Følgende artikkel ble først publisert i oktober 2023-utgaven av magasinet SFX. Du kan kjøpe et trykt eksemplar her.
Seks av de sju episodene av Doctor Who-eventyret «The Evil Of The Daleks» fra 1967 ble ødelagt under oppryddingen i TV-arkivene på 70-tallet. Til tross for dette har historien hatt et bemerkelsesverdig godt etterliv, med en mengde utgivelser, inkludert lydspor på vinyl og CD og en animasjon i farger.
Med utgivelsen av en roman av Frazer Hines har doktorens eksplosive konfrontasjon med sine største fiender blitt fortalt fra ledsageren Jamie McCrimmons perspektiv. Ingen kjenner Jamie bedre enn Hines, som har gitt et unikt innblikk i karakteren som gir liv til historien på en helt ny måte.
Bragt til boken
(Bildekreditt: BBC)
BBC Books’ første henvendelse ble imidlertid møtt med en viss nøling fra skuespillerens side. «Jeg sa: ‘Jeg kan ikke skrive en bok'», forteller Hines til SFX. «Jeg er vanligvis vant til å si replikker, ikke skrive dem.» Men tilbudet om en praktisk redaktør var den oppmuntringen han trengte.
«Det var mye jeg var nødt til å ta med», sier han. «Når du ser serien på TV, er det to menn som ser seg rundt, og så kommer det en bil, og den ene stiger ut, nikker til den andre mannen og setter seg inn. Så løper Jamie og doktoren etter dem. Jeg måtte skrive alt dette. ‘Den og den ser rart ut. Han hopper ut, slår ham i hodet …'».
Hines’ roman er en trofast gjengivelse av historien. «Jeg hadde noen som ikke akkurat så meg over skulderen, men som sørget for at jeg holdt meg på sporet», sier han. «Manuset ble ikke ansett for å være skrevet i stein, så jeg hadde en viss fleksibilitet.» «Jeg kunne ikke legge til et monster eller en annen karakter.»
Fansen vil kanskje oppdage en rekke in-vitser. Noen av Hines’ mer aparte innspill mangler imidlertid, mener han. «Det var som da jeg skrev selvbiografien min Hines Sight», sier han. «Det var en redaktør som kuttet ut ting. Jeg sa: ‘Men det er jo min bok!’ og de sa: ‘Ja, men du kan ikke si ditt, og du kan ikke skrive datt.’ Så jeg var så å si under en jurisdiksjon – noen holdt øye med meg!»
Fire måneder med skriving var en morsom, om enn «ensom» opplevelse for den «selskapelige» Hines. «Jeg er vant til å få folk til å le, til å sprette av dem og spøke. Det er veldig disiplinerende å være alene. Jeg er også en ganske lat person. Du kan ikke bare tenke: ‘Å, jeg skriver boken neste uke.’ Du blir litt distrahert og slår hodet mot en murvegg.»
«The Evil Of The Daleks» følger direkte etter «The Faceless Ones», et eventyr som utspiller seg på Gatwick flyplass. I den historien blir Jamie skremt av synet av et «flyvende beist».
Highlanderens endeløse forvirring og undring over nyvinninger fra både 60-tallet og det viktorianske England kunne lett ha hindret romanens flyt. Derfor fant Hines på en snedig løsning. «Noen sa en gang til meg: ‘Jeg la merke til at Jamie hadde klokke på seg. I 1746 ville han vel ikke hatt klokke?’ Og jeg sa: ‘Vet du at denne serien går ut på lørdagskvelden? Hva tror du skjer i TARDIS på søndagen? Det er da doktoren lærer Jamie å se hva klokken er.’ Det er slik man omgår det.»
(Bildekreditt: BBC)
På samme måte vil romanens Jamie kjenne til dalekene til tross for at han møter dem for første gang i tv-serien. Vi må anta at Doktoren har fortalt ham om sin største fiende under en søndagskvelds bli-kjent-økt.
