Hvis det er én ting jeg elsker ved indiespill, er det et flott navn. Fra moderne klassikere som Dredge til det geniale Untitled Goose Game – det er noe fantastisk med en tittel som forteller deg omtrent alt du trenger å vite om opplevelsen du er i ferd med å få. AK-xolotl er akkurat det – et spill der du er en sint axolotl med en pistol og et problem som du er i ferd med å gjøre til alle andres.
Halvparten av AK-xolotl er en roguelike i kulehell som gjør rikelig bruk av det utmerkede ordspillet i tittelen. Med det våpenet du velger, tar du med deg det vennlige amfibiet ditt i kamp mot rom etter rom med bevæpnede kryp. Jeg har kjempet mot hissige, haglebevæpnede vaskebjørner, eksploderende kaniner og ultravoldelige måker i jakten på å oppdra axolotl-barna mine. Hver runde starter sakte, med en beskjeden ertehagle som verktøy for å ta knekken på en håndfull fiender, men så går det fort unna.
Fiender og ildkraft
(Bildekreditt: Playstack)
Suksessen avhenger av din evne til å manipulere den fremadstormende horden av pelskledde fiender ved hjelp av ditt trofaste unnvikelseskast for å komme rundt skuddene deres og naturlige barrierer som vegger og vann for å skape litt plass til deg selv. Det er en bevisst tyngde i bevegelsene dine som gjør at sannsynligheten for at du slipper uskadd unna hvis du lar deg trenge opp i et hjørne, er ganske liten. I stedet bør du trekke frem og tilbake og dukke rundt de tegneserieaktige angrepene deres mens du slår tilbake. Relativt tidlig i spillet låste jeg opp en laserpistol med en gjennomtrengende effekt som treffer alle fiender på rekke og rad, og det å lære meg å samle motstanderne mens du kiter rundt dem, var nøkkelen til å komme videre.
Når du erobrer hvert rom, får du en belønning. Det kan være et kraftigere våpen med begrenset ammunisjon eller valuta som du kan bruke i spillets butikker. Ideelt sett er det en oppgradering som varer resten av runden, som øker helsen eller skaden din, eller som etterlater seg et skadelig spor etter deg. Som i alle roguelike-spill tar du en sjanse med det siste alternativet – det er alltid en sjanse for at oppgraderingene dine ikke er fullt så nyttige som du ønsker. AK-xolotls oppgraderinger er heller ikke fullt så effektive som i andre spill i sjangeren; håpet er i stedet at AK-xolotls våpen skal gjøre det meste av jobben.
I tillegg til den våpensamlingen du har tilgang til i starten av hvert løp, kan du bære med deg et ekstra våpen, i hvert fall til det går tom for ammunisjon. Det er et smart, lite system som lar deg avgjøre om den ekstra ildkraften er verdt det til enhver tid – å bytte fra startpistol til fullt automatgevær flere ganger i løpet av et rom får meg til å føle meg mer som et taktisk geni enn jeg trodde jeg ville gjøre i et spill basert på amfibiske ordspill.
Beslutningen om å bytte eller ikke ville også vært mye lettere å ta hvis våpnene ikke var så morsomme å bruke; Pew-pewer er en kaotisk, raslende rifle som spyr kuler over hele rommet; Sawed-off og Katana er kortdistansevåpen som kan ødelegge fiendene dine, men også ødelegge deg hvis du ikke klarer å danse rundt angrepene deres; en snikskytter og en automatrifle er bedre til å holde fiender på lang avstand, men de langsommere angrepene deres betyr at de kanskje ikke er det beste alternativet for tøffere kamper.
(Bildekreditt: Playstack)Indie Spotlight
(Bildekreditt: Chilla’s Art)
Det skumleste spillet jeg har spilt i år, er et japansk skrekkspill om farene ved forfølgere og berømmelse på nettet.
Det er mer dybde i AK-xolotls skytespill enn du kanskje forventer av et spill som baserer seg på en vits, men det er bare halvparten av det. Selv om du tilbringer mesteparten av tiden din med de sinte krypene, tilbringer du en stor del av tiden i en mer pleiende rolle. I en gitt runde kan det hende du snubler over en axolotl-unge som trenger beskyttelse. Samle dem opp og send dem hjem, der du må ta vare på dem – mate, skifte og rape dem. Det er litt for mye «Baby Anabelle» for min smak, men det er en relativt skånsom tilnærming som gjør at axolotlene etter hvert blir til bråkete tenåringer.
Disse axolottene trenger mat, så du må også samle ingredienser på hver runde. Forskjellige oppskrifter gir ulike forvandlinger til de metamorfoserende axolotlene dine, og når hver av dem er fullvoksen, vil de ha forskjellige startegenskaper som påvirker hver runde. En av dem kan av og til helbrede manglende helse, men den spesielt tykke amfibien jeg har valgt, valser inn i kampen med et kraftig skjold i stedet. Det finnes en hel rekke axolittler å finne, og med flere måter å forvandle dem til store, sterke axolotler på, vil du definitivt kunne finne en favoritt.
Men i tillegg til krybben og kokegryten vil det etter hvert dukke opp en rekke andre oppgraderingsmuligheter. Fra de to handelshundene som driver butikker med varierende grad av vennlighet, til bavianbyrået som dokumenterer fremgangen din, til den definitivt ondskapsfulle kragefuglen som gir deg bonuser på bekostning av axolotlenes lykke – det er absolutt en eklektisk gjeng, men det gir en fin dybde til utvalget av måter du kan forbedre deg på i forkant av hver runde.
AK-xolotl bærer tydelig preg av noen av tidenes mest inspirerende roguelikes; spill som Nuclear Throne og Enter the Gungeon er klare inspirasjonskilder. Men i tillegg til den søte vrien dette spillet gir sjangeren, tilfører det en hel del dybde gjennom sin lett pleiende, sim-lignende kreasjon av axolittles. Det er ikke helt det samme roguelike-spillet som Stardew Valley, som fortsatt står på sjangerlisten min, men det er en morsom og overraskende effektiv måte å få denne evigvarende formelen til å skinne på en helt ny måte.
AK-xolotl er ute nå på PC, PS5, PS4, Xbox Series X/S, Xbox One og Switch. Hvis du vil ha flere anbefalinger, kan du sjekke ut Indie Spotlight-serien vår for å se hva annet vi har likt.