Hvem skulle trodd at livet etter døden kunne være så rotete? I Crypt Custodian ligger det hauger av søppel i landskapet, og merkelige, mørke skapninger som holder til i ødelagte potter og søppelkasser, angriper meg så snart de ser meg. Heldigvis har jeg min trofaste kost til å feie vekk fiender og rydde opp søppel, men for å være ærlig kan jeg fortsatt ikke helt fatte at det er slik jeg må tilbringe tiden min etter at jeg har gått videre. Det er takket være Kendra, froskens vokter som bestemmer hvem som har vært snille eller slemme, at jeg har fått denne evige ryddejobben. Som en nylig avdød katt ved navn Pluto håpet jeg å komme til palasset i livet etter døden, siden et annet kattespøkelse fortalte meg at det er dit man drar for å gå videre i evig salighet. Det høres ut som det rette stedet, men etter å ha knust noen potter nektet Kendra meg adgang, og nå har jeg blitt kastet utenfor palasset, hvor jeg samler søppel som aldri ser ut til å forsvinne.
Jeg måtte knuse de krukkene for å komme videre, så hva skal en katt gjøre? Jeg får vel bare fortsette med vaktmesteroppgavene mine mens jeg prøver å finne en vei inn i palasset selv. Jeg har ikke spilt så mange Metroidvanias, men så langt har jeg virkelig kost meg med Crypt Custodian. Med et vell av innstillinger som hjelper meg inn i opplevelsen, er livet etter døden fullt av intriger og utfordringer, og den sjarmerende kunststilen og persongalleriet trakk meg raskt inn i spillet. Fans av de beste Metroidvania-spillene vil garantert like de velkjente trekkene, men for relative nybegynnere som meg føles det også som en innbydende inngangsport.
Spøkelseshistorier
(Bildekreditt: Top Hat Sudios)Indie Spotlight
(Bildekreditt: Fireshine Games)
Jeg føler at jeg lever og ånder slavisk folklore i dette mystiske eventyrspillet, og jeg vil aldri forlate det
Når jeg blir kastet ut av palasset for å gjøre rent i all evighet, begynner eventyret mitt for alvor. Med litt plattformspill og gåter i hele etterlivet, får det første området meg inn i Crypt Custodians rytme når jeg møter noen mystiske søppelbøttelignende fiender og lærer meg hvordan jeg kan unnvike og rulle unna. Det tar ikke lang tid før jeg kommer til en bygning med et neonskilt av en fjærkledd venn som nipper til martini. Vel inne skjønner jeg at det faktisk er en bar som drives av en fugl ved navn Marla, som informerer meg om at jeg kan kjøpe nyttige oppgraderinger og buffs her, og til og med betale for å få tips om hvor jeg skal gå videre hvis jeg skulle stå fast.
Hvem skulle trodd at livet etter døden kunne være så rotete? I Crypt Custodian ligger det hauger av søppel i landskapet, og merkelige, mørke skapninger som holder til i ødelagte potter og søppelkasser, angriper meg så snart de ser meg. Heldigvis har jeg min trofaste kost til å feie vekk fiender og rydde opp søppel, men for å være ærlig kan jeg fortsatt ikke helt fatte at det er slik jeg må tilbringe tiden min etter at jeg har gått videre. Det er takket være Kendra, froskens vokter som bestemmer hvem som har vært snille eller slemme, at jeg har fått denne evige ryddejobben. Som en nylig avdød katt ved navn Pluto håpet jeg å komme til palasset i livet etter døden, siden et annet kattespøkelse fortalte meg at det er dit man drar for å gå videre i evig salighet. Det høres ut som det rette stedet, men etter å ha knust noen potter nektet Kendra meg adgang, og nå har jeg blitt kastet utenfor palasset, hvor jeg samler søppel som aldri ser ut til å forsvinne.
Jeg måtte knuse de krukkene for å komme videre, så hva skal en katt gjøre? Jeg får vel bare fortsette med vaktmesteroppgavene mine mens jeg prøver å finne en vei inn i palasset selv. Jeg har ikke spilt så mange Metroidvanias, men så langt har jeg virkelig kost meg med Crypt Custodian. Med et vell av innstillinger som hjelper meg inn i opplevelsen, er livet etter døden fullt av intriger og utfordringer, og den sjarmerende kunststilen og persongalleriet trakk meg raskt inn i spillet. Fans av de beste Metroidvania-spillene vil garantert like de velkjente trekkene, men for relative nybegynnere som meg føles det også som en innbydende inngangsport.
Spøkelseshistorier
(Bildekreditt: Top Hat Sudios)Indie Spotlight
(Bildekreditt: Fireshine Games)
Jeg føler at jeg lever og ånder slavisk folklore i dette mystiske eventyrspillet, og jeg vil aldri forlate det
Når jeg blir kastet ut av palasset for å gjøre rent i all evighet, begynner eventyret mitt for alvor. Med litt plattformspill og gåter i hele etterlivet, får det første området meg inn i Crypt Custodians rytme når jeg møter noen mystiske søppelbøttelignende fiender og lærer meg hvordan jeg kan unnvike og rulle unna. Det tar ikke lang tid før jeg kommer til en bygning med et neonskilt av en fjærkledd venn som nipper til martini. Vel inne skjønner jeg at det faktisk er en bar som drives av en fugl ved navn Marla, som informerer meg om at jeg kan kjøpe nyttige oppgraderinger og buffs her, og til og med betale for å få tips om hvor jeg skal gå videre hvis jeg skulle stå fast.
Det viser seg at alt søppelet jeg har ryddet opp og samlet inn, blir brukt som valuta, så det lønner seg faktisk å fylle rollen som vaktmester godt. Det er også en jukeboks inne i spillet som forteller meg at det finnes samleplater med musikk rundt omkring i verden som jeg kan finne, som et ekstra insentiv til å utforske alle kriker og kroker.
Hver nye evne til Pluto har et bestemt antall oppgraderingspoeng du trenger for å tildele den, som du kan tjene ved å fullføre utfordringer – for eksempel å heve en forbannelse ved å beseire 15 fiender uten å dø – eller finne dem gjemt i verden. Til å begynne med har jeg bare grunnleggende angrep for kosten min, men etter hvert som jeg kommer videre, får jeg et kraftigere feiende angrep som lar meg svinge kosten rundt for å kontrollere folkemengden. I kamp handler det i stor grad om å lære seg hver enkelt fiendes unike angrepsmønster, samtidig som du får god bruk for unnvikelsesrullen din. Av og til kan du støte på en truende statue der du må møte fiendtlige bølger for å fjerne den, noe som virkelig setter min unnvikelse og timing på prøve.
(Bildekreditt: Top Hat Sudios)