Adrenalinet når du hører det første skuddet som avfyres i en mørk korridor, spenningen når du tar dekning for å lade om – disse tingene er typisk mine inkarnerte mareritt. Generelt sett er jeg mye mer egnet til den mindre stressende siden av spilling, og jeg har vært en ivrig hyggespiller i nesten ti år nå.
Gi meg en forlatt gård, og jeg vil tjene en formue mens jeg redder en bedårende by. Gi meg en pistol og be meg sikte, og jeg vil begynne å panikksprute kuler mens jeg gråter i stillhet. Jeg trodde aldri jeg skulle få kontakt med et skytespill, og slett ikke at jeg skulle like det så mye som jeg gjør når jeg planter virtuelle frø. Men Mass Effect 2 kom nylig inn i livet mitt og snudde opp ned på det ordspråklige bordet.
Min tid med Shepard
(Bildekreditt: Xbox Game Studios)Best å glemme
(Bildekreditt: EA)
Mass Effect-fans husker den gangen noen brukte vitenskap for å bevise at du kan bli høy på Tali: «Svetten hennes er et stoff og en naturlig prestasjonsforbedrer»
Som mange koselige spillere vet, er det mange crossover-spillmekanikker som vi elsker i rollespill, enten det er å fullføre alle sideoppdrag, utforske store åpne verdener eller danne ekte forbindelser med NPC-er. Så en skjebnesvanger dag på Steam Summer Sale bestemte jeg meg for å dykke ned i BioWares Mass Effect Legendary Edition – en samling titler som stadig blir hyllet som noen av de beste RPG-spillene som finnes (bare les vår anmeldelse av Mass Effect Legendary Edition, så skjønner du hva jeg mener).
Ja, jeg visste at det var et skytespill, men jeg visste også at det fantes casual-moduser tilgjengelig. Så jeg tok gladelig over tøylene til kommandør Shepard og satte ut for å redde galaksen mot alle de irriterende Reapers selv. I årevis har jeg hatt glede av ellers stressende rollespill, som Fallout: New Vegas og Cyberpunk 2077, ved å cruise i lett modus og gjøre hver eneste tittel jeg kommer over, til min ideelle koselige opplevelse. Så jeg burde ha vært trygg når det gjelder Mass Effect, ikke sant? Feil.
Mens både Mass Effect og Mass Effect 3s casual-modus er tilgivende for forferdelige skyttere som meg selv, slo Mass Effect 2 meg med litt hard kjærlighet, og tvang meg til å dukke og dekke, skyve fremover gjennom fiender og (den verste angstfremkallende av alle) skyte under en tidsbegrensning eller med trusselen om en følges død truende over meg. Det var ingen måte å gjøre dette til en stressfri opplevelse via spillets innstillinger, og jeg ble tvunget ut av min velkjente og trygge komfortsone veldig brått på grunn av det.
Adrenalinet når du hører det første skuddet som avfyres i en mørk korridor, spenningen når du tar dekning for å lade om – disse tingene er typisk mine inkarnerte mareritt. Generelt sett er jeg mye mer egnet til den mindre stressende siden av spilling, og jeg har vært en ivrig hyggespiller i nesten ti år nå.
Gi meg en forlatt gård, og jeg vil tjene en formue mens jeg redder en bedårende by. Gi meg en pistol og be meg sikte, og jeg vil begynne å panikksprute kuler mens jeg gråter i stillhet. Jeg trodde aldri jeg skulle få kontakt med et skytespill, og slett ikke at jeg skulle like det så mye som jeg gjør når jeg planter virtuelle frø. Men Mass Effect 2 kom nylig inn i livet mitt og snudde opp ned på det ordspråklige bordet.
