«Alle barna vil dø i dag.» Dette er noen av de første ordene som blir sagt til meg i Harvest Island, og de ringer i ørene mine fra da av. Det er en ganske skurrende introduksjon til et veldig skurrende spill, som utvikleren Yobob gjør godt i å dempe med den typen beroligende, lyse pikselkunst-eventyr du forventer fra noe sånt som Stardew Valley.
Når det gjelder spillingen, ligger Harvest Island imidlertid nærmere Potion Permit for sitt dypere stress på historie og utforskning. Fra starten av får du muligheten til å spille i enten historiemodus eller normalmodus, hvor sistnevnte lener seg mer mot jordbruks- og håndverkselementene. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å spille på den måten og legge til litt hverdagslig letthet til opplevelsen i stedet for å satse på ren historie; til tross for sitt sjarmerende ytre er Harvest Island et av de mest urovekkende indiespillene jeg har spilt på lenge.
Lykkelige familier
(Bildekreditt: Yobob Games)
Å vanne gulrøttene er et kjærkomment avbrekk fra den opprivende åpningssekvensen. Harvest Island lykkes med å undergrave sin egen sjanger og stil, stikk i strid med mine forventninger, og beveger seg med en bevisst bråhet mellom koselig kosespill og dyster pastoral skrekk.
Det hele begynner bra nok. I Wills skikkelse og sammen med min irriterende lillesøster blir jeg sendt av faren min for å utføre gårdsarbeid. Det er stort sett det man forventer: hente egg, melke kyr og geiter og ofre dem til gudene.
Indie Spotlight
(Bildekreditt: Double Dagger Studios)
Dette katteformede sandkasseeventyret er den perfekte lekeplassen å gå seg vill i
Det stemmer: På denne gården må vi blidgjøre gudene for å sikre en rik høst. Det mener i hvert fall min kjære, gamle far, som hver eneste dag minner meg på at jeg må passe på lillesøster, selv om hun klynker og sutrer i hælene på meg mens jeg utfører oppgavene mine. Men de tilbudene er vel ikke noe å bekymre seg for? Ikke så lenge jeg gjør som jeg får beskjed om og ikke snoker rundt i noe som ikke angår meg. Men jo mer jeg finner, jo flere spørsmål får jeg.
«Alle barna vil dø i dag.» Dette er noen av de første ordene som blir sagt til meg i Harvest Island, og de ringer i ørene mine fra da av. Det er en ganske skurrende introduksjon til et veldig skurrende spill, som utvikleren Yobob gjør godt i å dempe med den typen beroligende, lyse pikselkunst-eventyr du forventer fra noe sånt som Stardew Valley.
Når det gjelder spillingen, ligger Harvest Island imidlertid nærmere Potion Permit for sitt dypere stress på historie og utforskning. Fra starten av får du muligheten til å spille i enten historiemodus eller normalmodus, hvor sistnevnte lener seg mer mot jordbruks- og håndverkselementene. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å spille på den måten og legge til litt hverdagslig letthet til opplevelsen i stedet for å satse på ren historie; til tross for sitt sjarmerende ytre er Harvest Island et av de mest urovekkende indiespillene jeg har spilt på lenge.
Lykkelige familier
(Bildekreditt: Yobob Games)
Å vanne gulrøttene er et kjærkomment avbrekk fra den opprivende åpningssekvensen. Harvest Island lykkes med å undergrave sin egen sjanger og stil, stikk i strid med mine forventninger, og beveger seg med en bevisst bråhet mellom koselig kosespill og dyster pastoral skrekk.
Det hele begynner bra nok. I Wills skikkelse og sammen med min irriterende lillesøster blir jeg sendt av faren min for å utføre gårdsarbeid. Det er stort sett det man forventer: hente egg, melke kyr og geiter og ofre dem til gudene.
Indie Spotlight
(Bildekreditt: Double Dagger Studios)
Dette katteformede sandkasseeventyret er den perfekte lekeplassen å gå seg vill i