Sigurd Styrbjørnsson, som jarl, ektemann og bror, er helt elendig. Assassin’s Creed Valhalla deler vandene på mange måter, men når det gjelder Eivors enarmede adoptivsøsken, står jeg fast på min dom. Det eneste gode Sigurd gjorde i hele spillet (bortsett fra å gi oss den skjulte kniven) var å få sitt vrangforestilte jeg kidnappet. Da han gjorde det, var det synd at jeg måtte redde ham.
Jeg kan allerede høre protestene dine. Riktignok er det en stor plottwist mot slutten av spillet som skal forklare Sigurds direkte råtne oppførsel, men det er ikke den norrøne mytologien jeg reagerer på. Det er det faktum at du får muligheten til å holde med Sigurd helt til vi oppdager roten til problemet hans. Ikke bare det, men hvis du følger magefølelsen i stedet for hodet tre ganger eller mer, får du den «dårlige» slutten. Ubisoft vil at jeg skal bry meg om dette absolutte søppelmennesket, og jeg nekter. Spillet er mye morsommere, mer tilfredsstillende og mer realistisk når du gir Sigurd et stykke av ditt sinn. Og stjeler kona hans også, selvfølgelig.
Spoilere for avslutningene fremover
Stikk den til mannen
(Bildekreditt: Ubisoft)Dit og tilbake igjen
(Bildekreditering: Ubisoft)
Med så mange vakre omgivelser tar vi en titt på hvordan Assassin’s Creed-kartene er i forhold til hverandre når det gjelder estetikk.
Minneverdige karakterer er kjernen i de beste Assassin’s Creed-spillene, og i Valhalla er det mange av dem. Med unntak av helten min Axehead er Sigurd en av de mest minneverdige, bare fordi spillets klønete hovedhistorie går ut på å følge ham rundt i det gamle England og redde ham gang på gang. Størrelsen på kontinentet overgås bare av Sigurds ego, noe vi raskt finner ut når vi først setter foten i Ravensthorpe.
Du rekker knapt å komme til langhuset før Sigurd forteller deg og kona Randvi at han er på vei til Leicestershire. Eivor får ansvaret for Ravensthorpe i hans fravær, og den eneste takken du får for å ha plyndret nærliggende klostre, bygget opp byens rykte og generelt vært en jarlskona i hans fravær, er en hel masse ingenting. Dette ville vært logisk hvis du bestemte deg for å beholde rikdommene til faren Styrbjørn – som du rettmessig vant for ham i begynnelsen av spillet, så rett skal være rett. Jeg etterlot dem i Fornburg og fortsatte å bygge Ravensthorpe på egen hånd, så et lite klapp på skulderen fra min kjære bror hadde vært hyggelig.
Bortsett fra mangelen på manerer, gir ikke Sigurds handlinger mening før vi får vite at han er vismann. I mine øyne tjener de ingen annen hensikt enn å gjøre meg – og dermed også Eivor – vanvittig sint. Å støtte Sigurd gjør Eivor til en like dårlig leder i mine øyne. Det betyr ikke bare at det er morsommere, men også at det å trosse broren min er den eneste måten jeg kan spille Assassin’s Creed Valhalla på i god tro. Det faktum at spillet prøver å straffe oss for ikke å ta hans side, er noe jeg aldri kommer til å forstå, men som jeg gladelig vil trosse i min nåværende gjennomspilling.
Få det til å gi mening
(Bildekreditt: Ubisoft)
Størrelsen på kontinentet overgås bare av Sigurds ego, noe vi raskt finner ut når vi først setter foten i Ravensthorpe.
Sigurds dom over Eivor kommer helt på slutten av spillet, etter avsløringen av at han ikke hadde sitt eget sinn. Det bringer oss til spørsmålet om hvorfor Sigurds streiker i det hele tatt eksisterer, og hvorfor vi skulle ha bøyet oss for hans vilje. Riktignok viser det seg at de begge egentlig er inkarnerte guder, men sett fra Eivors opprinnelige perspektiv gir det ikke mening å gjøre noe annet enn å samle seg mot ham.
Når han blir kidnappet av Fulke, har Sigurd gjort nok til å fortjene et slag i ansiktet. Når du prøver å hindre ham i å bryte sin ed til Thegn Geadric, går han løs på Eivor fordi hun blander seg inn, og skriker som en gal. I ettertid viser det seg at aggresjonen skyldes at den norrøne guden Tyrs bevissthet våknet i ham, men det vet ikke Eivor på det tidspunktet. Sigurd velger Basim fremfor sitt eget søsken, så jeg grep selvsagt sjansen til å introdusere begges neser for Eivors knyttnever. Å beskytte Ravensthorpe og bygge vennskap over hele landet er akkurat det du har fått beskjed om å gjøre; hvorfor skulle ikke Eivor slå Sigurd i trynet etter at han har satt disse alliansene i fare?
(Bildekreditt: Ubisoft)
Sigurds fem slag er ikke verdt den tveeggede «gaven» du får når støvet har lagt seg. Han innrømmer at ekteskapet hans med Randvi var en fredsbevarende ordning, så det er bare stoltheten hans som blir såret av ditt sidesprang. Ikke nok med det, han trekker deg opp for å trosse hans grusomme beslutning om å straffe en av klanmedlemmene dine urettferdig. Hvorfor er det ikke Sigurd som ber om unnskyldning for å ha vært en drittsekk og tilgir Eivor for alt det ovennevnte? Det føles som et knep fra Ubisoft for å gi oss en illusjon av valgfrihet når begge veier fører til samme sted.
Til syvende og sist forblir Assassin’s Creed Valhalla-opplevelsen din uendret uansett om han blir med deg tilbake til Ravensthorpe eller ikke: Eivor blir fortsatt jarlskona, og Sigurd er fortsatt overflødig, så jeg bryr meg ikke om hva han mener om meg. Jeg har hatt det kjempegøy med å stikke langfingeren i været på ham så langt, og jeg gleder meg til han forlater meg og den fraskilte kona si for å fortsette flørten vår i den søte forvissning om at vi ikke lenger trenger å kose oss med arrogansen hans. For meg høres det ut som et ganske bra sluttspill for Eivor.
Basim vender tilbake i et av de kommende Assassin’s Creed-spillene på Ubisofts sjekkliste.