«Vær hilset! Du må være den vakre Claire Redfield», lyder en stemme bakfra. Ordene blir trukket ut og nytes av den som sier dem, talt med en rund transatlantisk aksent som krever oppmerksomhet og stopper Claire i det hun når Ashford Mansion. Det er i dette øyeblikket Resident Evil: Code Veronica virkelig markerer seg som et av de beste Resident Evil-spillene noensinne: Det har tross alt sin største skurk.
Ikke bare er denne introduksjonsscenen utrolig campy og morsom, den markerer et sentralt øyeblikk i serien som helhet – selv for en ikke-mainline-oppføring i Resident Evil-tidslinjen. I påvente av Capcoms nyinnspilling av Code Veronica, graver jeg gjennom denne scenen i originalen fra 2000 – og undersøker hvordan utgiveren har behandlet ikoniske scener i tidligere nyinnspillinger – for å komme med noen spådommer. Hvor mye av Code Veronicas iboende tåpelighet kan bli skrubbet bort i modernitetens navn?
«Å lille fisk, kom og se kroken min»
(Bildekreditt: Capcom)Roten til det onde
(Bildekreditt: Capcom)
Regissøren av det skumleste Resident Evil leder Resident Evil 9, noe som er omtrent det beste Capcom kunne ha sagt
Ok, det høres kanskje litt dramatisk ut. Vi har allerede sett slike som Wesker i Resident Evil 4 remake, og når sant skal sies, hater jeg ham ikke.
Avgjørelsen om å bytte ut den svulstige transatlantiske aksenten hans med en mer konvensjonell amerikansk aksent er et tegn i tiden, og viser hvordan representasjonen av det gode versus det onde i popkultur, film og spill har endret seg de siste to tiårene. Trenden med en arketypisk britisk skurk som motspiller til en helamerikansk helt er borte, og med det også «utdefineringen» av Wesker som litt av en teatralsk dramaqueen.
Men OG Code Veronicas Wesker trenger den dramatiske teften som oksygen. Det er iboende i karakteren hans, konstaterer jeg under min siste PS2-gjennomspilling. Fra den langsomme skramlingen av skrittene hans når han slentrer bort til Claire, til det glatte, blonde håret, solbrillene og den lange, svarte trenchcoaten – Albert Wesker overgår med letthet min forkjærlighet for den mest undervurderte Resident Evil-skurken på begynnelsen av 2000-tallet, og det skyldes kombinasjonen av estetikk og attitude. Fyren vet hvordan han skal gjøre entré, og Capcom leverer den med bravur gjennom dramatiske panoreringer mens han monologiserer mot Claire. Hvem er han, spør hun? «La oss bare si at jeg er et spøkelse som kommer tilbake for å hjemsøke din kjære bror.»
«Vær hilset! Du må være den vakre Claire Redfield», lyder en stemme bakfra. Ordene blir trukket ut og nytes av den som sier dem, talt med en rund transatlantisk aksent som krever oppmerksomhet og stopper Claire i det hun når Ashford Mansion. Det er i dette øyeblikket Resident Evil: Code Veronica virkelig markerer seg som et av de beste Resident Evil-spillene noensinne: Det har tross alt sin største skurk.
Ikke bare er denne introduksjonsscenen utrolig campy og morsom, den markerer et sentralt øyeblikk i serien som helhet – selv for en ikke-mainline-oppføring i Resident Evil-tidslinjen. I påvente av Capcoms nyinnspilling av Code Veronica, graver jeg gjennom denne scenen i originalen fra 2000 – og undersøker hvordan utgiveren har behandlet ikoniske scener i tidligere nyinnspillinger – for å komme med noen spådommer. Hvor mye av Code Veronicas iboende tåpelighet kan bli skrubbet bort i modernitetens navn?
«Å lille fisk, kom og se kroken min»
(Bildekreditt: Capcom)Roten til det onde
(Bildekreditt: Capcom)
Regissøren av det skumleste Resident Evil leder Resident Evil 9, noe som er omtrent det beste Capcom kunne ha sagt
Ok, det høres kanskje litt dramatisk ut. Vi har allerede sett slike som Wesker i Resident Evil 4 remake, og når sant skal sies, hater jeg ham ikke.
Avgjørelsen om å bytte ut den svulstige transatlantiske aksenten hans med en mer konvensjonell amerikansk aksent er et tegn i tiden, og viser hvordan representasjonen av det gode versus det onde i popkultur, film og spill har endret seg de siste to tiårene. Trenden med en arketypisk britisk skurk som motspiller til en helamerikansk helt er borte, og med det også «utdefineringen» av Wesker som litt av en teatralsk dramaqueen.
Men OG Code Veronicas Wesker trenger den dramatiske teften som oksygen. Det er iboende i karakteren hans, konstaterer jeg under min siste PS2-gjennomspilling. Fra den langsomme skramlingen av skrittene hans når han slentrer bort til Claire, til det glatte, blonde håret, solbrillene og den lange, svarte trenchcoaten – Albert Wesker overgår med letthet min forkjærlighet for den mest undervurderte Resident Evil-skurken på begynnelsen av 2000-tallet, og det skyldes kombinasjonen av estetikk og attitude. Fyren vet hvordan han skal gjøre entré, og Capcom leverer den med bravur gjennom dramatiske panoreringer mens han monologiserer mot Claire. Hvem er han, spør hun? «La oss bare si at jeg er et spøkelse som kommer tilbake for å hjemsøke din kjære bror.»
Dette er kanskje den beste replikken i hele den briljante scenen, sagt like før Wesker flyr mot Claire for å banke henne opp, sparke henne i bakken som en slem lekeplassbølle, og hoppe vekk like uanstrengt som Spider-Man. Capcom vet tydeligvis hvor mye fansen elsker elementer fra de originale spillmanusene, selv om de er corny. Omskrivinger vil alltid forekomme i en nyinnspilling, men hvis man skal dømme etter Leons vittige one-liners i RE4R («Where’s everybody going? Bingo?»), håper jeg at Wesker, det uvennlige spøkelset, ikke blir liggende igjen på gulvet i klipperommet.
Men saken er at jeg ikke kan forestille meg en barsk amerikansk Wesker med samme hang til dramatikk. Original-Wesker er en klassisk hevngjerrig skurk, men nyinnspillingen av Wesker føles mer som en hemmelig agent som har gått over til den mørke siden etter hans opptreden i Adas DLC.