Nesten like viktig som å faktisk spille spillene, er det å være en del av fellesskapene som vokser opp rundt dem. Det å finne en måte å diskutere denne felles lidenskapen med fremmede på, spiller faktisk en viktig rolle i mange av våre formative opplevelser på nettet. Det kan innebære å scrolle gjennom sosiale medier eller kommentarfelt, eller å lure på et forum eller til og med – for de av oss som tilhører en viss generasjon – en oppslagstavle. Selv om handlingen i Videoverse utspiller seg i 2003, taler den til en mer universell erfaring ved at den foregår i en egen digital verden, som eksisterer separat, men i tilknytning til alle disse virkelige virtuelle rommene.
Du spiller 15 år gamle Emmett, som er en stor fan av spillsystemet Kinmoku Shark, og spesielt av spillets killer-app, Feudal Fantasy, et episk historisk JRPG om krigende ninjaer. Som et resultat av dette er du en flittig bruker av konsollens innebygde sosiale nettverk, Videoverse. Men med den kommende lanseringen av et nytt spillsystem er Kinmokus maskinvare i ferd med å gå ut på dato – og med den også Emmetts nettsamfunn. Det er jo mer eller mindre historien om Wii U’s for lengst utdødde Miiverse, men Videoverses pikselerte, lofiaktige presentasjon minner mer om AIM, MSN, Bebo, MySpace og andre gamle internettgiganter.
Gammel skolegang
(Bildekreditt: Lucy Blundel)
Med tanke på disse nostalgifremkallende referansepunktene blir vi ikke overrasket når spillets utvikler, Lucy Blundell (som jobber under aliaset «Kinmoku»), avslører navnet på prosjektet som Videoverse vokste ut av: Memories. Memories ble påbegynt i 2017, parallelt med arbeidet med konsollporteringen av Blundells debut One Night Stand, og skulle være en «semi-selvbiografisk» historie om en ung kvinne som reflekterer over livet sitt. Hun ønsket at historien skulle ta opp tunge temaer som mobbing og karakterens reise mot å oppdage sin aseksualitet. (Blundell identifiserer seg selv som grå-asexuell.) Men utover det var det mange former spillet kunne ha tatt. Først tenkte Blundell at den unge kvinnen kunne vende tilbake til familiens hjem, og at gamle eiendeler kunne vekke minner fra fortiden. En annen versjon var mer samtalepreget, der karakteren snakket med en terapeut. «Jeg innså at jeg på en måte fant meg selv mens jeg lagde dette spillet», reflekterer hun. «Derfor endret det seg hele tiden.»
Nesten like viktig som å faktisk spille spillene, er det å være en del av fellesskapene som vokser opp rundt dem. Det å finne en måte å diskutere denne felles lidenskapen med fremmede på, spiller faktisk en viktig rolle i mange av våre formative opplevelser på nettet. Det kan innebære å scrolle gjennom sosiale medier eller kommentarfelt, eller å lure på et forum eller til og med – for de av oss som tilhører en viss generasjon – en oppslagstavle. Selv om handlingen i Videoverse utspiller seg i 2003, taler den til en mer universell erfaring ved at den foregår i en egen digital verden, som eksisterer separat, men i tilknytning til alle disse virkelige virtuelle rommene.
Du spiller 15 år gamle Emmett, som er en stor fan av spillsystemet Kinmoku Shark, og spesielt av spillets killer-app, Feudal Fantasy, et episk historisk JRPG om krigende ninjaer. Som et resultat av dette er du en flittig bruker av konsollens innebygde sosiale nettverk, Videoverse. Men med den kommende lanseringen av et nytt spillsystem er Kinmokus maskinvare i ferd med å gå ut på dato – og med den også Emmetts nettsamfunn. Det er jo mer eller mindre historien om Wii U’s for lengst utdødde Miiverse, men Videoverses pikselerte, lofiaktige presentasjon minner mer om AIM, MSN, Bebo, MySpace og andre gamle internettgiganter.
