Som Dr. Grace Holloway i TV-filmen Doctor Who fra 1996 ble Daphne Ashbrook katapultert inn i en verden hun ikke ante eksisterte. Ikke bare hadde denne britiske sci-fi-serien en 33 år lang historie på den tiden, men «backdoor pilot»-filmen for Fox i USA hadde en enorm forventningstyngde hvilende på seg – det var sju år siden programmet sist hadde vært i produksjon, og håpet om en ny serie var stort. I dette tidligere upubliserte arkivintervjuet forteller Ashbrook om sine opplevelser på settet…
SFX: Visste du mye om Doctor Who før innspillingen?
DA: Ikke i utgangspunktet. Det foregikk en utdannelse på settet. De tre første dagene av innspillingen i Vancouver foregikk serien i Graces leilighet. Eieren kjente til Doctor Who, så han hadde datamaskinen sin startet opp mens vi øvde, han hentet ting fra internett og sa «Se…» Det var da jeg begynte å få litt informasjon. På settet begynte Paul [McGann] og Sylv [McCoy] og Philip [Segal, utøvende produsent] og Geoffrey [Sax, regissør] å fortelle meg litt om det. Jeg forsto fortsatt ikke. Jeg forsto fortsatt ikke. Det gjør jeg fortsatt ikke. Jeg tenker fortsatt: «Ok, kult». Jeg hadde det veldig gøy, det var en flott serie. Jeg elsket manuset, karakteren og alt. Så jeg har det bra med alt som har fortsatt. Jeg er veldig heldig, faktisk.
Fortalte ikke produksjonen deg hvor stort det var?
Nei, det gjorde de ikke! Jeg var så lite informert. Jeg leste manuset, prøvespilte, ble kalt inn til audition, fikk rollen og var veldig spent: «Å, jeg får dra til Vancouver.» Da jeg fikk vite at Paul var med, kjente jeg til Withnail And I. Så jeg tenkte bare: «Å, ok, dette er kult.» Det var omtrent alt jeg visste da jeg gikk inn. Jeg hadde filmet flere ganger i Vancouver, så jeg var veldig glad for at jeg skulle få være der i halvannen måned. Det er veldig vakkert. Jeg tror det er en av grunnene til at så mange drar dit for å filme, for du har alle fasadene du trenger. Du kan få det til å se ut som mange steder. De fikk det til å se ut som San Francisco, det er ikke så lett å få til. Men de klarte det.
Satte du ikke spørsmålstegn ved hva det handlet om?
Jeg likte alien-greier, jeg hadde gjort noen av de showene. Jeg har definitivt en tendens til å tøye fantasien. Jeg tror ikke engang jeg forsto det da jeg leste det, jeg tenkte bare: «Politiboks, det er søtt». Jeg liker ting som får deg til å klø deg i hodet og lure. Noen har sagt at de kanskje burde ha begynt på nytt uten regenerering, men jeg elsket den delen. Jeg synes det er den kuleste delen. Folk prøvde virkelig hardt – jeg vet at Philip og forfatteren [Matthew Jacobs] og BBC prøvde veldig hardt – å hedre serien og beholde kjernen. Så jeg antar at det er grunnen til at det ikke var noe de vurderte. Jeg synes virkelig det er en veldig merkelig liten puslespillbrikke midt mellom disse to enorme, levende tingene. Det er mange, mange, mange tiår, og så er det den nye. Og så er det dette som på en måte bygger bro mellom de to versjonene.
Du er en av få skuespillere som har vært med i både Doctor Who og Star Trek…
Det jeg opplevde på settet til Deep Space Nine, var tungt arbeid. Det var tunge løft, det var mye dialog. Og de tillot deg ikke å bomme på en stavelse, og da mener jeg en stavelse. Jeg var også fysisk begrenset hele tiden. Det var meningen at jeg skulle være handikappet, så jeg hadde disse falske selene over hele kroppen, laget av plast, og jeg måtte gå med genser. Så når jeg skulle på toalettet, måtte jeg ta av meg alt, og hver gang jeg tok av meg alt, og vi hadde pause, teipet de meg fast. Jeg var ikke annet enn teip på slutten av showet.
(Bildekreditt: Getty)
Så Doctor Who var en enklere opplevelse?
Doctor Who var frihet, mann! Ja, jeg hadde på meg et behagelig antrekk. Det var kaldt, og det var natt, men da jeg først hadde vent meg til å sove, var det faktisk ikke noe problem i det hele tatt. Og skoene… Jeg hadde flate sko. Det er jo helt uhørt! Vanligvis går man i en eller annen fæl sko og løper gjennom gatene i mørket. Jeg hadde en fin, varm jakke som jeg hadde på meg hele tiden. Den eneste tingen – det er et forbehold – kjolen, den store blå kjolen… Jeg sprang ut av den, og det var vanskelig. De bygget den til meg. De gjorde en flott jobb. Men ja, det var vanskelig å puste i den. Jeg begynte med opera på grunn av det også. Og så var Paul veldig opptatt av det. Så han sa alltid: «Her, hør på dette…»
Visste du at det var en mulighet for at det kunne bli en serie?
