Jeg er normal når det gjelder Dragon Age, noe som er en normal ting for normale mennesker å si om en RPG-franchise. Jeg har spilt og elsket alle utgivelsene som utvikleren BioWare har gitt ut, jeg har laget en kritisk samling om det populært utskjelte Dragon Age 2, og jeg har kjørt – i nåtid – et helt normalt antall (tre, i en delt setting, med den lengste som startet for nesten ti år siden) av samtidige bordkampanjer med Green Ronins Dragon Age-system.
Men å si at forventningene mine til Dragon Age: The Veilguard, som kommer nesten 10 år etter Inquisition, var høye da jeg gikk inn på et forhåndsvisningsarrangement på stedet tidligere denne måneden, er teknisk sett unøyaktig. Mellom Inquisition og Veilguard produserte BioWare til slutt Anthem og Mass Effect: Andromeda, som begge ikke klarte å leve opp til forventningene, og ulike rapporter gjennom årene, selv tatt med flere saltkorn, har ikke reflektert vennlig over Veilguards egen produksjon. Og da har jeg ikke engang snakket om mine egne mer personlige sår og skuffelser – selv om det føles viktig å innrømme at jeg i august 2023 sendte en tekstmelding til en gruppe på fire andre personer: «De lot Mary Kirby gå?».
Det ville være mer nøyaktig å si at forventningene mine var dempet. Hva er Dragon Age i 2024, tenkte jeg i forkant av arrangementet. Jeg lurte på om BioWare endelig hadde klart å samle seg til kulminasjonen av så mange historier og år med arbeid, eller om det ville falle fra hverandre som flere av utviklerens andre prosjekter. Jeg hadde stålsatt meg og forberedt meg på muligheten for at det siste spillet i en serie som faktisk betydde noe for meg, ville bomme på målet, samtidig som jeg regnet på bare hvor langt unna det kunne være.
I etterkant – og forutsatt at resten av spillet er like bra, om ikke bedre enn det jeg spilte – har jeg imidlertid kommet til at ja, jeg kan og vil gjerne spille det nyeste og beste Dragon Age i ytterligere 10 år om nødvendig. Historien, så mye som jeg har sett, er like episk og ødeleggende, følgesvennene er overbevisende, og det er mekanisk mye mer ekspansivt på noen måter, mens det er strammere på andre.
I ettertid tror jeg ikke det var helt feil av meg å bekymre meg, med tanke på… ja, alt. Men omtrent syv timer med Dragon Age: The Veilguard, helt fra starten av spillet og gjennom ulike deler av det utviklerne omtalte som «Act 1», har beroliget den frykten jeg hadde, og jeg mistenker at det vil gjøre det samme for alle andre i en lignende situasjon ved full utgivelse.
I etterkant – og forutsatt at resten av spillet er like bra, om ikke bedre enn det jeg spilte – har jeg imidlertid kommet til at ja, jeg kan og vil gjerne spille det nyeste og beste Dragon Age i ytterligere 10 år om nødvendig. Historien, så mye som jeg har sett, er like episk og ødeleggende, følgesvennene er overbevisende, og det er mekanisk mye mer ekspansivt på noen måter, mens det er strammere på andre.
I ettertid tror jeg ikke det var helt feil av meg å bekymre meg, med tanke på… ja, alt. Men omtrent syv timer med Dragon Age: The Veilguard, helt fra starten av spillet og gjennom ulike deler av det utviklerne omtalte som «Act 1», har beroliget den frykten jeg hadde, og jeg mistenker at det vil gjøre det samme for alle andre i en lignende situasjon ved full utgivelse.