Baldur’s Gate 3 er med god margin det beste spillet i år. Det har hjerte, hjerne og ingen mangel på kjønnsorganer, i hvert fall hvis man skal dømme etter fanbasens utømmelige kåthet. Det er bredt og dypt og eventyrlystent på alle de riktige måtene, og kan uten tvil gjøre krav på tittelen som det beste fantasyspillet det siste tiåret. For meg er det spesielt fantastisk – jeg har spilt D&D regelmessig og smått besatt i over ti år – noe som, til tross for min innledende motstand, har resultert i at jeg har osmosisert ganske mye D&D-lore underveis.
Tidligere var jeg avvisende til kjernen i Forgotten Realms-settingen som D&D vanligvis utspiller seg i, noe som for meg fremsto som lite annet enn generisk fantasy og det jeg av og til tenker på som «Tolkan’t». Men selv om det kanskje er slik D&Ds verden ser ut ved første øyekast, skjønner du at når du skreller av lagene, er det mye rart på gang – det har bare en tendens til å holde seg i utkanten for ikke å skremme folk. Og de rare tingene er akkurat det en teoretisk Baldur’s Gate 3 DLC må fokusere på.
Til det eneste stedet som ikke har blitt ødelagt av Gortash… SPAAYCE!
(Bildekreditt: Larian)
For meg er Spelljammers og Blood War de to store setting-elementene jeg alltid har ønsket å se gjort rettferdighet, og begge har vi fått en forsmak på i de aller første fem minuttene av Baldur’s Gate 3.
Spelljammers er utvilsomt det merkeligste alternativet, et helt rike med magisk drevet romfart på fortryllede luftskip, men det er ikke så uvanlig i BG3: Nautiloiden som Mind Flayers tar deg om bord på i spillets tutorial, er en eldgammel form for «Spelljammer»-skip. Det er bare synd at det krasjer før du når nivå to, og at du er så godt som landfast fra da av.
I mellomtiden er den merkelige virkeligheten som den skapte vokteren din snakker til deg fra, faktisk Astralhavet, det kosmiske mellomrommet som Spelljammere flyr gjennom. Spelljamming er like mye soft sci-fi som det er fantasy, og det er riktignok litt vanskelig med tanke på at du kan ende opp stort sett hvor som helst, men uttrykket «magiske flygende piratskip» burde i seg selv rettferdiggjøre forsøket.
Helvete? Ja!
(Bildekreditt: Larian)
Og så har vi Blodkrigen, som BG3 også har hengende i bakgrunnen, men som det aldri blir noe direkte engasjement i. Kort fortalt: horder av destruktive demoner og hærer av tyranniske djevler har drept hverandre i Avernus, det øverste laget av helvete, for retten til å ødelegge alt på sin foretrukne måte i uminnelige tider, noe som har eskalert til den lengste og mest brutale krigen i hele D&D-litteraturen. Den kjære barbar-kompisen Karlach er en flyktning fra Blodkrigen, og Nautiloid seiler over en av de mange slagmarkene i den nevnte opplæringen, slik at vi kan se den på avstand – men det yter ikke helt rettferdighet til det hele.
Blood War er i bunn og grunn der Dungeons and Dragons går helt «heavy metal-albumcover».
Og det er fordi Blodkrigen i bunn og grunn er der Dungeons and Dragons går helt «heavy metal»: tenk røykfylte krigsmaskiner og spisse Mad Max-kjøretøy med glødende pentagrammer, alle bemannet av snerrende, bloddryppende utskudd fra Doom Eternal. Det ene laget styres av djevelguden Asmodeus, en guddom som er så utspekulert at han får Raphael til å se ut som et barn med hjernerystelse, og overfor ham står de bokstavelige avatarene av blodbad og korrupsjon, kjent som Demon Lords, som spenner fra tentakkelkledde, tohodede sjimpanser til snobbete sopp og bare hauger av allvitende slam.
(Bildekreditt: Wizards of the Coast)
Jeg sier ikke dette uten grunn: Jeg kjørte en tre år lang kampanje med «Descent into Avernus», et D&D-eventyr som er sentrert rundt blodkrigen og helvetes intriger, for ikke å snakke om hendelsen som gjør Zevlor og Tieflings til flyktninger i BG3s første akt. Det er virkelig en av de beste D&D-opplevelsene jeg noensinne har hatt – blant annet på grunn av den tydelige livsgleden i settingen.
Baldur’s Gate 3-guider
Baldur’s Gate 3 tips
Finnes Baldur’s Gate 3 på PS5, Xbox og Switch?
Baldur’s Gate 3 nivåbegrensning
Baldur’s Gate 3 vanskelighetsgrad
I tillegg hjelper det at det er en idé som er sterkt knyttet til Karlach, og i mindre grad til Wyll. Zariel, den vredesfylte falne engelen som er assosiert med begge karakterene, er den høye generalen som styrer Avernus og kontrollerer Asmodeus’ styrker i Blood War, og en karakter jeg var dypt skuffet over aldri dukket opp i BG3. Apropos det, da sjelemyntene som utløser Karlachs mekaniske hjerte begynte å dukke opp, ga jeg fra meg et uforskammet skrik av begeistring – for i D&D-lore brukes disse myntene vanligvis til å drive de buldrende krigsmaskinene i The Nine Hells, som alle ser ut som kjørbare versjoner av husrobotene fra Robot Wars.
Jeg elsker Karlach og kreftene hennes, men selv nå føler jeg meg litt snytt for at Larian ga meg sjansen til å styre en massiv pansret stridsvogn full av monterte våpen gjennom Avernus’ brennende groper, bare for å ta fra meg håpet da det viste seg at sjelemyntene bare var en måte å (frivillig) sette fyr på en venn på. En DLC som utspiller seg i Avernus ville i det minste ha en sjanse til å rette opp denne urettferdigheten, og om ikke annet vil jeg gjerne kjøre ned tante Ethel med en satansdrevet monstertruck.
Vi elsker alt som har med BG3 å gjøre her på GamesRadar: Hvis du vil vite mer, kan du ta en titt på intervjuet vårt med Orin the Red-skuespilleren Maggie Robertson, eller se hvordan stemmen til Dark Urge ble til!