Barden av Frontiers. Det er det jeg har kalt Wyll i min siste gjennomspilling av Baldur’s Gate 3. Da jeg satte meg ned til min første flerspillerøkt i et spill jeg nå kjenner som baksiden av Astarions … vel, rygg, visste jeg at jeg måtte riste om på noen ting hvis jeg ville ha en ny opplevelse. Mitt middel mot kjedsomhet? Å endelig spille en av klassene jeg aldri har våget før, men på en litt annerledes måte. Enter: Wyll Ravenbard.
Jeg har multiclasset the Blade i tidligere saves, og funnet paladin-warlock spesielt effektivt for min Wyll origin run. Men denne gangen er det litt annerledes: Det handler nok en gang om origin-karakterene, men jeg spiller det sammen med storebroren min. Jeg velger Lae’zel som min hovedperson, mens Zack tar på seg de nydelige magiske støvlene til en Gale of Waterdeep (ikke ulik GR+s egen Heather Wald). Men mens jeg utjevner Wyll rett før en av mine minst favorittkamper i første akt, kommer broren min med en kommentar. Han er ingen BG3-rookie, men i løpet av 350 timer innrømmer han at han aldri har rotet med de faste klassene til følgesvennene sine. Han har heller aldri multiclasset dem. Det begynte som en spøk, men ved å vise ham gleden ved multiclassing i Baldur’s Gate 3, har jeg ved et uhell gjort Wyll langt mer OP enn noen av mine tidligere Tavs.
Eldritch Bard
(Bildekreditt: Larian Studios)På vei hjem
(Bildekreditt: Electronic Arts)
Etter seks gjennomspillinger av Baldur’s Gate 3 har jeg vendt tilbake til det valg-tunge spillet som kickstartet min kjærlighet til rollespill
Vi begynner i Whispering Depths. Jeg lapper meg selv sammen, etter så vidt å ha kommet meg gjennom den korte kampen mot etterkappene på bunnen av brønnen i Blighted Village. Gruppen vår er rundt nivå tre til fire, for til min brors store fortvilelse er planen min for flerspillerrunden å komme gjennom spillet så raskt som mulig. Han er en selverklært plyndringsgoblin, og jeg har lite fritid. Resultatet? Vi prøver å bare ta de viktigste oppdragene i BG3s åpningssalve.
Å drepe edderkoppmatriarken høres kanskje ikke ut som et slikt nøkkelmål, men det er et middel til å nå målet. Zack vil desperat ha giftmorderens kappe til Gales giftbygging i det tidlige spillet, og det ville vært fint å plukke opp ametyststeinen som kreves for å åpne Necromancy of Thay-tome mens vi er her nede. Men når jeg omgjør Wyll til en bardlock bare for å bevise at mutliclassing er gøy i stedet for masete, er jeg uforberedt på hva som venter.
Barden av Frontiers. Det er det jeg har kalt Wyll i min siste gjennomspilling av Baldur’s Gate 3. Da jeg satte meg ned til min første flerspillerøkt i et spill jeg nå kjenner som baksiden av Astarions … vel, rygg, visste jeg at jeg måtte riste om på noen ting hvis jeg ville ha en ny opplevelse. Mitt middel mot kjedsomhet? Å endelig spille en av klassene jeg aldri har våget før, men på en litt annerledes måte. Enter: Wyll Ravenbard.
Jeg har multiclasset the Blade i tidligere saves, og funnet paladin-warlock spesielt effektivt for min Wyll origin run. Men denne gangen er det litt annerledes: Det handler nok en gang om origin-karakterene, men jeg spiller det sammen med storebroren min. Jeg velger Lae’zel som min hovedperson, mens Zack tar på seg de nydelige magiske støvlene til en Gale of Waterdeep (ikke ulik GR+s egen Heather Wald). Men mens jeg utjevner Wyll rett før en av mine minst favorittkamper i første akt, kommer broren min med en kommentar. Han er ingen BG3-rookie, men i løpet av 350 timer innrømmer han at han aldri har rotet med de faste klassene til følgesvennene sine. Han har heller aldri multiclasset dem. Det begynte som en spøk, men ved å vise ham gleden ved multiclassing i Baldur’s Gate 3, har jeg ved et uhell gjort Wyll langt mer OP enn noen av mine tidligere Tavs.
Eldritch Bard
(Bildekreditt: Larian Studios)På vei hjem
(Bildekreditt: Electronic Arts)
Etter seks gjennomspillinger av Baldur’s Gate 3 har jeg vendt tilbake til det valg-tunge spillet som kickstartet min kjærlighet til rollespill
Vi begynner i Whispering Depths. Jeg lapper meg selv sammen, etter så vidt å ha kommet meg gjennom den korte kampen mot etterkappene på bunnen av brønnen i Blighted Village. Gruppen vår er rundt nivå tre til fire, for til min brors store fortvilelse er planen min for flerspillerrunden å komme gjennom spillet så raskt som mulig. Han er en selverklært plyndringsgoblin, og jeg har lite fritid. Resultatet? Vi prøver å bare ta de viktigste oppdragene i BG3s åpningssalve.
Å drepe edderkoppmatriarken høres kanskje ikke ut som et slikt nøkkelmål, men det er et middel til å nå målet. Zack vil desperat ha giftmorderens kappe til Gales giftbygging i det tidlige spillet, og det ville vært fint å plukke opp ametyststeinen som kreves for å åpne Necromancy of Thay-tome mens vi er her nede. Men når jeg omgjør Wyll til en bardlock bare for å bevise at mutliclassing er gøy i stedet for masete, er jeg uforberedt på hva som venter.
Nå som han er utstyrt med en ganske fancy lutt takket være sin bardiske ekspertise, låser jeg opp både Repelling- og Agonizing Blast-modifikatorene mens jeg velger Wylls warlock-funksjoner på nivå to. Sistnevnte øker Eldritch Blasts skade ved å legge karisma-modifikatoren hans til det endelige kastet – en ryddig +3 i dette tilfellet. I mellomtiden har Repelling Blast en sjanse til å skyve fiender opp til fire meter tilbake. Dette er noe jeg gjør for å øve meg, og jeg lever i et forgjeves håp om at min stort sett beskjedne trollmann en sjelden gang faktisk skal klare å sende fiender ut i eteren. Jeg har hatt en viss suksess på høyere nivåer i Baldur’s Gate 3, men i dag føler jeg meg dristig etter bare fem timer.
«Se på dette», sier jeg til broren min med en selvtillit som er helt gal. Jeg beordrer både Lae’zel og Wyll til å gjemme seg når vi nærmer oss den patruljerende edderkoppmatriarken. Ved Mizoras hjelp lykkes jeg endelig med noe jeg har forsøkt å gjøre siden august i fjor: Jeg gjemmer meg bak en stein og sender kjempeedderkoppen komisk ned i Underdark ved hjelp av en enkelt bolt Eldritch Blast. Matriarken faller uten oppstyr eller hevn, nesten som om hun dykker ned fra broen med netting med vilje. Hvordan var det mulig? Den rene karismatiske kraften ved å være en bardlock, det er hvordan.
(Bildekreditt: Larian Studios)