre pålitelige partnere eller sponsorerVed å sende inn informasjonen din godtar du vilkårene og betingelsene og personvernerklæringen, og du er 16 år eller eldre.
I denne scenen og mange andre i filmen beveger Lee seg gjennom blodbadet med kameraet sitt som om det gikk på autopilot. Det er en avkobling, en avstand til situasjonen som skyldes selvoppholdelsesdrift og en herdet uengasjement som er et resultat av mange år i felten. Men det er også noe som enkelte kritikere har hevdet er filmens kjerne.
Åpen for tolkning
(Bildekreditt: A24)
I Civil War, den siste filmen fra Ex Machina- og Annihilation-regissøren Alex Garland, ser vi konfliktens grusomheter gjennom kameralinser i stedet for siktemidler. Veien inn i handlingen går gjennom den erfarne fotojournalisten Lee (Kirsten Dunst), Reuters-kollegaen Joel (Wagner Moura fra Narcos) og New York Times-veteranen Sammy (Stephen McKinley Henderson fra Dune). Der er også wannabe-krigsfotografen Jessie (Cailee Spaeny fra Priscilla), som blir med til Washington DC for å fotografere presidentens (Nick Offerman) siste dager før opprørsstyrkene inntar Det hvite hus.
Ifølge Dunst er filmens fokus på pressen snarere enn på sivile eller de væpnede styrkene «egentlig basert på hvordan Alex vokste opp. Faren hans var karikaturtegner i en avis, og han vokste opp med journalister rundt seg, så jeg tror den veien inn var den mest naturlige for Alex», sier hun til GamesRadar+. «Jeg tror det handler mer om medmenneskelighet. I stedet for å ha en pistol har du kameraet ditt. Det er en helt annen måte å komme inn på, og jeg synes det er en skjønnhet i den typen arbeid også.»