Gammel skolegang
(Bildekreditt: Lucy Blundel)
Med tanke på disse nostalgifremkallende referansepunktene blir vi ikke overrasket når spillets utvikler, Lucy Blundell (som jobber under aliaset «Kinmoku»), avslører navnet på prosjektet som Videoverse vokste ut av: Memories. Memories ble påbegynt i 2017, parallelt med arbeidet med konsollporteringen av Blundells debut One Night Stand, og skulle være en «semi-selvbiografisk» historie om en ung kvinne som reflekterer over livet sitt. Hun ønsket at historien skulle ta opp tunge temaer som mobbing og karakterens reise mot å oppdage sin aseksualitet. (Blundell identifiserer seg selv som grå-asexuell.) Men utover det var det mange former spillet kunne ha tatt. Først tenkte Blundell at den unge kvinnen kunne vende tilbake til familiens hjem, og at gamle eiendeler kunne vekke minner fra fortiden. En annen versjon var mer samtalepreget, der karakteren snakket med en terapeut. «Jeg innså at jeg på en måte fant meg selv mens jeg lagde dette spillet», reflekterer hun. «Derfor endret det seg hele tiden.»
Samtidig skjedde det en betydelig endring i Bundells egen livssituasjon. «Jeg ble syk i 2019 og ble ufør», forteller hun. «Det hindret meg ikke i å jobbe med spillet, men jeg hadde det i bakhodet, og fordi jeg var syk, jobbet jeg ikke så mye det året.» Og da covid-19-pandemien slo til, innså Blundell at det ikke var nok: «‘Å, jeg forteller en historie som er ganske tung og trist’. Jeg sier ikke at det ikke er plass til slike historier, men jeg følte at jeg ikke kunne gjøre det i denne verdenen. Alt føltes ganske dystert i 2020.» I sin søken etter en mer positiv tilnærming fant Blundell inspirasjon i ett aspekt av denne vanskelige perioden. «På den tiden kommuniserte vi for det meste på nettet, via Skype og Zoom. Jeg tenkte at internett har fått et dårlig rykte, men jeg tror det redder oss alle akkurat nå.»
Derfor ble arbeidet, ideene og de personlige refleksjonene Blundell hadde samlet til Memories, omdirigert til Videoverse, med et nytt fokus på nettet. Spillet ble særlig påvirket av det virtuelle kjæledyrnettstedet Neopets og Habbo Hotel, et virtuelt sted der brukerne kunne chatte, spille spill og kjøpe møbler til rommene sine (begge nettstedene er fortsatt aktive i dag, til tross for sin alder). «Den største påvirkningen var DeviantArt for meg», sier Blundell. «Jeg kommer fra en kunstnerbakgrunn, og jeg tegnet og lastet opp bilder hele tiden. Jeg elsket det og fikk noen venner der.»
Emmett bidrar også med sin egen fankunst til Feudal Fantasy-forumet, et sted som bygger på Blundells erfaringer med fandoms på nettet. «Da jeg var veldig ung, holdt jeg på med ridning, så jeg var på ridefora», sier hun. «Så gikk jeg over til PokÉmon, Sailor Moon og Final Fantasy. Jeg var på disse forumene i noen år. Men den største påvirkningen for meg var World Of Warcraft, for jeg var besatt av det under hele studietiden. Det var faktisk ganske ille – jeg var ganske avhengig av det. Mange av karakterene i Videoverse er som folk jeg møtte i World Of Warcraft.»
Nesten like viktig som å faktisk spille spillene, er det å være en del av fellesskapene som vokser opp rundt dem. Det å finne en måte å diskutere denne felles lidenskapen med fremmede på, spiller faktisk en viktig rolle i mange av våre formative opplevelser på nettet. Det kan innebære å scrolle gjennom sosiale medier eller kommentarfelt, eller å lure på et forum eller til og med – for de av oss som tilhører en viss generasjon – en oppslagstavle. Selv om handlingen i Videoverse utspiller seg i 2003, taler den til en mer universell erfaring ved at den foregår i en egen digital verden, som eksisterer separat, men i tilknytning til alle disse virkelige virtuelle rommene.
Du spiller 15 år gamle Emmett, som er en stor fan av spillsystemet Kinmoku Shark, og spesielt av spillets killer-app, Feudal Fantasy, et episk historisk JRPG om krigende ninjaer. Som et resultat av dette er du en flittig bruker av konsollens innebygde sosiale nettverk, Videoverse. Men med den kommende lanseringen av et nytt spillsystem er Kinmokus maskinvare i ferd med å gå ut på dato – og med den også Emmetts nettsamfunn. Det er jo mer eller mindre historien om Wii U’s for lengst utdødde Miiverse, men Videoverses pikselerte, lofiaktige presentasjon minner mer om AIM, MSN, Bebo, MySpace og andre gamle internettgiganter.