«Jeg kunne ikke vente med å møte dalekene», sier Hines om tv-produksjonen. Han klarte ikke å motstå et nærbilde av en av sine medspillere i en pause i øvingen. «Jeg gikk til studioet og åpnet en Dalek, hoppet inn i den og dro ned lokket. Jeg gikk rundt og sa ‘Jeg er en Dalek!’. Men så hørte jeg noen komme.
«Jeg tenkte at det kunne være rekvisitøren, så jeg ble sittende. Det er en uskreven lov at man ikke må røre rekvisittene. Men det var to av skuespillerne. De lente seg faktisk på meg, for de kunne ikke se meg – man kan se ut av en Dalek, men ingen kan se inn. De begynte å rakke ned på serien: «Manuset er elendig» og alt mulig.
«Etter to minutter sa jeg: ‘Jeg hørte det!’ og stakk av. De falt fordi de lente seg mot meg!» Hines ble overtalt til å holde kjeft. «Jeg fikk gratis øl hele uken», ler han.
I dag regnes «The Evil Of The Daleks» av mange som en Doctor Who-klassiker. I 1967 var manuset nok til å tiltrekke seg profilerte skuespillere som John Bailey og Brigit Forsyth. «Jeg visste at det ville bli en fantastisk serie med den rollebesetningen», sier Hines.
Den respekterte skuespilleren Marius Goring, som spilte vitenskapsmannen Theodore Maxtible, «falt umiddelbart for alle spøkene og vitsene», minnes Hines. «Under prøvene sa han hele tiden: ‘Jeg kommer til å sette inn en suppositronisk hjerne i Daleken.’ Han fortsatte å si det. Til slutt sa Derek [Martinus, regissøren]: ‘Er det ikke positronisk hjerne, ikke suppositronisk?’ Han sa: ‘Jo, du så den bevisste feilen min.»»
Tantens blomstertruse
(Bildekreditt: BBC)
På sporet av den stjålne TARDIS-en befinner doktoren og Jamie seg på den trendy kafeen Tricolour. Var Hines en del av den svingende 60-tallsscenen? «Absolutt», nikker han. «Når vi var ferdige i studio en fredag eller lørdag kveld, dro jeg ned på nattklubben Hatchetts eller The Scotch of St James. En kompis av meg var trommeslager i Marmalade, Alan Whitehead, og Mike Wade, popsangeren. Vi hang bare rundt og gikk på nattklubber, danset hele natten – og pratet med jentene!»
Grim’s Dyke House i Harrow Weald, nær London, ga Maxtible et passende viktoriansk interiør. «Jeg er ingen stor tilhenger av kulisser», innrømmer Hines. «Når man er på location, får man en følelse av tunge dører og støv.» Disse erfaringene har han omsatt til stemningsfulle beskrivelser i romanen.
Victoria Waterfield, doktorens kommende reisefølge, er fanget i huset av dalekene. «Jeg var helt vill etter henne fordi hun var så vakker», smiler Hines om avdøde Deborah Watling. «Vi hadde sett henne i en TV-serie som het «Calf Love» [en del av serien The Wednesday Play], der hun spilte en som var veldig lik Victoria, pussig nok. Hun var helt nydelig.
«Denne lille dukken – du ville bare ta vare på henne. Og det gjorde vi. Min første replikk til Debbie var ‘Quick, Miss Waterfield, up your passageway'», fortsetter Hines. Derek sa: «Hvorfor kan du ikke si det?» Og Debbie sa: «Du kan ikke si det til meg, det er så morsomt!» Hun hadde virkelig sans for humor, Debs.»
I en nøkkelscene legger dalekene en felle for Jamie ved å plassere et lommetørkle med initialene VW – «Victoria Waterfield, ikke Volkswagen» – på gulvet slik at han kan finne og plukke det opp. Hines kunne ikke motstå muligheten til å spille Watling et puss.
«Jeg hadde fått tak i et par truser», sier han. «Jeg plukket dem opp og sa: ‘Dette er Miss Waterfields, jeg ville kjent dem igjen hvor som helst!’ Og Debbie sa selvfølgelig: ‘De er ikke mine!'» Som en videreføring av den opprinnelige spøken dukket trusene senere opp fra Gorings topplomme. «‘Ja, det er en veldig varm dag…!’, sa Marius. sa Marius og tørket seg over pannen med trusa. ‘Dette er Miss Waterfields. Jeg ville kjent dem igjen hvor som helst!’
