Da jeg vokste opp, ble jeg alltid fortalt om min irakiske bakgrunn av faren min. Han emigrerte til Storbritannia da han bare var 17 år gammel og møtte moren min, og resten er historie. Det har alltid vært vanskelig for meg å få kontakt med denne arven, og den eneste måten jeg har kunnet feire den på, har vært ved å lære meg mat fra min fars mor. I likhet med det første inntrykket mange får når de hører ordet Irak, ble jeg alltid advart om at det var et farlig og krigsherjet sted som det var best å unngå. Mens venner skrøt av sine europeiske røtter og besøkte landet på sommerferien, var det aldri aktuelt for meg å besøke Bagdad – min fars fødeby. Jeg hørte historier om grusomhetene til den nå avdøde diktatoren Saddam Hussein og regimet han påtvang befolkningen i Bagdad, spesielt de med kurdisk bakgrunn. Jeg lærte om Bagdads fall i 2003, et slag som kastet byen ut i krig mot de britiske og amerikanske koalisjonsstyrkene. Jeg var godt informert om historien min, men den var fylt av vold og sorg.
Noe av det fine med Ubisofts Assassin’s Creed-serie er at den gjør det mulig å gå inn i historien og lære innenfor virtuelle rammer, og Assassin’s Creed Mirage har gitt meg et lite innblikk i hvor vakkert Irak er og var. Spillet utspiller seg i det abbasidiske kalifatet, som ble grunnlagt i år 750 e.Kr., og kastet meg inn i et yrende Bagdad fylt med farger, liv og karakter. Ifølge Al Jazeeras forskning om perioden bestemte en leder ved navn Al-Mansure seg for å bygge den irakiske byen mellom elvene Tigris og Eufrat. Den gunstige beliggenheten sørget for at byen hadde mer enn nok mat og vann.
På radaren
(Bildekreditt: Ubisoft)
Hvis du vil lese mer om Mirage, kan du ta en titt på vår nylige Assassin’s Creed Mirage On the Radar-overtakelse.
Det er noe spesielt med å plukke opp og starte et spill som har en del av deg i seg, uansett hvor teit det høres ut. Jeg skal være ærlig: Jeg var relativt uvitende om Bagdads historie. Å lære om hvordan byen på den tiden så ut til å stå i sentrum av den moderne verden, fikk meg til å sperre opp munnen. Spillet viser frem Bagdads vakre, sirkelformede gater, og det viste meg de vakre palassene som byen huset, samt Visdommens hus. Dette titanbiblioteket var hjemmet til kloder som førte til kunnskap og tekster om den kjente verden – i tillegg til å være en forfriskende reintroduksjon til det snikende gameplayet som AC-spillere kjenner og elsker, ga det å ta over Basim meg faktisk muligheten til å besøke en by som jeg sannsynligvis ikke kommer til å se med det første.
Hokuspokus vs. virkelighet
(Bildekreditering: Ubisoft)ØYEBLIKKENDE NØYAKTIGHET
(Bildekreditt: Ubisoft)
Assassin’s Creed Mirages gjenskaping av Bagdad på 800-tallet er så nøyaktig at det fikk en historiker til å gråte.
I dette perspektivet er det et stort pluss for meg når det gjelder innlevelse at stemmebruken har fått et arabisk standardalternativ. Engelsk har vært det eneste stemmealternativet som har vært tilgjengelig i alle Assassin’s Creed-spillene som kom før Mirage (så vidt jeg vet), og dette er veldig viktig for meg. Det meste av det arabiske jeg har hørt i dataspill, har kommet fra terrorister eller en eller annen truende, bevæpnet skurk – til et punkt der, og jeg er ganske sikker på at jeg kan snakke for mange spillere fra Midtøsten når jeg sier dette, det har blitt på grensen til støtende og kjedelig. Sammen med den pittoreske Bagdad-omgivelsene i AC Mirage får arabisk en vakker reintroduksjon til gamere som et eldgammelt, ikonisk språk.
Dessuten har arabisk musikk alltid gitt meg gåsehud, spesielt de irakiske ensemblene som faren min pleide å vise meg da jeg var yngre. Når man går rundt i Bagdads gater, løper fra vakter eller fullfører oppdrag som Basim, får man oppleve vakker musikk som føles så autentisk. Bare det å skrive om det gir meg gåsehud – det er noe så fengslende og inspirerende ved arabisk musikk, og det er utrolig å se den bli brukt og hyllet av en så stor spillserie.
«Til syvende og sist er det vanskelig å sette ord på følelsen man får når man føler seg anerkjent i noe man beundrer og elsker så høyt.»
På samme måte kan det hende at noen av spillerne som kaster seg inn i dette spillet, ikke har vært eksponert for Midtøstens kultur tidligere, og derfor er det hjertevarmende å vite at millioner av spillere kan se min kulturs sanne kunst og skjønnhet. Mirage gir en sannferdig skildring av et sted som er plaget av feilaktig fremstilling, og dette spillet kan ha makt til å endre folks meninger til det bedre, og det er ganske betydningsfullt!
Til syvende og sist er det vanskelig å sette ord på følelsen man får når man føler seg anerkjent i noe man beundrer og elsker så høyt. I lang tid ble jeg stadig minnet på at West var best i spillene jeg spilte. Selv om jeg vet at Ubisoft har vært flinke til å inkludere ulike kulturer i løpet av de ti årene jeg har spilt, opplevde jeg at ingen spill virkelig traff meg når det gjaldt autentisk arabisk kultur – spesielt irakisk historie.
Så jeg sier takk til utviklerne hos Ubisoft. Takk for at du forteller en vakker historie som understreker den skjønnheten Irak hadde og fortsatt har den dag i dag. Takk for at dere lærer verden om kulturen min og gir den den anerkjennelsen den virkelig fortjener. I et spill som er så preget av snikespill, føles det godt å føle seg så sett.
Visste du at Assassin’s Creed Mirages narrative leder kjempet for å få med Alamut fordi det er så viktig for historien?