I hjertet av goblinleiren i Baldur’s Gate 3 er det full aktivitet. Pansrede gobliner steker kjøtt som ser mistenkelig ut på et primitivt leirbål, mens andre gjør seg lystige ved å drikke seg fulle. Til tross for den festlige stemningen er de fleste av dem utstyrt med taggete sverd eller spisse buer, som en konstant påminnelse om at dette er et farlig sted å være. Jeg er altfor klar over at én feil bevegelse kan forvandle festlighetene til vold. Så hva gjør jeg i møte med faren? Vel, jeg tar frem min trofaste fiolin, selvfølgelig!
Jeg spiller nemlig som barde for andre gang etter å ha forelsket meg i denne klassen i min aller første runde med spillet. Men siden jeg ikke helt visste hva jeg gjorde da jeg først gikk inn i Larians rollespill, var jeg ikke klar over alt du faktisk kan gjøre. Så nå som jeg har fått litt opplæring som barde, er jeg fast bestemt på å få mest mulig ut av de kunstneriske talentene mine både i og utenfor kamp. Jeg har faktisk begynt å se etter enhver mulighet til å spille en melodi. I bunn og grunn prøver jeg å forvandle Sverdkysten til en scene for en musikal jeg selv har laget.
Ballader på gatene
Bilde 1 av 5(Bildekreditering: Larian Studios)(Bildekreditering: Larian Studios)(Bildekreditering: Larian Studios)(Bildekreditering: Larian Studios)(Bildekreditering: Larian Studios)(Bildekreditering: Larian Studios)
Og hva passer vel bedre til å sette opp et musikalsk nummer enn et viktig område i første akt som er fullt av risiko, intriger, list og action? Så når jeg har plassert meg midt i leiren, begynner jeg å spille sangen «Old Time Battles». Det tar ikke lang tid før min musikalsk interesserte Tiefling er omringet av et publikum i en behagelig sirkel mens jeg består en fremføringssjekk. Enda bedre er det at jeg legger merke til at to goblin-NPC-er på hver side av meg faktisk har begynt å akkompagnere meg; den lett berusede Warrior Sul bidrar med litt perkusjon ved å slå på en tromme, mens Tracker Tak harmonerer med fiolinen min på en fløyte.
Jeg har alltid elsket hvordan folk spontant bryter ut i sang, eller spiller en perfekt melodi uten noen form for oppfordring eller øvelse i filmmusikalenes verden, og dette øyeblikket minner om det. At ikke bare én, men to nisser kan sangen jeg spiller og har instrumenter tilgjengelig for å synge med? Jeg kunne ikke ha håpet på noe mer for å få liv i den musikalske gjennomspillingen min.
Klovnerier
(Bildekreditt: Larian Studios)
Sirkusbesøket i Baldur’s Gate 3 minnet meg om favorittoppdraget mitt i Dragon Age Inquisition.
På dette tidspunktet har jeg så godt som forført hele leiren, noe som gjør at de andre gruppemedlemmene mine kan finne på sine egne sprell. Som jeg har oppdaget denne gangen, er noe av det fine med å være barde å lage et helvetes show for å distrahere store folkemengder. Det er det eldste trikset i svindlerens håndbok (vil jeg tro). Ingen kommer til å legge merke til at Astarion stjeler trylledrikker hvis jeg spiller den perfekte visen for å avlede oppmerksomheten deres. Jeg har brukt denne taktikken flere ganger i spillets første akt så langt, men å spille for folkemengder har også en annen funksjon som passer perfekt til det musikalske temaet.
En av prestasjonene i Baldur’s Gate 3 er å tjene 100 gullmynter ved å spille musikk. Så hver gang jeg møter en gruppe NPC-er, ser jeg nå muligheten til å tjene penger. Fra å spille i Emerald Grove, til å spille noen toner i Underdark og bruke buestrengene mine på Last Light Inn i akt 2, kan jeg nesten ikke vente med å komme meg til byen mot slutten av eventyret. Jeg klandrer meg selv for at jeg ikke spilte oftere da jeg faktisk var i Baldur’s Gate for første gang. Jeg orker ikke å tenke på hvor mange mynter jeg kunne ha fått. Det føles som om alt jeg gjør nå, gjør opp for den dårlige unnskyldningen for en barde jeg var før, selv om jeg prøvde å lære meg alt i spillet.
Musikalsk rampestreker
(Bildekreditt: Larian Studios)
Fiolinen min spiller selvfølgelig også en rolle i kamp. Som alle gode barder vet, er det inspirasjon som gjelder, og du kan gi dine medspillere noen svært nyttige forsterkninger med instrumentet du har valgt. Jeg elsker også hvordan fremføring er en del av så å si alt du gjør, og Tiefling-tavlen min spiller fiolin hver gang jeg bruker en trylleformel. Naturligvis spiller det også en rolle i dialogen, og sølvtungen min hjalp meg ut av mange sjefskamper i min første gjennomspilling med klassen. Men i ånden av å gi liv til en musikal, sørger jeg også for å avslutte hver runde barden min tar i kamp med å spille en av sangene i repertoaret mitt. Det gir kampstilen min det siste lille piffet som gjør at jeg kan ramme inn hver eneste konflikt med musikk.
(Bildekreditt: Larian Studios)
Jeg har til og med begynt å spille sanger for å tilføre humor eller spenning til et bestemt øyeblikk. Ta for eksempel oppdraget du kan snuble over for å redde gnomen Barcus Wroot fra en gruppe gobliner tidlig i spillet. Den stakkars fyren, som er bundet til en snurrende vindmølle, er naturligvis desperat etter å bli befridd. Men hva slags barde ville jeg vært hvis jeg ikke spilte et melodiøst nummer på fiolinen min for å feire min egen sølvtunge? Jeg hadde tross alt nettopp klart å overbevise nissene om å stikke av uten å trekke våpen. «Hva venter du på?», brøler han mens de sarte tonene svever over meg. «Kom igjen, slipp meg løs!». Jeg sviktet ham til slutt, men jeg måtte bare benytte anledningen til å ha et publikum i fangenskap.
Det er så gøy å være barde. Det blir aldri kjedelig å velge vittige svar takket være min poetiske natur, og jeg liker å spille melodier som akkompagnement til så å si alle hendelser i spillet for å gjøre det så musikalsk som mulig. Det føles som om jeg har vært på turné i Sword Coast, og jeg vil ikke ha det annerledes. Og etter prestasjonene mine så langt å dømme, er jeg sikker på at jeg kommer til å oppnå den prestasjonen på null komma niks.
Å intervjue dyr i Baldur’s Gate 3 er mitt nye favorittrollespilltidsfordriv.