Hvis det finnes en spillserie som er så definert av sin brutalitet som Stalker, har jeg til gode å dø i den. Omgivelsene, den gjengrodde eksklusjonssonen rundt Tsjernobyl-kraftverket, er bedragersk vakre. Men de frodige, grønne åkrene er full av stråling og dødelige fenomener kalt anomalier, som spenner fra ildsøyler som spyr fra sprukken asfalt til usynlige virvelvinder som kan rive deg opp fra bakken på et øyeblikk. Banditter, som er lokket til The Zone av overnaturlige rikdommer skapt av katastrofen, ligger klare til å drepe besøkende på et øyeblikks varsel, mens pulserende valmueåkre skjuler muterte dyr som ikke er kresne på hva de spiser.
Til tross for alt dette har jeg hatt lyst til å ta med meg geigertelleren ut på en ny tur. Det er 15 år siden seriens forrige spill, Call of Pripyat, og på den tiden har få spill klart å matche The Zones dystre og oppslukende overlevelsesopplevelse. Men før jeg fikk spille seriens etterlengtede oppfølger Stalker 2: Heart of Chornobyl, som lanseres i november, har jeg vært bekymret for at den nyeste delen skulle skru ned litt på gruset i et forsøk på å appellere til en mer mainstream smak – det har tross alt i det stille blitt et av de største kommende Xbox Series X-spillene i 2024, der Microsoft Gaming har inngått et samarbeid med utvikleren GSC Game World for å bringe Stalker ut i verden.
I ettertid var disse bekymringene veldig dumme. Jeg besøkte nylig GSC Game World i Praha – hvor halvparten av teamet har flyttet på grunn av Russlands invasjon av Ukraina – og i løpet av de tre timene med Stalker 2 jeg fikk spille, ble spillet nesten komisk i hvor lite det bryr seg om spilleren. På et tidspunkt overlevde jeg en anspent skuddveksling med tre banditter, bare for å dø da jeg ikke klarte å forbinde et blødende sår i tide. Senere mislyktes et forsøk på å jakte på en gruppe ettersøkte menn for å få dusøren, da lyden av skudd tiltrakk seg en flokk villhunder, som bestemte seg for at jeg så ut som den mest smakfulle forfølgeren i gruppen og rev meg i fillebiter. Andre ganger tok jeg ikke engang sjansen på å slåss, og foretrakk å bestikke banditter for et viktig spor fremfor å kaste bort den begrensede ammunisjonen min på å slåss med dem om det.
Hvis det finnes en spillserie som er så definert av sin brutalitet som Stalker, har jeg til gode å dø i den. Omgivelsene, den gjengrodde eksklusjonssonen rundt Tsjernobyl-kraftverket, er bedragersk vakre. Men de frodige, grønne åkrene er full av stråling og dødelige fenomener kalt anomalier, som spenner fra ildsøyler som spyr fra sprukken asfalt til usynlige virvelvinder som kan rive deg opp fra bakken på et øyeblikk. Banditter, som er lokket til The Zone av overnaturlige rikdommer skapt av katastrofen, ligger klare til å drepe besøkende på et øyeblikks varsel, mens pulserende valmueåkre skjuler muterte dyr som ikke er kresne på hva de spiser.
Stalker 2: Shadow Of Chornobyl – Den store forhåndsvisningen
Denne måneden dykker vi ned i The Zone for Stalkers etterlengtede tilbakekomst. For å finne all vår dekning, besøk denne Stalker 2: Heart of Chornobyl Big Preview hub.