Å vite når man skal forlate en fest er en undervurdert egenskap. Siden debuten i 2018 har Succession vært en av de mest kritikerroste dramaseriene på TV, og har høstet priser i fleng. Det var derfor litt av en overraskelse da det ble kunngjort at den fjerde sesongen skulle bli den siste. Det føltes som om den kunne ha fortsatt og fortsatt.
Men det viste seg at serieskaper Jesse Armstrong og forfatterteamet hadde den perfekte exit-strategien, og i ettertid føles det som om det ikke kunne ha gått annerledes. Og selv om det er fristende å ønske seg mer tid med disse karakterene, i all deres krigerske, problematiske og syretunge prakt, sitter vi igjen med en nesten perfekt serie over fire sesonger som avsluttes på samme høye nivå som den startet. Det er det som gjør den til Total Films beste TV-serie i 2023.
Endgame
(Bildekreditt: HBO/Sky Atlantic)
Da HBO-serien startet, kom den året før Games of Thrones’ siste, goodwill-ødeleggende sesong. Selv om de to seriene var helt forskjellige på overflaten, var det naturlig å sammenligne dem, ettersom de begge handlet om familiemedlemmer og fraksjoner som kjempet om en maktposisjon. I Succession var det en administrerende direktørs skrivebordsstol i skinn, ikke Jerntronen, men den var ikke mindre ettertraktet, og desperasjonen for å nå dit var ikke mindre brutal.
Helt fra den første serien, da medielederen Logan Roy (Brian Cox) fikk hjerneslag, ble spørsmålet om hvem som skulle ta over som administrerende direktør i Waystar RoyCo seriens drivkraft. Tre av Logans barn var interessert i å beholde jobben i familien, og maktvakuumet fikk også andre slektninger til å dukke opp, i tillegg til rivaler i bransjen som ønsket å ta kontroll over konglomeratet.
Som Armstrong sa til Total Film: «Jeg følte at det kom til å bli for tøft hvis vi ikke svarte på [spørsmålet om hvem som skulle ta over].» I et landskap der TV-serier (og for ikke å snakke om filmfranchiser) ofte fortsetter så lenge det er økonomisk levedyktig, var det fint å bli påminnet om kraften i en avslutning.
Fiendtlig overtakelse
(Bildekreditt: HBO/Sky Atlantic)
Behovet for det svaret var bakt inn i seriens tittel, og selv da Logan kom seg helskinnet tilbake fra sykdommen, var det fortsatt noe alle tenkte på, også han selv. Sjakkbrettet var lagt ut, men det var behagelig åpent hvem som til slutt ville bli utnevnt til administrerende direktør. I tankene kunne man argumentere for at Kendall (Jeremy Strong), Shiv (Sarah Snook) eller Roman (Kieran Culkin) ville bli utnevnt til nepoetterfølger, mens Gerri (J. Smith-Cameron), Frank (Peter Friedman) og Karl (David Rasche) alle kunne ha gjort krav på stillingen. Outsidere som Stewy Hosseini (Arian Moayed) og Lukas Matsson (Alexander Skarsgård) kunne også tenkes, og sistnevnte iscenesatte faktisk den endelige sjakkmatten da selskapet hans GoJo kjøpte opp Waystar og plasserte Tom Wambsgams (Matthew Macfadyen) som en marionett-CEO.
Selv om Tom i utgangspunktet ikke virket som en troverdig kandidat, føltes det etter utnevnelsen som om utfallet ikke kunne ha gått annerledes. Når alt kommer til alt, hadde samvittighet, troverdighet eller et fungerende moralsk kompass noen gang ført til noe som helst i seriens styrerom og limousiner? En serie som Succession kunne aldri få en lykkelig slutt. Til tross for at den får deg til å heie på moralsk tvilsomme misantroper, klarer den likevel ikke å gi dem noen form for forløsning.
Slutten?
(Bildekreditt: HBO/Sky Atlantic)
Kanskje den viktigste grunnen til at slutten på Succession var en slik triumf, var at den kom med en stor dose tvetydighet, slik at publikum selv kunne tolke hvordan ting endte. Var noen virkelig lykkelige, selv Tom? Riktignok fikk han jobben han hadde forsøkt å lirke seg til i årevis, men det er ikke slik at han virkelig får makt, og i stedet blir Matssons «smertesvamp». Shiv – uten tvil det mest fornuftige familievalget for rollen – fikk se jobben hun hadde jobbet for, gå til sin ufortjente ektemann, som hun nå må støtte (og oppdra et barn med), til tross for at de har gjort sine følelser for hverandre smertelig tydelige. Det siste bildet av dem, der de holder hverandre i hendene i baksetet på en limousin, var en mesterklasse i å la det usagte skrike ut over stillheten.
På samme måte var det gripende siste bildet av Kendall som stirrer ut mot elven (nok en gang tiltrukket av et vann), ikke bare emosjonelt sterkt, men også åpent, og etterlot deg til å gruble over hva som kan skje med ham nå som premien han ble lovet som guttunge virkelig er ute av hans rekkevidde.
Denne typen maktkamper tar egentlig aldri slutt, ikke i forretningsverdenen, og ikke når man også må ta hensyn til fusjoner, skiftende medielandskap og politiske utspill. Det er den store ironien i Successions avslutning; serien har en tilfredsstillende avslutning, selv om karakterene aldri vil få det selv.
Hvis du vil vite mer om året som gikk, finner du våre guider til de beste filmene og TV-seriene i 2023.