Gammel skolegang
(Bildekreditt: Lucy Blundel)
Med tanke på disse nostalgifremkallende referansepunktene blir vi ikke overrasket når spillets utvikler, Lucy Blundell (som jobber under aliaset «Kinmoku»), avslører navnet på prosjektet som Videoverse vokste ut av: Memories. Memories ble påbegynt i 2017, parallelt med arbeidet med konsollporteringen av Blundells debut One Night Stand, og skulle være en «semi-selvbiografisk» historie om en ung kvinne som reflekterer over livet sitt. Hun ønsket at historien skulle ta opp tunge temaer som mobbing og karakterens reise mot å oppdage sin aseksualitet. (Blundell identifiserer seg selv som grå-asexuell.) Men utover det var det mange former spillet kunne ha tatt. Først tenkte Blundell at den unge kvinnen kunne vende tilbake til familiens hjem, og at gamle eiendeler kunne vekke minner fra fortiden. En annen versjon var mer samtalepreget, der karakteren snakket med en terapeut. «Jeg innså at jeg på en måte fant meg selv mens jeg lagde dette spillet», reflekterer hun. «Derfor endret det seg hele tiden.»
Samtidig skjedde det en betydelig endring i Bundells egen livssituasjon. «Jeg ble syk i 2019 og ble ufør», forteller hun. «Det hindret meg ikke i å jobbe med spillet, men jeg hadde det i bakhodet, og fordi jeg var syk, jobbet jeg ikke så mye det året.» Og da covid-19-pandemien slo til, innså Blundell at det ikke var nok: «‘Å, jeg forteller en historie som er ganske tung og trist’. Jeg sier ikke at det ikke er plass til slike historier, men jeg følte at jeg ikke kunne gjøre det i denne verdenen. Alt føltes ganske dystert i 2020.» I sin søken etter en mer positiv tilnærming fant Blundell inspirasjon i ett aspekt av denne vanskelige perioden. «På den tiden kommuniserte vi for det meste på nettet, via Skype og Zoom. Jeg tenkte at internett har fått et dårlig rykte, men jeg tror det redder oss alle akkurat nå.»
Derfor ble arbeidet, ideene og de personlige refleksjonene Blundell hadde samlet til Memories, omdirigert til Videoverse, med et nytt fokus på nettet. Spillet ble særlig påvirket av det virtuelle kjæledyrnettstedet Neopets og Habbo Hotel, et virtuelt sted der brukerne kunne chatte, spille spill og kjøpe møbler til rommene sine (begge nettstedene er fortsatt aktive i dag, til tross for sin alder). «Den største påvirkningen var DeviantArt for meg», sier Blundell. «Jeg kommer fra en kunstnerbakgrunn, og jeg tegnet og lastet opp bilder hele tiden. Jeg elsket det og fikk noen venner der.»
Emmett bidrar også med sin egen fankunst til Feudal Fantasy-forumet, et sted som bygger på Blundells erfaringer med fandoms på nettet. «Da jeg var veldig ung, holdt jeg på med ridning, så jeg var på ridefora», sier hun. «Så gikk jeg over til PokÉmon, Sailor Moon og Final Fantasy. Jeg var på disse forumene i noen år. Men den største påvirkningen for meg var World Of Warcraft, for jeg var besatt av det under hele studietiden. Det var faktisk ganske ille – jeg var ganske avhengig av det. Mange av karakterene i Videoverse er som folk jeg møtte i World Of Warcraft.»
Mange av spillets kapitler begynner med at Emmett spiller utdrag fra spillet før han går til forumet for å bla gjennom innlegg og chatte med venner, og det er her ryktene om nedleggelsen av Videoverse først begynner å sirkulere. Parallellene til det virkelige liv ville vært ganske tydelige, selv uten tittelens nikk, men de påvirket ikke Blundell så mye som man kanskje skulle tro. «Jeg var en sporadisk Miiverse-bruker, så jeg brukte det ikke så mye», sier hun. «Men jeg elsket det. Jeg elsket stemningen. Jeg elsket energien. Jeg elsket de delte tegningene.» Dette var Blundells viktigste interaksjon med Miiverse, sammen med de mange brukerne som la ut tegninger laget med Wii U-maskinvaren. Til tross for at Blundell var en sporadisk besøkende snarere enn en heltidsfanatiker, «logget hun seg på de siste dagene bare for å se hva folk gjorde». Hun husker de mange meldingene som hyllet og lovpriste plattformen. «Varmen og hjertet i samfunnet kom frem. Det var fint å se.»
Meld deg på GamesRadar+-nyhetsbrevet