«Hva er det vi gjør her igjen?» Dette er spørsmålet jeg stadig stiller vennen min mens vi utforsker Redfall i all sin merkelighet. I skrivende stund har vi fullført omtrent to tredjedeler av fjorårets kritikerroste førstepersonsskytespill, og jeg aner fortsatt ikke hva som skjer. Jeg har blitt fortalt at det foregår en overordnet historie som gjør det nødvendig for en gjeng tenåringer å gjøre det harde arbeidet på vegne av de relativt ubrukelige voksne som holder fortet. Det er vel og bra, men jeg er stort sett bare her for å skyte ting og prate med kompisen min.
Kanskje er det de stillestående voiceover-«mellomsekvensene» i stedet for full animasjon. Kanskje er det det faktum at jeg er besatt av Arkanes stilige goth-chic vampyrer og helst ikke vil drepe dem. Uansett hva som er årsaken til at jeg ikke klarer å engasjere meg i historien, må jeg innrømme at jeg koser meg med å bruke Redfall som en privat lekeplass nå som det har blitt lappet sammen til å faktisk fungere.
Tilbake til gaten
(Bildekreditering: Bethesda)Fangtastisk
(Bildekreditt: Larian Studios)
Enten man liker det eller ikke, er Redfall og BG3 to typer bevis på at vi trenger flere vampyrer i dataspill.
Redfall er et spill jeg gledet meg sånn til, men som jeg aldri endte opp med å spille etter å ha hørt hvor kategorisk ødelagt og elendig det var fra dag én. Med spillklippene jeg måtte lide meg gjennom på YouTube og sjefredaktørens dystre opplevelse i Redfall-anmeldelsen, måtte jeg gi tapt før jeg i det hele tatt fikk prøvd det. Jeg er i stor grad enig med Sam – ett år senere er Redfall fortsatt langt fra det mest oppfinnsomme FPS-spillet noensinne, og består av en håndfull enkle oppdragsformater understøttet av en uinspirert historie.
Men det som mangler i originalitet, kompenseres av en verden som er så latterlig at den blir utilsiktet satirisk. Det er nok å si at jeg ikke spiller Redfall fordi det er et bra spill, men for å teste grensene for middelmådigheten og fryde meg over det rare.
Første ting først: valg av karakter. Etter en del diskusjon velger jeg å spille som det telekinetiske mediet Layla, mens min venn Rhys spiller guttegeniet Devinder. Ingen av oss forventer mye av dette spillet, men vi finner oss raskt til rette i den behagelige, forutsigbare rutinen. Vi reiser raskt over kartet, kjemper mot kultister, spidder vampyrer og reiser raskt tilbake til basen – alt er ganske likt. Looter-shooter-tilnærmingen til våpendropp betyr at jeg fortsatt sjekker hver eneste askehaug etter å ha støvet ned en vampyr, til tross for at de fleste av dem bare tilbyr gifteringer eller perlekjeder som kan selges for å tjene penger. De beste våpnene kan plyndres fra Rooks, en type superladede vampyrer som jakter på deg når du har drept nok «spesielle» blodsugere. Du vet når en Rook Storm er på vei, for en måler dukker opp og advarer deg om at «vampyrgudene ser på». Det er akkurat like morsomt som det høres ut, for hvilke vampyrguder snakker du om, Redfall?
(Bildekreditt: Bethesda)
Jeg koser meg med å bruke Redfall som en privat lekeplass nå som det faktisk fungerer.
Latteren sitter løst etter hvert som vi utforsker denne merkelige lille byen. Omgitt av frosne hav og befolket av NPC-er i tre, er det et herlig sted å gjøre narr av. Når jeg ser på bakken som Layla, oppdager jeg at jeg ikke har noen kropp. Det er en bisarr feil som gjør at figurene våre faller ned og reiser seg opp igjen og igjen når vi går rundt i safehouses. Vi ser med skrekkblandet fryd på at en Bloodbag (den eksplosive Redfall-ekvivalenten til Left4Dead’s Boomers) blir melket av en sprø sektmedlem. Og en av NPC-ene føder på et sykehus og har på seg baseballcapsen hele tiden – selv når hun ligger på båren.
Det høres bisart ut, men alle disse små raritetene og feilene er det som gjør at Redfall i det hele tatt skiller seg ut for meg. Historien og karakterene er ekstremt forglemmelige, og miljøene risikerer å føles late som en konsekvens av sin egen gimmick – det er grenser for hvor mye disig rød skyline jeg orker. Redfall er teknisk sett intetsigende og lite imponerende, ja, men det fremhever på en måte bare den uraffinerte sjarmen.
Når det spilles som Call of Duty med vampyrer, kan Redfall være veldig morsomt. Når det gjelder flerspillerspill, tør jeg påstå at jeg faktisk vil anbefale å spille det i 2024. Selv om fiendenes styrke og antall skaleres i tråd med gruppestørrelsen din, tror jeg ikke det er like gøy uten noen i den andre enden av linjen som kan ta del i alt det rare. Når det gjelder stabilitet og funksjonalitet, to ting det manglet ved lanseringen, bør Redfall være solid spillbart nå for de fleste av oss. Det har vært min redningsplanke mens jeg har ventet på at serverproblemene med Suicide Squad: Kill the Justice League skal bli løst, og med dette tempoet blir jeg nok en av de få som kommer til å spille det ferdig av egen fri vilje.
Sjekk ut de beste FPS-spillene noensinne for noen mindre omstridte alternativer, fra Far Cry 3 til Destiny 2.