«Skjer dette virkelig?» roper en keiserlig gardist og kjemper for livet mens en bølge av knelemannlignende Tyranid-romvesener river gjennom kameratene hans som fuktig papir. Det er en tilfeldig del av bakgrunnsdialogen, men den overrasker meg fordi jeg nettopp tenkte det samme. Men mens han lurer på om dette er et mareritt han vil våkne opp fra, gliser jeg fra øre til øre – fordi Warhammer 40 000: Space Marine 2 føles for godt til å være sant.
Når vi snakker om slag som involverer billioner av soldater og byer i planetstørrelse, er det vanskelig for noe håndfast å leve opp til fantasien vår. Men i Space Marine 2 føles det som om jeg har falt rett inn i en av Games Workshops gamle 40K-romaner – noe som er gode nyheter for meg, men ikke så mye for alle som ikke har den luksusen det er å kunne gjemme seg bak en rustning.
Blod, svette og mer blod
(Bildekreditt: Focus Entertainment)Jeg dør etter å møte deg
(Bildekreditt: Games Workshop)
Jeg trodde ikke jeg trengte vampyr Space Marines, men jeg antar at dette nye Warhammer 40K-settet gjør meg til en løgner
Min tid i Space Marine 2s kampanje åpner i en ruinby, lagt i grus av en invasjon av Tyranids. Det er ikke helt stille før stormen, mens desertører blir henrettet en masse av en eksekusjonspelotong mens kolonner av stridsvogner ruller gjennom brosteinsbelagte gater, men det er så nærme som du kan håpe på i Warhammer-universet.
Det er akkurat nok tid til å sette pris på hvordan utvikleren Saber Interactive har forstått omfanget av 40K – storslåtte klokketårn og gotiske spir overgår enhver skyskraper i den virkelige verden, og Space Marine-hovedpersonen Titus ruver over vanlige gardister – men ikke nok til å forberede meg på hvor godt det kan oversettes til kamp, som starter når hundrevis av tyranider setter i gang et overraskelsesangrep fra ruinene. Jeg får et par sekunder til å beskyte dem med Bolt Gun-ild, som på tilfredsstillende vis forvandler de fleste målene den treffer til rød tåke, men de overrenner raskt gardistene, og jeg må kjempe for å overleve i tyranidenes flodbølge.
«Skjer dette virkelig?» roper en keiserlig gardist og kjemper for livet mens en bølge av knelemannlignende Tyranid-romvesener river gjennom kameratene hans som fuktig papir. Det er en tilfeldig del av bakgrunnsdialogen, men den overrasker meg fordi jeg nettopp tenkte det samme. Men mens han lurer på om dette er et mareritt han vil våkne opp fra, gliser jeg fra øre til øre – fordi Warhammer 40 000: Space Marine 2 føles for godt til å være sant.
Når vi snakker om slag som involverer billioner av soldater og byer i planetstørrelse, er det vanskelig for noe håndfast å leve opp til fantasien vår. Men i Space Marine 2 føles det som om jeg har falt rett inn i en av Games Workshops gamle 40K-romaner – noe som er gode nyheter for meg, men ikke så mye for alle som ikke har den luksusen det er å kunne gjemme seg bak en rustning.
Blod, svette og mer blod
(Bildekreditt: Focus Entertainment)Jeg dør etter å møte deg
(Bildekreditt: Games Workshop)
Jeg trodde ikke jeg trengte vampyr Space Marines, men jeg antar at dette nye Warhammer 40K-settet gjør meg til en løgner
Min tid i Space Marine 2s kampanje åpner i en ruinby, lagt i grus av en invasjon av Tyranids. Det er ikke helt stille før stormen, mens desertører blir henrettet en masse av en eksekusjonspelotong mens kolonner av stridsvogner ruller gjennom brosteinsbelagte gater, men det er så nærme som du kan håpe på i Warhammer-universet.
Det er akkurat nok tid til å sette pris på hvordan utvikleren Saber Interactive har forstått omfanget av 40K – storslåtte klokketårn og gotiske spir overgår enhver skyskraper i den virkelige verden, og Space Marine-hovedpersonen Titus ruver over vanlige gardister – men ikke nok til å forberede meg på hvor godt det kan oversettes til kamp, som starter når hundrevis av tyranider setter i gang et overraskelsesangrep fra ruinene. Jeg får et par sekunder til å beskyte dem med Bolt Gun-ild, som på tilfredsstillende vis forvandler de fleste målene den treffer til rød tåke, men de overrenner raskt gardistene, og jeg må kjempe for å overleve i tyranidenes flodbølge.
Det er lett å sammenligne Space Marine 2s hordebaserte kamper med Left 4 Dead, men likhetene er for det meste overfladiske, siden det er lagt større vekt på nærkamp. Titus er utrolig mektig, og det føles slik – han kan skjære gjennom flere fiender på en gang med et enkelt sving med sitt Chainsword – men det er lett å bli overveldet av det store antallet, noe som gjør at hver kamp føles som om du prøver å holde hodet over vannet. Men i stedet for å gjøre kampene til desperate knappekonkurranser, tvinger det deg til å være oppmerksom. Et genialt pareringssystem gir deg rom til å reagere på angriperne, og på et tidspunkt tar jeg en hoppende Hormagaunt – insektlignende romvesener som hopper på Titus og hekter seg fast i rustningen hans – i halen og smeller den i bakken, slik at kompisene blir oversprøytet med klumpete Xeno-bolognese.
Tøffere fiender er ikke like lette å drepe, og noen ganger må du bryte gjennom forsvaret deres for å åpne dem opp for en henrettelse. Ta for eksempel ruvende Tyranid Warriors: Du kan bombardere dem med kuler til de sprekker, men det er mer prangende og effektivt å gå tett på og parere sverdarmene deres til det dukker opp en åpning, og da kan du rive av sverdarmen og dytte den ned i det kvitrende luftrøret deres. I tillegg til Warhammers omfang, er det en annen ting Saber Interactive forstår – døden i dette universet er en dypt useriøs affære, og hvis noe ikke kan deles i to på 16 forskjellige måter, prøver du ikke hardt nok.
Måten du beveger deg fra skyting til nærkamp og tilbake igjen er eksepsjonelt flytende, og det var flere kamper der jeg følte meg som en naturkraft, noe som er akkurat slik det skal føles å spille en Space Marine. Selv når jeg kjempet mot Chaos Space Marines og horder av demoner, som snek seg inn på forhåndsvisningsnivået for å bekjempe både Tyranids og Imperium, var jeg i mindretall, men følte meg alltid som den sterkeste personen på slagmarken. De eneste unntakene var to bosskamper – den første mot en massiv Carnifex, som føltes som å slåss med en sansende blender, og den andre var en Chaos Sorcerer of Tzeentch, som jeg måtte kjempe mot mens bakken under oss skvulpet som vann og magiske angrep freste fra himmelen.
Meld deg på nyhetsbrevet GamesRadar+