Med en åpningshelg på 275 millioner dollar i bakspeilet har Barbie utvilsomt introdusert verden for Ryan Goslings komiske genialitet. Det kom aldri til å bli lett å skille seg ut i regissør Greta Gerwigs technicolor-drømmeland, spesielt ikke når han konkurrerer om spilletid med den magnetiske Margot Robbie, men han håndterte oppgaven med letthet. I vår Barbie-anmeldelse bemerket vi at filmen «skinner når Gosling er på skjermen» – et resultat av hans tilstedeværelse, hans temperament og hans timing; ankre i en verden som skyr ankre. Noen krever allerede at Gosling skal nomineres til Oscar for beste mannlige birolle for sin rolle som Ken.
Det er rimelig – han ble frarøvet Oscar-priser med ti års mellomrom for sine prestasjoner i Half Nelson og La La Land. Men hvis den kinetiske Ken-energien som Barbie har skapt, resulterer i noe, håper jeg at det er en oppfølger til en av de beste (og mest oversette) filmene i Goslings brede filmografi: The Nice Guys.
Jeg måtte stille spørsmål ved havfruene
(Bildekreditt: Warner Bros.)
Det er en god sjanse for at du ikke har hørt om The Nice Guys. Filmen skal ha spilt inn bare 63 millioner dollar på kino mot et budsjett på 50 millioner dollar, en herlig neo-noir buddy-actionkomedie som ble stilnet av de surrende tannhjulene i franchisemaskineriet: Batman v Superman: Dawn of Justice, Captain America: Civil War, Rogue One: A Star Wars Story og Star Trek Beyond. Sannheten er at det var regissør Shane Black som førte Russell Crowe og Ryan Gosling sammen i et uberegnelig kjærlighetsbrev til 1970-tallets Los Angeles som burde ha definert filmåret 2016.
Som vi bemerket i vår anmeldelse av The Nice Guys, er Gosling en åpenbaring. Hans rolle som Holland March, en klønete privatetterforsker som går i en helvetes slitt koboltblå dress, virker nesten gammeldags sammenlignet med rollene som fulgte – Officer K i Blade Runner 2049 og Neil Armstrong i First Man. Men i The Nice Guys får Gosling plass til å utfolde sine komiske talenter sammen med den gåtefulle Russell Crowe, og resultatet er fascinerende. Den er fartsfylt og virkelig morsom, og er en av de beste buddy cop-filmene i moderne tid. En av de perfekte stormene som fortjener et publikum snarere enn kultklassikerstatus.
(Bildekreditt: Warner Bros.)
«The Nice Guys er en av de perfekte stormene som fortjente et publikum snarere enn kultklassisk status»
Jeg blir ofte dratt tilbake til The Nice Guys bare for å få en liten smakebit av filmens verden – Richard Bridgland (produksjonsdesign), Kym Barrett (kostymedesign) og Philippe Rousselot (kinematografi) fanger så glimrende glitteret, glamouren og det surrealistiske forfallet i LA i 1977. Men jeg holder alltid ut gjennom den 116 minutter lange spilletiden på grunn av de sterke skuespillerprestasjonene. For Goslings hvin og skrik når han ramler ned fra tak og havner i helt absurde konfrontasjoner; hans lekne manerer når han danser mellom lynraske konfrontasjoner med Crowe og rollen som kjærlig far til en egensindig tenåringsdatter; og hans upåklagelige komiske timing og fysiske utfoldelse, som kommer best til syne når Gosling kjemper en tapende kamp mot en toalettdør.
The Nice Guys setter meg i en vanskelig situasjon. Selv om jeg vanligvis er motvillig til å gå inn for oppfølgere fremfor originale studioproduksjoner, spesielt i et miljø der billettinntektene har blitt så fullstendig dominert av de beste Marvel-filmenes serielignende natur, er det fortsatt så mye potensial i kjernekonseptet. Det finnes andre eventyr for Goslings March og Crowes Jackson Healy å begi seg ut på, Los Angeles’ mer snuskete sider å utforske og en mengde spennende opptrinn som duoen kan la seg rive med på. Shane Black synes i hvert fall å mene det, for filmen avsluttes med (spoiler warning) at paret reklamerer for sitt eget privatdetektivbyrå. Det er egentlig kriminelt at The Nice Guys ikke har utviklet seg på samme måte som Steven Soderberghs Oceans reboot, eller nylig Rian Johnsons Knives Out-konsept.
Det er mye blod
(Bildekreditt: Warner Bros.)RELATERT
Som Greta Gerwigs komedie dominerer på billettkontoret, ser vi på den komplette historien om Barbie-filmer som ikke gjorde det
Gosling har gracing våre skjermer i 30 år. I løpet av den tiden har han blitt litt av en kameleon – ikke ulikt en annen av mine favoritter, Jake Gyllenhaal, som også har en skjult hang til komedie. Gosling har ingen problemer med å veksle mellom ulike sjangre – det ville vært vanvittig å veksle mellom Blue Valentine, Drive, The Big Short og The Notebook på én og samme dag – men hans evne til å fungere som komedieskuespiller er undervurdert. Han har glimtvis briljert i denne disiplinen i årenes løp, fra rollen som suveren playboy i Crazy, Stupid Love til en rekke opptredener i Saturday Night Live, der pausene hans har blitt legendariske. Men The Nice Guys brakte det hele til torgs, selv om publikum ikke var der for å se det – heldigvis har Barbie brakt Goslings komiske styrker rett inn i rampelyset.
Med tanke på Barbies store suksess og den allmenne lovprisningen av Goslings rolle i filmen, kan jeg tenke meg at han får velge og vrake i Hollywood-prosjekter. The Nice Guys fortjener definitivt en ny vurdering – den er en av de beste Netflix-filmene i USA og en av de beste filmene på Amazon Prime i Storbritannia – men mer enn det, den fortjener en oppfølger. Med Barbie har Gosling vist verden at han er en av de beste komedieskuespillerne som finnes, og The Nice Guys 2 (som nok en gang er forankret i den karismatiske dynamikken mellom Gosling og Crowe, og den snuskete settingen i 70-tallets Los Angeles) kan vise at det er plass til komedier med høy aldersgrense og seriøs stjernekraft i dette utfordrende kinolandskapet.
Distrahert av Ryan Goslings fascinerende antrekk? Her er alle Barbie-påskeeggene du kanskje har gått glipp av.