Hi-Fi Rush er et av favorittspillene mine de siste årene, en musikalsk tour-de-force som filtrerer 2000-tallets spill gjennom modernitetens fordeler. Enda viktigere, i kjølvannet av den virkelige tragedien som er den plutselige, oppsiktsvekkende nedleggelsen av utvikleren Tango Gameworks i forrige uke, tok jeg meg selv i å tenke på Chais eventyr, og tilbake til noe ved spillet som stakk seg ut for meg: Hi-Fi Rushs åpenlyse glede syntes å være dempet av en følbar frustrasjon over hvor vanskelig det er å gjøre kreativt, verdifullt arbeid innenfor en usympatisk bedriftsstruktur.
Og som en som også har vært en del av gode team som har blitt lagt ned av de store selskapene som eier dem, er det et budskap som kommer klart og tydelig frem.
Raseri mot maskinen
(Bildekreditt: Bethesda Softworks)
Det er ikke vanskelig å se at dette temaet går igjen i hele spillet. Hi-Fi Rush er ikke helt på det punktet at det er eksplisitt «anti-corporate», men det er mer enn noen få toner som spiller den melodien. Det skal i hvert fall ikke mye til for å innse at alle de store antagonistene bare er levende legemliggjøringer av vanlige klager som har forfulgt spillindustrien i årevis.
Vill tur
(Bildekreditt: Xbox Game Studios)
Hi-Fi Rush-anmeldelse: «En unektelig vill tur som ikke bør ignoreres»**
For å ta noen få eksempler: Zanzo er en egoistisk stormann som utsetter arbeiderne sine for en grusom knusing for å realisere alle sine uoverveide innfall, noe som tærer på ressursene hans og til slutt fører til at prosjektene hans kollapser av seg selv. Roquefort er en pengeslukende regnskapsfører som nekter å finansiere gode ideer, til tross for at selskapet sitter på enorme, ubrukte gullbeholdninger som det kunne gjort store ting med. Mimosa er en glamorisert PR-ansvarlig og community manager som virker mer interessert i å promotere seg selv enn Vandelays prosjekter. I mellomtiden er den siste sjefen og administrerende direktøren Kale en nepotistisk ansatt som er fullstendig isolert fra all profesjonell risiko og belønnes uforholdsmessig mye for sine minimale bidrag.
Hi-Fi Rush er et av favorittspillene mine de siste årene, en musikalsk tour-de-force som filtrerer 2000-tallets spill gjennom modernitetens fordeler. Enda viktigere, i kjølvannet av den virkelige tragedien som er den plutselige, oppsiktsvekkende nedleggelsen av utvikleren Tango Gameworks i forrige uke, tok jeg meg selv i å tenke på Chais eventyr, og tilbake til noe ved spillet som stakk seg ut for meg: Hi-Fi Rushs åpenlyse glede syntes å være dempet av en følbar frustrasjon over hvor vanskelig det er å gjøre kreativt, verdifullt arbeid innenfor en usympatisk bedriftsstruktur.
Og som en som også har vært en del av gode team som har blitt lagt ned av de store selskapene som eier dem, er det et budskap som kommer klart og tydelig frem.
Raseri mot maskinen
(Bildekreditt: Bethesda Softworks)
Det er ikke vanskelig å se at dette temaet går igjen i hele spillet. Hi-Fi Rush er ikke helt på det punktet at det er eksplisitt «anti-corporate», men det er mer enn noen få toner som spiller den melodien. Det skal i hvert fall ikke mye til for å innse at alle de store antagonistene bare er levende legemliggjøringer av vanlige klager som har forfulgt spillindustrien i årevis.
Vill tur
(Bildekreditt: Xbox Game Studios)
Hi-Fi Rush-anmeldelse: «En unektelig vill tur som ikke bør ignoreres»**
For å ta noen få eksempler: Zanzo er en egoistisk stormann som utsetter arbeiderne sine for en grusom knusing for å realisere alle sine uoverveide innfall, noe som tærer på ressursene hans og til slutt fører til at prosjektene hans kollapser av seg selv. Roquefort er en pengeslukende regnskapsfører som nekter å finansiere gode ideer, til tross for at selskapet sitter på enorme, ubrukte gullbeholdninger som det kunne gjort store ting med. Mimosa er en glamorisert PR-ansvarlig og community manager som virker mer interessert i å promotere seg selv enn Vandelays prosjekter. I mellomtiden er den siste sjefen og administrerende direktøren Kale en nepotistisk ansatt som er fullstendig isolert fra all profesjonell risiko og belønnes uforholdsmessig mye for sine minimale bidrag.
Og slik fortsetter det, om og om igjen, innrammet av arbeidsstyrken av demoraliserte og misbrukte robotmedarbeidere som knytter disse møtene sammen. For å gjøre det klart, tror jeg ikke at dette er ment som stikk mot Microsoft spesielt*, men mer som en påminnelse om bredere bransjeproblemer vi har sett dukke opp opp gjennom årene. Enten det er marerittaktig knusing og administrerende direktører som fortsetter å unngå negative konsekvenser, eller bare bedrifter som prioriterer enda større fortjeneste på bekostning av de ansattes sikkerhet, gjør Hi-Fi Rushs spesifisitet om antagonistenes forbrytelser det klart at den har en ekte øks å slipe – selv om den øksen viser seg å være en seksstrenget kirsebær-Epiphone V laget av magnetisk monterte splinter. Jeg kan heller ikke unngå å legge merke til at spillets tilsynelatende løsning er å bryte seg inn på hovedkontorene og begynne å slå toppledelsen med stumpe gjenstander.