Helldivers 2 er et av mine favorittspill de siste månedene. Det er spennende, veldesignet, overraskende dypt og har en engasjerende spillsløyfe. I tillegg er det, for å bruke en teknisk term, jævlig morsomt. Det skjønner du allerede før du kommer til tittelskjermen – spillets sløve, men entusiastiske innledningsscene har en ypperlig kombinasjon av overspill, latterlig dialog, underforstått mørke og fysisk komikk. Jeg ler hver gang jeg ser en gjeng marinesoldater som frustrert prøver å stikke flagget inn i liket av et romvesen som om det var Iwo Jima, for så å støte hverandre i brystet når det endelig står oppreist. Vi trenger definitivt flere spill inspirert av Verhoevens Starship Troopers, i stedet for Heinleins.
Men det stikker dypere enn den satiriske propagandaen og den brølende bakgrunnsdialogen fra general Brasch. Helldivers 2 er ikke bare et spill som oppfører seg morsomt – det spiller også morsomt. Og det er noe man ikke ser så ofte i disse dager.
Latter fra sidelinjen
(Bildekreditt: Sony)
Det er ikke uvanlig å finne spill med vitser i mainstream AAA-spill, men det er ikke det samme som at det er et komediespill. Baldur’s Gate 3, for eksempel, har mange vitser, men de er bare en del av en større helhet, øyeblikk av humor for å holde tonen balansert. Egentlige komediespill er langt sjeldnere – og etter at dialogen i spill som Forspoken har fått gjennomgå, er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor studioene er forsiktige med å ta i for mye. Det vanligste er at man bare har en komediefigur, en komisk avlastningsfigur som holdes forsiktig til side – kanskje en oppdragsgiver eller handelsmann, kanskje en radiostemme – noen som kan komme med vittigheter mens hovedpersonen rynker pannen, himler med øynene og fokuserer på andre, viktigere ting enn glede.
Tips og triks til Helldivers 2
(Bildekreditt: Sony)
Vil du ha noen råd som er selveste Brasch verdig? Våre Helldivers 2-tips vil gi deg et forsprang, 100 % garantert!*
*Ikke en garanti
Hvis et spill virkelig har fokus på komedie – som Suicide Squad, Guardians of the Galaxy eller Borderlands – er det sjelden at komedien strekker seg til selve spillingen. Det er klart at karakterene kan komme med vittigheter eller one-liners under kampene, men det de gjør, er sannsynligvis ikke spesielt morsomt – som regel skjærer de seg hyperkompetent gjennom motstanderne. Det kan hende at en forhåndsanimert takedown eller finisher gjøres ved å slå noen med en klubbe, eller at et av våpnene dine har en innebygd finurlighet – det skravler til deg eller får målene til å danse – men det er bare estetisk. Når Deadpool slår en fiende med sin egen helsestang i Marvel Vs Capcom 3, skiller det seg mekanisk sett ikke fra en hvilken som helst annen karakters tre-stangs ultimate.
Ekte komiske spillmekanikker – mekanikker som går ut på å gjøre noe dumt eller skape dumme resultater – er sjeldne, men de finnes. Octodad, Overcooked og uten tvil de nyere Hitman-spillene faller inn under denne kategorien. Men med Helldivers 2 har vi nå fått en ny deltaker – og det er kanskje den lureste og mest omfattende komediegenereringsmotoren jeg har sett på mange år.
Private vitser, generelle morsomheter og stort kaos
(Bildekreditt: Sony)
Ved første øyekast er det ikke noe åpenbart morsomt her – Helldivers 2 ser bare ut som et vellaget co-op-skytespill om space marines som dreper romvesener og roboter. Jo da, introfilmen og dialogen er verdt en liten latter, men når du kommer inn på kartet, er det hagle og luftangrep som gjelder, ikke sant?
Helldivers er overmodige kjøtthuer som alle tror de er en hybrid av Masterchief, Captain America og John Wick.
De tar feil. Helldivers 2 har tatt en rekke kreative valg som jeg er overbevist om er tatt for å oppnå absurde og morsomme resultater. Som mange har nevnt i det siste, er ragdoll-animasjonene suverene, og spillet er veldig ivrig etter å vise dem frem. Når en Charger i Helldivers 2 kjører gjennom teamet ditt, flyr de som bowlingkegler, spretter mot landskapet og skriker. Når de faller ned fra en avsats, blir de helt latterlige, og spillet skaper aktivt situasjoner for å oppmuntre deg til å kaste deg rundt og bruke dykket til å unngå eksplosjoner, raketter og å bli trampet ned, med blandet hell.
Det er også helt klart en del av spøken at Helldivers, til tross for sin selvtillit, har en komisk høy dødelighet, og at de alle dør som lemen på lexapro. Du blir fortalt fra starten av hvor ofte du blir beskutt av egne styrker, i en tone som føles mer som et løfte enn en advarsel, og selv utover det er det bare mange fiender som dreper deg med ett eneste treff – noe som ville vært frustrerende hvis det ikke var for det faktum at HD2 også er sjenerøs med respawns og gir belønning selv for mislykkede oppdrag, slik at du kan drite deg ut uten å bli altfor opprørt over det. Og hvis du klarer å gjøre noe kult midt i kaoset, er det uunngåelig så overdrevet at det føles absurd, som å dykke vekk fra en eksploderende robot med hodeskalle mens du skyter med et branngevær og hører inspirerende musikk bak deg – og det finnes egentlig ingen middelvei mellom de to ytterpunktene.
Tene cervisiam meam!
(Bildekreditt: Sony)
Til syvende og sist er den store spøken hvor udugelige helvetesdykkerne er, og mekanikken viser det perfekt i hvert eneste oppdrag. Du bruker mesteparten av tiden på å løpe vekk, skyte panisk bak deg, bli sendt i luften av eksplosjoner, skyte hverandre ved et uhell og tråkke på miner du ikke så under føttene fordi du nervøst ser opp for å unngå å bli truffet av enda et luftangrep fra en alliert. Og hvis du overlever alt dette, kan du reise deg opp akkurat i tide til at en lagkamerat som respawner, lander på hodet ditt og knuser deg. Vel, teknisk sett ikke respawner – for husk at i kanon er dette en helt nyutdannet soldat som kan forvente å dø på like lang tid som det tar å steke et egg i mikrobølgeovnen, og med omtrent like mye sprut.
Noen vil kanskje si at dette er å spille dårlig, men jeg mener at det er hele poenget, selve opplevelsen Helldivers 2 prøver å skape. Opplegget er at Helldivers er overmodige kjøtthuer som alle tror de er en hybrid av Masterchief, Captain America og John Wick.
Men så overlater spillet kontrollen til deg og sender deg ut på slagmarken med et lystig klapp på skulderen, og forsikrer deg om at du kommer til å gjøre det bra der ute, samtidig som det fniser bak hånden. Fra da av skriver poenget seg selv.
Vil du se oss lovprise disse våpenbærende idiotene enda mer? Sjekk ut vår anmeldelse av Helldivers 2!