Det første valget i Dragon Age The Veilguard ber deg om å velge mellom ord eller knyttneve. Jeg trenger ikke engang å tenke på det. Jeg følger hjertet mitt og velger det første, og foretrekker alltid å smiske meg ut av ting … eller inn i ting, alt etter hva som er tilfellet. «Du er kanskje for sjarmerende for ditt eget beste», bemerker Varric, og jeg følger øyeblikkelig opp med å gjenoppleve favorittrollespillmetoden min fra Dragon Age 2. Hvordan? Vel, det er takket være det humoristiske dialogalternativet. Ja, det lilla spøkefjeset som lar deg levere svar med en morsom (noen ganger sarkastisk) tone i samtalen, er tilbake i BioWares nyeste rollespill, og det skuffer aldri.
Enten du blir kastet midt inn i spenningene mellom tempelridderne og magikerne i Kirkwall, eller du prøver å redde Thedas fra eldgamle alveguder i nord, skader det aldri å ha litt humor med seg, ikke sant? Som Hawke i Dragon Age 2 valgte jeg alltid å være sjarmøren, som fortalte historier like lange som Varrics og kom meg ut av vanskelige situasjoner med sølvtungen min alene – samtidig som jeg kom med noen seriøst morsomme replikker som skar gjennom en historie fylt med tragedie og mørke. Alle disse årene senere har jeg funnet tilbake til nøyaktig den samme tilnærmingen i The Veilguard, og jeg elsker hvert minutt av det. Ikke bare fortsetter den å levere noen av de mest minneverdige replikkvekslingene, men den gir også næring til Rooks personlighet, og gir dem en sjarmerende kant som ikke kan overgås.
Humor og hjerte
(Bildekreditt: EA)
Det må man gi Rook og Hawke; de befinner seg virkelig i noen ganske ekstreme situasjoner i både Dragon Age 2 og Dragon Age The Veilguard. Hvis det ikke er Hawke som må håndtere blodmagiske ritualer og gigantiske edderkopper, så er det Rook som kjemper mot blight blisters, gigantiske drager og eldgamle guder. Så hvorfor ikke le i møte med faren? For meg er det den ultimate måten å spille en skurk på som tøyer reglene og spøker for å takle grusomhetene de står overfor. I Dragon Age 2 fikk du selvfølgelig den ekstra fordelen av å få godkjenning fra Varric Tethras, historiefortelleren og armbrøstsveiveren – også kjent som den beste vennen en skurk kan håpe på å ha.
Tilbake til Thedas
(Bildekreditt: BioWare)
10 år senere markerer Dragon Age: The Veilguard utgivelsen av en RPG-serie som har hatt en varig innvirkning på livet mitt
Det første valget i Dragon Age The Veilguard ber deg om å velge mellom ord eller knyttneve. Jeg trenger ikke engang å tenke på det. Jeg følger hjertet mitt og velger det første, og foretrekker alltid å smiske meg ut av ting … eller inn i ting, alt etter hva som er tilfellet. «Du er kanskje for sjarmerende for ditt eget beste», bemerker Varric, og jeg følger øyeblikkelig opp med å gjenoppleve favorittrollespillmetoden min fra Dragon Age 2. Hvordan? Vel, det er takket være det humoristiske dialogalternativet. Ja, det lilla spøkefjeset som lar deg levere svar med en morsom (noen ganger sarkastisk) tone i samtalen, er tilbake i BioWares nyeste rollespill, og det skuffer aldri.
Enten du blir kastet midt inn i spenningene mellom tempelridderne og magikerne i Kirkwall, eller du prøver å redde Thedas fra eldgamle alveguder i nord, skader det aldri å ha litt humor med seg, ikke sant? Som Hawke i Dragon Age 2 valgte jeg alltid å være sjarmøren, som fortalte historier like lange som Varrics og kom meg ut av vanskelige situasjoner med sølvtungen min alene – samtidig som jeg kom med noen seriøst morsomme replikker som skar gjennom en historie fylt med tragedie og mørke. Alle disse årene senere har jeg funnet tilbake til nøyaktig den samme tilnærmingen i The Veilguard, og jeg elsker hvert minutt av det. Ikke bare fortsetter den å levere noen av de mest minneverdige replikkvekslingene, men den gir også næring til Rooks personlighet, og gir dem en sjarmerende kant som ikke kan overgås.
Humor og hjerte
(Bildekreditt: EA)
Det må man gi Rook og Hawke; de befinner seg virkelig i noen ganske ekstreme situasjoner i både Dragon Age 2 og Dragon Age The Veilguard. Hvis det ikke er Hawke som må håndtere blodmagiske ritualer og gigantiske edderkopper, så er det Rook som kjemper mot blight blisters, gigantiske drager og eldgamle guder. Så hvorfor ikke le i møte med faren? For meg er det den ultimate måten å spille en skurk på som tøyer reglene og spøker for å takle grusomhetene de står overfor. I Dragon Age 2 fikk du selvfølgelig den ekstra fordelen av å få godkjenning fra Varric Tethras, historiefortelleren og armbrøstsveiveren – også kjent som den beste vennen en skurk kan håpe på å ha.
Tilbake til Thedas
(Bildekreditt: BioWare)
10 år senere markerer Dragon Age: The Veilguard utgivelsen av en RPG-serie som har hatt en varig innvirkning på livet mitt
Heldigvis er The Veilguard også hjemsted for en rekke følgesvenner som også kommer til å sette pris på min humor og sjarm. Og akkurat som i Dragon Age 2 elsker jeg hvordan det humoristiske alternativet bidrar til å forme Rooks personlighet i løpet av rollespillet. Når jeg for eksempel har en hjertelig samtale med Bellara, er det min velprøvde spøkefuglrespons som får Rook til å innrømme at hun ikke er så flink når det kommer til alvorlige emner, og at hun foretrekker å lene seg på humor når ting blir tøffe. Det er bare én respons i det store bildet, men jeg har andre samtaler som fremhever det samme trekket, og det begynner virkelig å føles som om jeg har bygget opp et bilde av hvem Rook er og hvordan andre ser på henne gjennom mine foretrukne dialogalternativer.