I Elden Ring har jeg slått de beste av de beste. Jeg har beseiret drageherren Placidusax, slaktet Starscourge Rahdan, banket Elden Beast og drept Malenia, Blade of Miquella. I løpet av flere gjennomspillinger og en håndfull profiler har jeg brukt nærmere 400 timer på å streife rundt i The Lands Between – fra de høyeste toppene til de Blighttown-lignende innvollene – og finkjemme hjørnene i den vidstrakte oververdenen, snakke med de finurlige NPC-ene og ta knekken på de onde skapningene som forfølger både gresslettene og garnisonene.
Ikke for å skryte for høyt av min egen Envoy’s Horn, men med en svært grundig trolldomsrutine og min +17 Cold Morning Star-piggeklubbe i hånden er jeg litt av en tøffing. En tøffing, riktignok, som ikke er redd for å bli ydmyket. Bare spør den tilfeldige forviste ridderen i Castle Sol, som banket meg med mer kraft enn ildkjempen smeller med grytelokket. Hvis vi ser bort fra store sjefer, tror jeg ikke jeg har møtt en tøffere nærkampmotstander i løpet av tiden jeg har spilt Elden Ring så langt – en som jeg ennå ikke har klart å beseire uten å ty til magi på avstand.
Forvent det uventede
(Bildekreditt: FromSoftware)ET ANDRE BLIKK
(Bildekreditt: FromSoftware)
Elden Rings mest absurde steder har hjulpet meg med å sette pris på Dark Souls 2s mest omstridte egenskap.
For meg er denne oppdagelsen både en velsignelse og en forbannelse. Forbannelsen består i å konstatere det åpenbare: Denne ansiktsløse, forviste ridderen er et mareritt som på dette tidspunktet har gitt meg You Died-skjermen flere ganger enn jeg har spist varme middager. Jeg klarer ikke å slå den i nærkamp, uansett hvor mange ganger jeg dukker, ruller og slår, for bevegelsene gir meg bare en ørliten mulighet til å avansere, og så langt har jeg ikke klart å bygge opp noe som helst momentum. Under en spesielt nærgående kamp klarte jeg å skape litt avstand mellom oss før jeg utførte tunge hoppangrep – men etter ett eller to vellykkede forsøk oppdaget jeg at jævelen kunne teleportere seg og øyeblikkelig oppheve den åpne plassen på et øyeblikk.
Som nevnt ovenfor befinner denne forviste ridderen seg i Castle Sol, nord på kartet i Mountaintops of the Giants, for alle som har lyst til å prøve seg på egen hånd. For å få tilgang til trusselen må du ha beseiret sonens kommandør Niall, som har 15 541 HP, 117 i forsvar og 90 i holdning, og det er ikke noe å kimse av. Jeg har sett at flere kommentatorer har beskrevet denne valgfrie store sjefen som en av de tøffeste, men min trolldomstilnærming reduserte ham ganske raskt – jeg brukte en Flask of Wondrous Physik blandet med en Hidden Cerulean Tear og en vanlig Cerulean Tear, kastet Terra Magica og sprengte Comet Azur sønder og sammen. Niall er sterk, men treg, så opplegget for denne rutinen fungerer godt hvis du setter i gang så snart du kommer inn på sjefsarenaen.
Når du har slått ut Niall, lagrer du ved Church of the Eclipse Site of Grace, går gjennom kirken med det røde teppet, tar til venstre ved alteret, svinger til høyre før en steintrapp og følger bygningens form til du kommer til en stige. Klatre opp den, drep to forviste ridderbueskyttere, følg formen på slottsvollen til du kommer til enda en stige nedover, og se, der står den verste av mine nåværende Elden Ring-gjennomspillinger med ryggen til deg inntil du blir angrepet. De røde øynene, det umulige sverdspillet, styrken, teleporteringen, Du døde igjen og igjen (og igjen). Det er rett og slett for mye.
(Bildekreditt: FromSoftware)
«Og hvis alt dette er forbannelsen, hva er da velsignelsen?»
Og hvis alt dette er forbannelsen, hva er da velsignelsen? Det faktum at et av Elden Rings mest usannsynlige, mest harmløse og mest solide fiendemøter er gjemt bort i en nordlig del av kartet etter en valgfri bosskamp som du kanskje aldri oppdager i det hele tatt. Det er det som er det fine med Elden Ring, og et av de mest elskverdige trekkene – at jeg kan ha tilbakelagt nesten 400 timer med FromSoftwares solide action-RPG og tilsynelatende sett alt det har å by på, og så kommer det en helt tilfeldig, ansiktsløs fiende som er vanskeligere enn en Nokron-kistespiker. Det er nesten helt sikkert en historie som ligger til grunn for plasseringen av denne ridderen og/eller hvorfor møtet er så utfordrende, men selv om vi antar at det er tilfelle, elsker jeg likevel det faktum at man kan gå glipp av den helt og holdent.
Det er små oppdagelser som dette som får meg til å fortsette å spille Elden Ring. Jeg er like desperat etter å høre og se mer av den etterlengtede Shadow of the Erdtree DLC-en – som sikkert kommer en gang i år, ikke sant? – men i mellomtiden er det ikke bare spennende, men også nervepirrende, at det fortsatt er noen aspekter ved grunnspillet jeg ikke har oppdaget ennå. Hvor mange flere brutalt overmektige forviste riddere eller lignende skjuler seg i mellomlandene som jeg ennå ikke har snublet over? Og hvis de er bygget på samme måte som denne fienden, har jeg i det hele tatt lyst til å møte dem?
Svaret på det er: Selvsagt vil jeg det. Jeg har også lyst til å slå denne forviste ridderen i nærkamp, men siden jeg sliter såpass mye, har jeg ikke noe imot å smelte ræva hans med magi. Nå er du død, tilfeldige rødøyde skurk. Nå er du død.
Her er noen spill som Elden Ring som du kan spille mens du venter på DLC-en Shadow of the Erdtree.