«Ekstranummeret var Daleken som kom inn på settet med trusa på enden av stempelet.» Hines imiterer en dalek: «‘Dette er Miss Waterfields. Jeg ville kjent dem igjen hvor som helst! Jeg vet ikke hvordan vi noensinne fikk showet ferdig!»
Historien gjentar seg
(Bildekreditt: BBC)
Dalekene ble tilintetgjort i en eksplosiv kamp, og doktoren proklamerte at dette var den «endelige slutten» for hans dødeligste fiender. Spoilers: det var det ikke.
Elleve måneder senere, på slutten av 1968-eventyret «The Wheel In Space», ble astrofysikeren Zoe Herriot en del av TARDIS-mannskapet. Men det var etter at doktoren hadde forsøkt å skremme bort blindpassasjeren ved å stråle hele «The Evil Of The Daleks» til TARDIS-skanneren via en telepatisk hodestykke. I virkeligheten var det et smart knep fra BBC1s (som det het den gang) kontrollør Paul Fox for å planlegge en reprise som ville holde showet på lufta mens de faste deltakerne dro på ferie. «Vi tilbrakte ferien med å si ‘Skål Paul!'», ler Hines. «Vi fikk betalt for å være borte. Fantastisk!»
Historien er helt klart basert på denne reprisen, noe som gjør «The Evil Of The Daleks» til den første Doctor Who-romanen. Mye av handlingen vil bli fortalt i tredjeperson fra doktorens synsvinkel, mens han forteller om hendelsene til en begeistret Zoe – som selv har en viktig rolle å spille.
Mellom hver episode går vi tilbake til TARDIS for å se Jamies førstehåndsberetning om det pågående eventyret. Hvis verken Jamie eller doktoren var til stede under tv-overføringen, vil TARDIS ta over.
Hvordan? Det skal vi ikke røpe. «Jeg måtte ta meg en del poetiske friheter», ler Hines. «Ellers måtte jeg ha utelatt så mye av historien fordi Jamie og doktoren ikke var der.»
(Bildekreditt: BBC)
Hines spilte inn en lydbok av romanen, og han innrømmer at det tok litt på. «Jeg sa: ‘Aldri mer'», ler han. «Det er to dager helt alene. Hvis du gjør et Big Finish [hørespill], har du skuespillere du kan spille mot og sparre med, men det er bare deg og regissøren i et annet lite avlukke, og du leser fra side én og hele veien, og stopper når du gjør en feil. Det er et veldig ensomt liv.
«Det var ganske vanskelig, for det er 70 000 ord», fortsetter han. «Opprinnelig ville de at jeg skulle spille den inn på én dag. Jeg sa at det ikke var mulig. Jeg kunne lese en bok på en dag for meg selv, men i det øyeblikket du begynner å lese noe høyt, blir det vanskelig.
Jeg gjorde mange feil, og fyren sa: «Men du har jo skrevet den!» Bare fordi jeg har skrevet den, betyr ikke det at jeg har lært 70 000 ord. Det er vanskelig.»
Med litt overtalelse kan Hines kanskje overtales til å skrive en ny bok. En sterk kandidat ville være hans aller første og favorittfortelling «The Highlanders», som står ham nær.
«Hvis jeg ikke hadde skrevet den, ville jeg ikke ha reist til Australia, New Zealand, Amerika… Milton Keynes», sier han. I mellomtiden er en oppfølger til Hines Sight på trappene. «Jeg hadde begynt på den, men så kom ‘Evil’, så det tok opp all tiden.» Den «endelige slutten»? For «The Evil Of The Daleks» er det bare begynnelsen.
Doctor Who: The Collection sesong 20 kan kjøpes nå. For mer science fiction-moro, se vår liste over de beste sci-fi-filmene gjennom tidene.