(Bildekreditt: DC)
Det nåværende bindet av Harley Quinn treffer en milepæl – Harley Quinn # 75 – som forfatter Sam Humphries sier farvel, og han får en helluva sendoff.
Forfatterskapet er egentlig bare stillas for mordernes rekke med kunstnere som blir med ham hit. Harley blir stekt og forskjellige karakterer forteller historier om henne. Din glede for denne boken vil bare ligge det visuelle her, da oppsettet ikke forlater Humphries rom for mye mer enn litt potty humor. Det er en merkelig kontrast til R-rangerte iterasjoner av karakteren i film og på DC Universe / HBO Max som har blitt mer synonymt med karakteren fordi det føles som om det holder igjen. Men Humphries og selskap har det gøy, og hvis du er en Harley Quinn-fan, vil du sannsynligvis også gjøre det.
Harley Quinn # 75 studiepoeng
Skrevet av Sam Humphries
Kunst av Sami Basri, Nicola Scott, Emanuella Lupachinno, Ray McCarthy, Ramon Villalobos, Ngozi Ukazu, Joe Quinones, Riley Rossmo, Hi-Fi, Annette Kwok og Tamra Bonvillain
Brev av Dave Sharpe
Publisert av DC
‘Rama-rangering: 6 av 10
Den første historien fester Harley med Superfriends som bare føles som en merkelig passform generelt, men Nicola Scott-kunsten er i det minste fin å se på. Harley beseirer en kommunistisk robot med dansens kraft? Sikker. Som mange ting Harley Quinn, ruller du bare med det.
Emanuela Lupacchino er først oppe med en kort som refererer til Amanda Conner / Jimmy Palmiotti / Frank Tieri-tiden. (De lager til og med en komo.) Det er greit hvis bæsjevitser er din greie og det er litt bortkastet Lupacchino, men det er en grunn til at noen andre (angivelig) redigerte dette, og jeg bare skriver om det.
(Bildekreditt: DC)
Jeg tror bortsett fra Sami Basri, som illustrerer de mellomliggende delene av boken, gjør Joe Quinones det beste med det han har gitt. Han får riffen på Batman: The Animated Series-versjonen av Bat-karakterene, og han har helt klart en god rapport med Humphries-timingen fra deres stykke på Dial H.
Ngozi Ukazu-delen er litt for sakkarin til å bli droppet midt i boken slik, spesielt etter at Ramon Villalobos har gjort sin Frank Quitely-esque Suicide Squad-bit.
Jeg elsker en antologibok eller kunstsyltetøy, men jeg liker at de har et strammere konsept. Humphries blir ikke spesielt morsom her. Historiene han byr på føles ikke på noen måte spesielt unike eller spennende. Harley Quinn-fansen vil glede seg, men kan fortsatt sitte og klø seg i hodet over formatet. Det utnytter bare ikke karakteren slik som Leah Williams ‘Gwenpool-bok var i stand til å gjøre det. (Jeg er klar over at det var en begrenset serie, ikke en antistil-stil, men typen galskaptone er ikke ulik Harleys, generelt.)
Bilde 1 av 3
(Bildekreditt: DC)
Harley Quinn # 75-forhåndsvisning
Bilde 2 av 3
(Bildekreditt: DC) Bilde 3 av 3
(Bildekreditt: DC)
Dette fungerer som et avskjeds- og slags jubileumsnummer (75 slår meg alltid som en merkelig). Men det føles ikke super indikativt på Harleys potensiale som karakter. Humphries ’stemme føles slingshott gjennom versjoner av karakteren som ikke er hans egen. Jeg tror at sidene med Sami Basri fungerer bedre enn noen av de enkelte historiene når det gjelder å fange hvem Harley er på DC akkurat nå..
Det er en sikkerhetskopihistorie som binder seg inn i den nåværende ‘The Joker War’ -historien også, men det er et annet tilfelle av at Humphies virkelig må tjene andre mestere. (Riley Rossmos kunst er imidlertid ganske morsom.)
Her håper DC la oss Humphries gjøre noe mer betydelig i fremtiden fordi det er tydelig at når han overlater litt mer til sine egne enheter, er han en mer effektiv skaper.