Min tid med Shepard
(Bildekreditt: Xbox Game Studios)Best å glemme
(Bildekreditt: EA)
Mass Effect-fans husker den gangen noen brukte vitenskap for å bevise at du kan bli høy på Tali: «Svetten hennes er et stoff og en naturlig prestasjonsforbedrer»
Som mange koselige spillere vet, er det mange crossover-spillmekanikker som vi elsker i rollespill, enten det er å fullføre alle sideoppdrag, utforske store åpne verdener eller danne ekte forbindelser med NPC-er. Så en skjebnesvanger dag på Steam Summer Sale bestemte jeg meg for å dykke ned i BioWares Mass Effect Legendary Edition – en samling titler som stadig blir hyllet som noen av de beste RPG-spillene som finnes (bare les vår anmeldelse av Mass Effect Legendary Edition, så skjønner du hva jeg mener).
Ja, jeg visste at det var et skytespill, men jeg visste også at det fantes casual-moduser tilgjengelig. Så jeg tok gladelig over tøylene til kommandør Shepard og satte ut for å redde galaksen mot alle de irriterende Reapers selv. I årevis har jeg hatt glede av ellers stressende rollespill, som Fallout: New Vegas og Cyberpunk 2077, ved å cruise i lett modus og gjøre hver eneste tittel jeg kommer over, til min ideelle koselige opplevelse. Så jeg burde ha vært trygg når det gjelder Mass Effect, ikke sant? Feil.
Mens både Mass Effect og Mass Effect 3s casual-modus er tilgivende for forferdelige skyttere som meg selv, slo Mass Effect 2 meg med litt hard kjærlighet, og tvang meg til å dukke og dekke, skyve fremover gjennom fiender og (den verste angstfremkallende av alle) skyte under en tidsbegrensning eller med trusselen om en følges død truende over meg. Det var ingen måte å gjøre dette til en stressfri opplevelse via spillets innstillinger, og jeg ble tvunget ut av min velkjente og trygge komfortsone veldig brått på grunn av det.
Mass Effect 2 ble opprinnelig utgitt i 2010, og du kan føle innflytelsen som spill som dominerte konsollene bare noen få år tidligere, som Gears of War, hadde på tredjepersons skytespillmekanikken. Ikke bare bruker Mass Effect 2 de samme knappene som Gears of War, men begge lever etter filosofien «løp i brysthøyde eller dø». I Fallout: New Vegas kunne du unngå fiender, snakke deg ut av de fleste konfrontasjoner med nok karisma, eller bruke din hendige V.A.T.S. i de alvorlige kampøyeblikkene. Mass Effect 2, derimot, gir meg ingen løsning for å unngå skuddvekslinger.
(Bildekreditt: Xbox Game Studios)
Jeg måtte spille etter reglene i de samme militære skytespillene som jeg har unngått i årevis. På papiret tenker du sannsynligvis at jeg burde ha forlatt dette spillet, og normalt ville jeg vært enig med deg. Faktisk følte jeg et skarpt stikk av svik da jeg først så BioWares nye kontroller og ble brutalt myrdet av Blood Pack på Omega. Men etter å ha importert min Shepard fra Mass Effect 1 og sett åpningsfilmen som viser den tragiske skjebnen til det opprinnelige Normandy, fant jeg ut at det var umulig å legge fra meg Mass Effect 2 og vende tilbake til Stardew Valley-gården min.
Historien i Mass Effect griper tak i deg, og hvert eneste valg du tar, får konsekvenser for mannskapet og skjebnen din. På toppen av det hele får alle BioWares karakterer deg til å bry deg om deres fremtid. Jeg kunne jo dratt, men hva ville skjedd med romkameraten min Garrus da? Men bortsett fra den potensielle Garrus-skyldfølelsen, er det som virkelig fikk meg til å bli, at Mass Effect 2 hele tiden minner deg på hvor umulig vanskelig og viktig Shepards mål er. Når du må redde hele galaksen fra en enormt mektig og gigantisk fiende, og har mistet støtten fra alliansen du ga livet ditt til, føles hvert eneste oppdrag viktig og som om du har alle odds mot deg.
Meld deg på nyhetsbrevet fra GamesRadar+