60 timer inn i Baldur’s Gate 3 møter jeg min første gruppe githyanki. Ryddingen av keiserens hule under Elfsong Tavern er ment å være en kort affære, men jeg tilbringer mesteparten av tiden med å bli brutalt nedkjempet av en horde kampklare gith-krigere. Jeg er forbløffet over den psioniske styrken deres, og over at de uten problemer kan gå i nærkamp med min BG3 Dark Urge-munk – selv med en uhellig velsignelse på min side. Det er også da jeg innser at jeg ikke har møtt en eneste githyanki siden jeg skilte lag med Lae’zel etter nautiloidkrasjet.
Siden jeg aldri fant Lae’zel i de første timene av spillet, mangler jeg nå et viktig element på min første BG3-reise: hele gith-historien. Jeg finner aldri CrÈche, og får heller aldri vite om dens eksistens. Uten trusselen fra Vlaakiths hær som får meg til å tvile på vokterens intensjoner, har jeg ikke noe behov for å befri Orfeus. Ved å glemme Lae’zel har jeg ved et uhell skapt en versjon av Baldur’s Gate 3 der githene ikke er noe annet enn irriterende romvesener som uforklarlig lurer under byen, og ærlig talt? Det var en fornøyelse å rive ned stedet uten henne.
Spoilere for Dark Urge-historien og akt 1, 2 og 3 i Baldur’s Gate 3.
Laes dager
(Bildekreditt: Larian Studios)Meieridronningen
(Bildekreditt: Larian Studios)
Ikke bare glemte jeg en nøkkelkarakter, men jeg ble også god i BG3 ved å snyte hver eneste boss.
Det er ikke før jeg starter en helt ny gjennomspilling at jeg finner ut hvor mye Lae’zel bidrar til hovedplottet. Så mye at hun på mange måter er hovedpersonen i Baldur’s Gate 3.
Ikke bare er Lae’zel den aller første ikke-hjernevesenen du møter, hun er også den du ikke har noe valg når du skal jobbe med henne i åpningsscenene. Shadowheart kan reddes fra kapselen sin, men det er like enkelt å la henne være og hente henne senere. Lae’zel forsvinner også etter at du krasjer på stranden, men hun er tydeligvis ikke langt unna. Det vet jeg ikke, for etter å ha plukket opp Gale til å bli en del av følget mitt sammen med Shadowheart og Astarion, dro jeg på oppdagelsesferd i motsatt retning.
Resten av første akt går som normalt, og det er ingenting som mangler. Jeg hører aldri ordet «githyanki», og heller ikke noen av Shadowhearts ikke fullt så tilslørte rasistiske bemerkninger om dem. Jeg våger meg ikke engang til Waukeen’s Rest eller i nærheten av fjellpasset, siden jeg velger å gå rett til Underverdenen etter at Halsin gir meg valget mellom de to veiene. Siden gith crÈche og dens innbyggere forblir uutforsket, møter jeg heller aldri Kith’rak Voss, får aldri høre om githyanki-opprørerne, eller sliter med ettervirkningene av forræderiet mot Vlaakith i slutten av akt 2. I stedet kan jeg gå uhindret inn i Baldur’s Gate, uten en eneste verdig nese i sikte.
Uten Lae’zel i spillet i det hele tatt, er historien min konsentrert om min Dark Urge-reise. Å akseptere eller avvise min fødselsrett som Bhaals utvalgte er ikke noe lett valg, men uansett hvordan jeg til slutt vil håndtere Netherbrain, trenger jeg keiseren for å komme nærmere den. Det er Lae’zel og gith-opprørerne som i det hele tatt gjør deg mistenksom til keiserens intensjoner; uten å bry seg om deres situasjon er det gamle tentakkelansiktet en ganske sunn fyr. Dessuten er han det beste alternativet jeg har når det gjelder å nå den hjernen. Gruppen min uttrykker mistillit til vår hjernedrepende beskytter. Jeg avviser dem alle.
House of Nope
(Bildekreditt: Larian Studios)
Jeg fikk min lykkelige, blodige slutt. Lae’zel døde i et bur i 1. akt.
Jeg begynner endelig å mistenke at jeg har gått glipp av noe stort da Raphael gir meg et tilbud: Han vil gi meg Orphic Hammer for å befri en fengslet gith-prins fra det astrale prismet, i bytte mot at jeg gir ham Karsus’ krone etter konfrontasjonen med Netherbrain. Men hvorfor skulle jeg i det hele tatt ønske å befri Orfeus?
Så vidt jeg vet, er Orfeus det eneste som hindrer meg og vennene mine i å få sugekopper. Men det høres viktig nok ut akkurat da, så jeg takker ja til tilbudet likevel og infiltrerer House of Hope for å bryte min egen kontrakt. Sjefskampen mot Raphael er et høydepunkt for meg i hele spillet, men det er et helt meningsløst foretagende når jeg ikke bruker hammeren i det hele tatt før det siste støtet mot hjernen.
I stedet lar jeg meg selv bli forvandlet til en mind flayer og slå meg sammen med keiseren, for hvorfor i helvete ikke? Igjen, uten Lae’zel er det ingen grunn til å la være. Jeg får en siste sjanse til å gjøre opp for meg og tilintetgjøre Netherbrain, men jeg velger likevel å slavebinde den i Bhaals navn og desimere Baldur’s Gate. Jeg fikk min lykkelige, blodige slutt. Lae’zel døde i et bur i 1. akt.
(Bildekreditt: Larian Studios)
I ettertid er det utrolig å tenke på hvor stor innflytelse denne ene følgesvennen hadde på BG3s kjernehistorie. Uten Lae’zel blir githyanki-delhistorien rett og slett aldri noe av, noe som gjør Raphael, Karsus’ krone og hele fjellpasset så å si uten betydning. Det høres kanskje ut som en fin måte å stenge meg selv ute fra noen fantastiske øyeblikk i spillet på, men jeg vil hevde at Lae’zels fravær var berettiget i mitt tilfelle. Dark Urge er den «kanoniske» BG3-historien for meg, og den gjør at innsatsen er mye høyere enn i et vanlig spill med en original karakter.
Nå som jeg vet hva jeg vet, lurer jeg på om Lae’zels reise kunne ha distrahert fra min egen, eller tilført enda mer dybde. Kanskje ville litt gith-påvirkning ha hindret meg i å ta min rettmessige plass som Bhaals utvalgte. Kanskje jeg skulle latt Shadowheart drepe henne i leiren. Én ting er sikkert: Jeg hadde ikke tenkt å hjelpe en hel rase av slaver av godhet i mitt kalde, morderiske hjerte, så det var kanskje like greit at jeg overlot henne til tieflingsene.
Er dette det pinligste BG3-dødsfallet noensinne?