Å Dead Rising, som jeg har savnet deg. Capcoms avsløring av Dead Rising Deluxe Remaster, som skal lanseres i september, har vekket mange gode minner. Jeg har tilbrakt dager i skoene til journalisten Frank West, og trasket gjennom det zombiebefengte Willamette Parkview Mall på jakt etter overlevende å redde. Timene har gått med til desperate kamper mot klossete «psykopat»-sjefer, og i lange minutter har jeg rotet gjennom hyllene på jakt etter helbredende appelsinjuice. Det er viktig at vi kommer ned på detaljnivå her, for Dead Rising handler om tidsstyring: Du er på klokka i hvert sekund av Franks etterforskning, og det å miste oversikten over tiden får alvorlige konsekvenser.
Dead Risings tidsbegrensning på tre dager var – og er fortsatt – en noe splittende funksjon. Hvis du ikke klarte å redde karakterene innen den tilmålte timen, døde de, og du kan lett mislykkes i hovedoppdraget ved å komme for sent til et viktig møte. Det er forståelig at den typen press ikke er for alle, og når du legger til et helt forferdelig lagringssystem (som heldigvis blir fjernet i Deluxe Remaster), kom Dead Rising aldri til å vinne over hele verden. Men jeg elsket det, og i år har det vært betryggende å se at Capcom fortsetter å satse på risikotakende mekanikk.
Ikke få det som du vil
(Bildekreditt: Capcom)Lost in Vermund
(Bildekreditt: Capcom)
Dragon’s Dogma 2 anmeldelse: «Omfavn kaoset, og det er ingenting som slår det»
Tilbake i mars falt jeg pladask for Dragon’s Dogma 2. Til tross for at jeg aldri spilte det første spillet, føltes oppfølgeren som om den var som skapt for meg. For å sette det litt i sammenheng: Jeg er veldig opptatt av innlevelse når det gjelder rollespill. Jeg spiller Skyrim som en eventyrsimulator – jeg unngår raske reiser, overnatter på vertshus og spiser hele osteskiver til «middag» – og Dragon’s Dogma 2 omfavner alt dette. Hurtigreiser er en luksus som bruker opp dyre ferjestener, så du må venne deg til å gå til fots. Hvis du gjør en innsats for å tilberede et solid måltid, kan det gi livreddende buffs før kamp, og du kan bare spare ved å ta en lur i en seng eller slå leir. Det er en tilnærming som gjør at bare det å holde seg i live føles betydningsfullt – den perfekte ingrediensen for et oppslukende rollespill.
Å Dead Rising, som jeg har savnet deg. Capcoms avsløring av Dead Rising Deluxe Remaster, som skal lanseres i september, har vekket mange gode minner. Jeg har tilbrakt dager i skoene til journalisten Frank West, og trasket gjennom det zombiebefengte Willamette Parkview Mall på jakt etter overlevende å redde. Timene har gått med til desperate kamper mot klossete «psykopat»-sjefer, og i lange minutter har jeg rotet gjennom hyllene på jakt etter helbredende appelsinjuice. Det er viktig at vi kommer ned på detaljnivå her, for Dead Rising handler om tidsstyring: Du er på klokka i hvert sekund av Franks etterforskning, og det å miste oversikten over tiden får alvorlige konsekvenser.
Dead Risings tidsbegrensning på tre dager var – og er fortsatt – en noe splittende funksjon. Hvis du ikke klarte å redde karakterene innen den tilmålte timen, døde de, og du kan lett mislykkes i hovedoppdraget ved å komme for sent til et viktig møte. Det er forståelig at den typen press ikke er for alle, og når du legger til et helt forferdelig lagringssystem (som heldigvis blir fjernet i Deluxe Remaster), kom Dead Rising aldri til å vinne over hele verden. Men jeg elsket det, og i år har det vært betryggende å se at Capcom fortsetter å satse på risikotakende mekanikk.
Ikke få det som du vil
(Bildekreditt: Capcom)Lost in Vermund
(Bildekreditt: Capcom)
Dragon’s Dogma 2 anmeldelse: «Omfavn kaoset, og det er ingenting som slår det»
Tilbake i mars falt jeg pladask for Dragon’s Dogma 2. Til tross for at jeg aldri spilte det første spillet, føltes oppfølgeren som om den var som skapt for meg. For å sette det litt i sammenheng: Jeg er veldig opptatt av innlevelse når det gjelder rollespill. Jeg spiller Skyrim som en eventyrsimulator – jeg unngår raske reiser, overnatter på vertshus og spiser hele osteskiver til «middag» – og Dragon’s Dogma 2 omfavner alt dette. Hurtigreiser er en luksus som bruker opp dyre ferjestener, så du må venne deg til å gå til fots. Hvis du gjør en innsats for å tilberede et solid måltid, kan det gi livreddende buffs før kamp, og du kan bare spare ved å ta en lur i en seng eller slå leir. Det er en tilnærming som gjør at bare det å holde seg i live føles betydningsfullt – den perfekte ingrediensen for et oppslukende rollespill.
I likhet med Dead Rising var Dragon’s Dogma 2 ikke for alle. Noen syntes at den begrensede muligheten til å reise raskt var en ulempe, mens Dragonsplague – en uforsonlig sykdom som kan desimere hele byer hvis du ikke oppdager symptomene til følgesvennen din i tide – fortsatt er en av årets største kontroverser i spillverdenen. Disse designvalgene tilfører massevis av tekstur, men det er naturligvis ikke alle som kommer til å like hvordan det føles. At Capcom følger opp med en Dead Rising-remaster – et spill som lever og dør på om du klarer å leve opp til de tidssensitive kravene – viser at studioet ikke er redd for å fortsette å ta risiko.
For alle andre raske reiseskjørt-syke der ute, er det veldig gode nyheter fordi det ikke føles som om nok studioer flyr dette flagget. Jeg nevnte Skyrim tidligere, og selv om jeg har brukt hundrevis av timer på det i løpet av det siste tiåret, var det synd å se Bethesda trimme noen av forgjengeren Oblivions mer detaljerte funksjoner. Et av de mest omtalte tapene er muligheten til å lage magi, men jeg kommer alltid til å savne å gå gjennom Cyrodil som en vampyr på stadium fire. Å ikke spise gjorde deg ekstremt mektig, men det hadde store ulemper: Sollys ble virkelig dødelig, og i offentligheten ble du angrepet på flekken av borgervernere, noe som betydde at du enten måtte unngå folk helt eller drikke blod regelmessig for å gli inn i mengden. Alt dette er tonet kraftig ned i Skyrim, noe som gjør vampyrisme enklere, men også langt mindre fargerikt.
Til syvende og sist handler det om viljen til å begrense spilleren. Gjort på en god måte kan begrensninger presse spillerne inn i minneverdige møter de ellers ikke ville ha opplevd – mitt definerende minne fra Dragon’s Dogma 2 er den lange turen fra Melve til Vernworth, som ble et desperat slit ettersom jeg ennå ikke hadde et campingsett å stoppe og helbrede med. Jeg husker fortsatt hvert eneste sekund av reisen, fra da jeg hugget ned en taubro slik at den halvdøde gruppen min kunne unnslippe en flokk skjeletter, til den umåtelige lettelsen jeg følte da daggryet brøt frem neste dag og Vernworths porter endelig var i sikte. Tematisk sett er det milevis unna min tid i Dead Rising, der jeg stormet gjennom rømte fanger og horder av zombier for å nå et saftig scoop i tide, men ingen av delene ville ha skjedd uten store C Consequences i spillet.