Jeg kan takke pappa for mye, men etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg virkelig begynt å sette pris på alle filmene, spillene og musikken han delte med meg da jeg vokste opp. Fra å gi meg en forkjærlighet for 80-tallsmusikk med band som The Jam, Queen, Tears for Fears og The Police, til å se utallige filmer sammen, både gamle og nye, åpnet hans smak meg opp for alle slags sjangre. Etter hvert fant pappas forkjærlighet for zombierelaterte serieromaner, TV-serier og filmer veien inn i vår rotasjon, og det ble snart en utdannelse i kultklassiker-skrekk – jeg snakker Night of the Living Dead, Dawn of the Dead og Day of the Dead. Jeg skal ikke lyve, George A. Romeros blodige spesialeffekter skremte meg alltid, og det samme gjorde ideen om zombier generelt, men filmene var noe vi knyttet bånd over.
Det høres kanskje litt morsomt ut å knytte bånd med faren sin over fiktive, kjøttspisende monstre, men etter hvert skulle det smitte over på spillverdenen gjennom det eneste co-op zombie-overlevelsesspillet jeg noensinne har likt: State of Decay 2. Det betyr ikke at andre opplevelser som benytter seg av denne sjangeren er dårlige, det er bare det at som en selverklært reddhare som faktisk er livredd for tanken på å bli angrepet av zombier, er Undead Labs’ åpne verdensbase-bygger (så langt) den eneste jeg faktisk kan håndtere. Det skyldes først og fremst at jeg kan møte horder av zombier, lete etter forsyninger og prøve å holde meg i live mens pappa passer på meg, men jeg elsker også følelsen av samarbeid mellom oss. Serien er noe av en anomali for meg, men måten den har brakt meg og faren min sammen i tidligere år, gjør meg bare enda mer spent på at den kommer tilbake med State of Decay 3.
Drømmelaget
(Bildekreditt: Xbox Game Studios)
I årenes løp har faren min og jeg spilt mange spill sammen, og når vi har fått tid til det, er Deep Rock Galactic det siste co-op-eventyret vi har valgt. Men State of the Decay 2 er det jeg tenker tilbake på med størst glede. Måten det oppmuntret kameratskapet vårt på og brakte oss sammen for å bekjempe fiender vi har blitt så godt kjent med i andre typer medier, har alltid blitt værende hos meg.
Det mørke stedet
(Bildekreditt: Remedy)
Alan Wake 2 tok meg ut av komfortsonen og ga meg katarsis og trygghet på den mest uventede måten
Jeg kan takke pappa for mye, men etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg virkelig begynt å sette pris på alle filmene, spillene og musikken han delte med meg da jeg vokste opp. Fra å gi meg en forkjærlighet for 80-tallsmusikk med band som The Jam, Queen, Tears for Fears og The Police, til å se utallige filmer sammen, både gamle og nye, åpnet hans smak meg opp for alle slags sjangre. Etter hvert fant pappas forkjærlighet for zombierelaterte serieromaner, TV-serier og filmer veien inn i vår rotasjon, og det ble snart en utdannelse i kultklassiker-skrekk – jeg snakker Night of the Living Dead, Dawn of the Dead og Day of the Dead. Jeg skal ikke lyve, George A. Romeros blodige spesialeffekter skremte meg alltid, og det samme gjorde ideen om zombier generelt, men filmene var noe vi knyttet bånd over.
Det høres kanskje litt morsomt ut å knytte bånd med faren sin over fiktive, kjøttspisende monstre, men etter hvert skulle det smitte over på spillverdenen gjennom det eneste co-op zombie-overlevelsesspillet jeg noensinne har likt: State of Decay 2. Det betyr ikke at andre opplevelser som benytter seg av denne sjangeren er dårlige, det er bare det at som en selverklært reddhare som faktisk er livredd for tanken på å bli angrepet av zombier, er Undead Labs’ åpne verdensbase-bygger (så langt) den eneste jeg faktisk kan håndtere. Det skyldes først og fremst at jeg kan møte horder av zombier, lete etter forsyninger og prøve å holde meg i live mens pappa passer på meg, men jeg elsker også følelsen av samarbeid mellom oss. Serien er noe av en anomali for meg, men måten den har brakt meg og faren min sammen i tidligere år, gjør meg bare enda mer spent på at den kommer tilbake med State of Decay 3.
Drømmelaget
(Bildekreditt: Xbox Game Studios)
I årenes løp har faren min og jeg spilt mange spill sammen, og når vi har fått tid til det, er Deep Rock Galactic det siste co-op-eventyret vi har valgt. Men State of the Decay 2 er det jeg tenker tilbake på med størst glede. Måten det oppmuntret kameratskapet vårt på og brakte oss sammen for å bekjempe fiender vi har blitt så godt kjent med i andre typer medier, har alltid blitt værende hos meg.
Det mørke stedet
(Bildekreditt: Remedy)
Alan Wake 2 tok meg ut av komfortsonen og ga meg katarsis og trygghet på den mest uventede måten
Jeg husker fortsatt første gang jeg spilte, og jeg følte meg litt skjelven ved tanken på å dykke ned i en zombie-infisert verden. Jeg tok på meg rollen som min første overlevende, og det tok ikke lang tid før jeg fikk selskap av faren min, som satte i gang med å vise meg hvordan vi skulle jobbe oss gjennom kampanjen. Det første du må gjøre er å finne mat, våpen og alt du kan bruke for å holde deg i live. Men som jeg raskt lærte, lager du støy hver gang du leter etter forsyninger i butikker eller forlatte hus, noe som betyr at det alltid er en risiko for at du kan tiltrekke deg uønsket oppmerksomhet fra levende døde som kommer forbi. Å gjøre dette alene kan være en anspent prøvelse, men faren min holdt vakt utenfor for å varsle meg hvis det kom horder eller spesielt farlige zombier. Jeg gjorde ham en gentjeneste mens han lette gjennom skuffer og esker, slik at vi kunne være relativt trygge for hverandre. Det føltes alltid som om vi jobbet sammen for å holde de overlevende i live og i god behold.
Det jeg liker best med Undead Labs’ åpne overlevelsesspill, er måten det lar deg veksle mellom de overlevende du rekrutterer for å bygge opp fellesskapet ditt. Jo mer du spiller som en bestemt person, jo dyktigere blir vedkommende på sine spesialområder, og jo dyktigere blir han eller hun totalt sett når du plyndrer og kjemper. Under en av spilløktene våre hadde faren min og jeg hatt så stor suksess som det paret av overlevende vi spilte, at vi hadde blitt veldig dyktige og fått tak i noen utmerkede bytter. Jeg hadde til og med blitt knyttet til karakterene vi spilte, fordi vi sammen hadde vært gjennom så mye i verden allerede.
Det er underholdning