Capcoms Dragon’s Dogma er et av de mer undervurderte actionrollespillene fra 2010-tallet. Med fokus på fantasifulle eventyr i en vidstrakt verden utforsket hovedpersonen og hans eller hennes «bønder» monstre i en tettpakket verden og nedkjempet dem med dristige, teamfokuserte angrep som minner om de intense kampene i Monster Hunter-serien. Det opprinnelige spillet fant etter hvert et lidenskapelig publikum, og den kommende oppfølgeren fortsetter med de fartsfylte kampene og forseggjorte eventyrene fra originalen, men satser tydeligvis på en større og dristigere tilnærming.
Rett før Capcoms presentasjon på Tokyo Game Show 2023 fikk jeg spille en time av Dragon’s Dogma 2, der jeg utforsket en av de tidlige sonene i menneskeriket Vermund og eksperimenterte med bueskytter-, slåsskjemper- og tyveryrkene. Utvikleren bak oppfølgeren holder de fleste av de store nyvinningene tett til brystet, men så langt føles spillet jeg spilte som en mer raffinert versjon av originalspillets kjernekomponenter, nemlig eventyr og kamp mot fantasimonstre.
Selv om Dragon’s Dogma 2 teknisk sett er det tredje spillet i serien – etter Dragon’s Dogma Online, som aldri ble utgitt i Vesten – er Dragon’s Dogma 2 mer en direkte oppfølging av originalen og dens enspillerfokus på storslåtte eventyr med en gruppe AI-følgesvenner. Du spiller som en ny Arisen i et nytt land, og du og gruppen din av «pawns», spillerskapte eventyrere som kan reise til andre riker for å tilegne seg kunnskap, skal vandre gjennom en farlig verden fylt med monstre og andre utforskere.
Assassin’s credo
(Bildekreditt: Capcom)I NYHETENE
(Bildekreditt: Capcom)
Dragon’s Dogma 2 er «fire ganger så stort» som det opprinnelige spillet.
På overflaten holder Dragon’s Dogma 2 fast ved den generelle ideen om et fantasy-eventyr – å samle en gruppe helter, ta på seg oppdrag som bringer mannskapet til fjerntliggende områder av landet, og bruke lagarbeid og anvendt aggresjon for å ta knekken på fiender. I likhet med sin direkte forgjenger tilbyr oppfølgeren en stor grad av frihet i forhold til andre rollespill når det gjelder utforskning og kamp, alt sammen med en gruppe som består av egne figurer fra andre spilleres verdener.
Å ta skrittet ut av byen og sette kursen ut i den store verden, der dynamiske møter med flyvende griffoner eller flokker med gobliner kan avbryte ferden, skapte noen av originalspillets mest minneverdige øyeblikk, og det er i høyeste grad tilbake i oppfølgeren. Det er lagt stor vekt på action i action-RPG, og du koordinerer bøndene dine for å kjempe med forseggjorte, yrkesspesifikke trekk for å slå ned fiender, klamre deg til større fiender og bruke miljømessige fordeler for å få overtaket.
I demoen spilte jeg som de tre startkullene – seriens versjon av karakterklasser – i ulike oppdrag med fokus på å drepe gobliner, finne bortkomne soldater og felle større dyr i villmarken. Som Arisen kan du fritt bytte klasse og avansere til mer komplekse varianter, noe som gir stor frihet til å eksperimentere med ulike evner. Jeg spilte først som bueskytteren, en klasse som kun kjemper med pil og bue – en stor forskjell fra det forrige spillets tilnærming til avstandsyrker – og fikk prøve ut noen smarte unnvikelses- og skyteferdigheter mens jeg styrte gruppen min til å angripe, unngå og fokusere på bestemte fiender.
Den neste klassen jeg prøvde meg på, var tyven, en kvikk kriger som enkelt kan hoppe inn og ut av kamp. Den ekstra smidigheten og allsidigheten til Thief gjorde at opplevelsen nærmet seg Capcoms Devil May Cry, som regissøren av DD2 tidligere har jobbet med. Den klassen jeg likte aller best å spille i demoen, var imidlertid Fighter, som er standardklassen med sverd og skjold. Denne klassen var en god blanding av en tank og en allsidig skadeutdeler, noe som gjorde at jeg kunne holde meg i kamp og slå meg gjennom fiendene.
(Bildekreditt: Capcom)
«Det var så tilfredsstillende å beseire trollet, og det minnet meg om hva Dragon’s Dogma alltid har utmerket seg med når det gjelder utfordrende kamper.»
Mitt favorittøyeblikk når det gjelder spillets action, lagarbeid og omfang, kom da gruppen min møtte et streifende troll i skogen. Det var en forseggjort og nervepirrende kamp, men det hele snudde da lagets bueskytter klarte å treffe trollet med et slag som lammet det. Deretter hoppet jeg opp på ryggen på trollet, klatret opp til hodet og slo flere slag mot hodet på det, slik at det til slutt ble slått ned og gruppen min kunne gå løs på det mens det var bedøvet. Dette møtet skjedde mens jeg vandret rundt i skogen, og det førte til et av mine favorittactionmomenter i demoen. Det var så tilfredsstillende å ta den ned, og det minnet meg om hva Dragon’s Dogma alltid har utmerket seg med når det gjelder utfordrende kamper.
Hvilken gruppe du har, og hvem du velger å ta med deg, kan være avgjørende for reisen din. Pawn-systemet er tilbake for fullt i oppfølgeren. Selv om det er et enspillerspill, har Dragon’s Dogma og oppfølgeren en omfattende online-komponent der spillerne kan koble seg til et nettverk for å dele bøndene sine online og trekke andre spilleres bønder inn i sin egen gruppe. Bønder som reiser til andre verdener – inkludert din egen – kan returnere til spillerens gruppe med kunnskap om landemerker, fiendens strategier og til og med bonusgjenstander.
Dette aspektet gir gruppen din litt ekstra personlighet, ettersom de kommer med kommentarer og gode forslag til deg underveis i eventyret. Det er også et ekstra element av gruppeledelse når du utforsker, og for å gjøre ekspedisjonene mer overkommelige har oppfølgeren fått et nytt leirsystem. Med leirsystemet kan du hvile på bålplasser rundt om i verden for å helbrede gruppen og til og med lage mat – som er gjengitt i en noe distraherende realistisk matlagingsanimasjon. Alle disse tilleggene bidrar til oppfølgerens fokus på å ta vare på gruppen din, og gir litt kameratskap med mannskapet.
Jeg beundrer det opprinnelige Dragon’s Dogma og Dark Arisen-utvidelsen, som viste hvor mye av spillets verden som ble utvidet etter at man hadde investert tid i den store verdenen. Til å være en tidlig demo av spillet ser Dragon’s Dogma 2 ut til å være en verdig og raffinert oppfølger til originalen. Jeg er imidlertid spent på å se mer av nyvinningene og funksjonene i oppfølgeren, ettersom denne demoen i stor grad spilte på det trygge. Likevel er jeg veldig spent på hva som kommer til å skje med Dragon’s Dogma 2. Å spille det originale spillet og se hvilke overraskelser jeg fikk i løpet av de mange eventyrene, var en del av moroa, og jeg har store forhåpninger om at oppfølgeren vil være i stand til å øke innsatsen på mer ambisiøse måter.
Dragon’s Dogma 2 er for tiden under utvikling, men har foreløpig ikke noe lanseringsvindu.
Sjekk ut noen av de beste rollespillene som kjemper om å ta over livet ditt akkurat nå.