Jeg tror jeg visste det, ja. Jeg visste på det tidspunktet at de håpet at det ville bli en slags bakdørspilot, noe jeg har gjort mange av, så jeg vet hva det betyr. Men jeg tror ikke de opprinnelig tenkte at jeg skulle være med. Det tror jeg virkelig ikke. Jeg tror jeg oppfattet det slik at Yee Jee [Tso, som Chang Lee] muligens skulle være ledsageren. Under innspillingen var det faktisk noen fra BBC som kom og spurte: «Tror du at du kunne være interessert hvis dette ble tatt opp?». Og jeg sa: «Ja!» Han ble livredd. Jeg tror jeg klemte ham, og han gispet. Men ja, jeg ville ha elsket det.
Er ikke karakteren Grace innblandet i juridiske problemer?
Det må være en av disse merkelige «eid av Universal»-greiene. Så hørte jeg at forfatteren eier denne karakteren. Jeg vet ikke engang om forfatteren har blitt spurt: «Har du noe imot å gi ut denne greia, så vi kan lage noen lydbøker?». Til syvende og sist må noen være interessert nok til å ta telefonen og finne ut av det.
Eric Roberts gjorde en flott innsats som Mesteren…
Han gikk for det. Han gikk hele veien. Vi filmet i tre uker, tror jeg, før han kom på settet. Så vi hadde allerede en rytme, vi var alle sammen på kveldene. Man blir en liten enhet når resten av verden sover. Så kom Eric inn etter tre uker, og han var en outsider. Det må ha vært veldig gøy for ham! Han hadde en helt annen energi, og han spilte også skurken. Alt dette bidro nok på en eller annen merkelig måte til det vi måtte oppfylle. Så ja, det var litt interessant. [ler]
Med Sylvester fikk du også jobbe med to doktorer…
Han er det snilleste mennesket jeg noensinne har møtt. Og jeg var klar over det. Jeg visste det til og med da. Da de forklarte alt for meg, var jeg klar over at denne mannen hadde en serie, og at han kom hit for å gi bort serien sin. Jeg fulgte med på ham før jeg kjente ham, før jeg virkelig ble kjent med ham, og jeg lette etter noe som ga meg følelsen av at «nå skjer det», og det var ingenting. Han hadde det gøy. Han var glad for å være der.
Du oppdaget mye mer om hvor stor The Movie var etter å ha sett dokumentaren på DVD mange år senere.
Herregud, jeg er så glad jeg ikke visste noe av dette, for da hadde jeg fått hjerteinfarkt. Fjellene som ble flyttet for å få dette til å skje. Jeg ble bare imponert og ydmyk og forbløffet over arbeidet, syv års slit og nesten nei, ja, nei, og alle de forskjellige versjonene av ting og forsøk på å Ikke si det til noen, men det er en parykk! TARDIS har en goth-fase… …og det har Grace også, for å si det sånn. Herregud, det var intenst og lærerikt. Det var nok den beste utdannelsen jeg har fått når det gjelder hva jeg gjorde, hva jeg var involvert i i 1996. Auditionene mine var ikke der. Jeg var strålende! Det er alt du trenger å vite. Og så fantastisk ut!
(Bildekreditt: BBC Pictures)
Memoarene dine heter Dead Woman Laughing. Er det en Who-relatert grunn til det?
Jeg synes den er morsom og fengende, men ærlig talt oppsto tittelen fordi jeg lå på gulvet i klosterrommet og var død. De filmet en greie, og jeg begynte å fnise og kunne ikke slutte. Vi var proffe. Vi lo mye, men vi var alltid på hugget, klippet, vi var proffe under innspillingen, vi tullet ikke, Paul og jeg. Så her er jeg nå og ødelegger opptaket. Jeg ler, og jeg skal liksom være død. Så det er ikke bra. Vi har vært gjennom mye, og dette er mot slutten av innspillingen. De sier: «Ikke kødd, bli ferdig», og jeg ler. Jeg har vært død mange ganger, og jeg har ledd mange ganger mens jeg var død. Så jeg sa noe sånt som «Dead woman laughing, oh my god», og Paul sa: «That’s the name of your book», og det har jeg aldri glemt. Så da jeg fikk ideen om å lage en bok, var Dead Woman Laughing perfekt, fordi jeg har dødd så mange ganger!
Hva syntes du om den ferdige filmen?
Første gang jeg så filmen, var på Directors Guild-premieren. Jeg advarte alle rundt meg: «Det er ikke sikkert jeg klarer å bli i rommet, for jeg kommer ikke til å se den.» Jeg reiste meg så snart jeg skulle til å drepe Sylv, gikk ut av rommet, drakk vin og ventet på at alle skulle komme ut. Så så jeg den et par uker senere alene, og da tenkte jeg: «Herregud», jeg syntes den var elendig og forferdelig. Ti år senere så jeg den igjen. Og jeg tenkte: «Vet du hva? Det gikk bra, det gikk helt fint. Det var greit for meg, og det var mye lettere å dra på konferanser og si: «Jeg gjorde det jeg kunne, Grace var på en måte kul.»
Doctor Who: The Movie strømmes nå på BBC iPlayer. Hvis du vil vite mer, kan du sjekke ut våre valg av de beste nye TV-seriene som er på vei.